Hvem tar egentlig ansvar for fremtidens kompetansebehov?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når Kunnskapsdepartementet (KD) ikke tildeler strategiske øremerkede midler til studieplasser, men i stedet forventer at universiteter og høgskoler (UH-institusjonene) skal omfordele eksisterende studiefinansierte studieplasser, kan det oppfattes som en ansvarsfraskrivelse fra styringsmaktene. 

Problemet forsterkes av at den sentrale ledelsen i mange UH-institusjoner ofte ikke prioriterer omfordeling av studieplasser, da dette kan skape interne konflikter mellom fagmiljøer og utdanninger. I tillegg har mange utdanningsinstitusjoner opprettet nye studietilbud uten studiefinansierte studieplasser, noe som betyr at sektoren allerede opererer med et begrenset antall finansierte studieplasser som kan omfordeles.

Mange institusjoner i UH-sektoren, er i en ressurskrevende periode. I slike perioder, hvor økonomiske hensyn ofte veier tyngst, blir små og ressurskrevende, men helt essensielle utdanninger, som helseprofesjonsutdanningen innen bioingeniørfag, ekstra sårbare. Når studieporteføljen i stor grad utarbeides basert på økonomiske gevinster i ett en nullsum-budsjett — og i mindre grad på samfunns- og arbeidslivets behov, risikerer vi at kritiske utdanninger med høy nytteverdi for samfunnet, blir nedprioritert. Dette er en utvikling som strider mot sektorens samfunnsoppdrag.

Debatt ● 8 studieledere for bioingeniørutdanningene i Norge

UHR sier nei! Men vi sier ja!

Hva risikerer vi når Kunnskapsdepartementet (KD) ikke tar ansvar?

1. Skjevfordeling av ressurser: Manglende strategisk tildeling fra KD og lite omfordeling internt i UH-institusjonene kan føre til at viktige fagområder, som små og ressurskrevende utdanninger som bioingeniørutdanningene, ikke får tilstrekkelig prioritet. Bioingeniørutdanningene er spesielt sårbare, da de krever spesialisert utstyr, praksisplasser og tett oppfølging for å sikre læringskvalitet.

2. Manglende samsvar med arbeidslivets behov: Uten øremerkede midler risikerer vi at utdanningene ikke er i takt med nasjonale og regionale kompetansebehov. Dette kan føre til mangel på kvalifisert arbeidskraft i kritiske sektorer som helse, hvor bioingeniører spiller en nøkkelrolle i medisinsk diagnostikk, behandling og helseberedskap.

3. Svekket kvalitet i utdanningen: Omfordeling av studieplasser uten tilhørende ressurser kan redusere kvaliteten i undervisningen og belaste fagmiljøene ytterligere. For små og ressurskrevende utdanninger som bioingeniørutdanningene, kan dette gi alvorlige konsekvenser for både kapasitet og kvalitet.

4. Urettferdig konkurranse mellom fagmiljøer: Når institusjoner ikke prioriterer omfordeling, kan fagmiljøer stå i direkte konkurranse om begrensede ressurser. Det ene fagmiljøet er ikke mindre viktig enn det andre. En slik usunn konkurranse kan svekke mindre og spesialiserte utdanninger, som allerede har begrenset kapasitet og synlighet i en intern prioriteringskamp. Graden av interne nettverk kan føre til at enkelte utdanninger prioriteres fremfor andre, basert på personlige relasjoner snarere enn objektive vurderinger av samfunnets behov.

5. Fragmentert ansvar og svekket nasjonal styring: Ved å overlate ansvaret til UH-institusjonene uten øremerking, mister KD kontroll over hvordan nasjonale prioriteringer ivaretas. Dette skaper ineffektivitet og manglende koordinering mellom institusjonene, og risikerer at nasjonale kompetansebehov ikke blir møtt på en helhetlig måte.

KD må styre tydeligere: Når det gjelder styringen av hvilke utdanninger som tilbys, bør KD ta en langt tydeligere rolle. Autonomi i universitets- og høyskolesektoren er viktig for å fremme forskning og faglig utvikling, men denne autonomien bør ikke omfatte hvilke utdanninger som tilbys og prioriteres. Dette er et politisk og samfunnsmessig ansvar som krever nasjonal styring og strategiske prioriteringer basert på kompetansebehovene i arbeidslivet og samfunnet som helhet. 

Debatt ● Nawisa Falahzadeh

Bioingeniører er en beredskapsressurs, men det trengs politisk backing

Når KD ikke tar dette ansvaret, overlates det til institusjonene å avgjøre hvilke utdanninger som får prioritet, ofte basert på interne økonomiske hensyn snarere enn samfunnets langsiktige behov. Dette risikerer å føre til en fragmentert utdanningsstruktur som ikke reflekterer nasjonale og regionale behov for arbeidskraft.

Konklusjon: Når KD ikke tar et tydelig ansvar for strategisk tildeling av studieplasser og heller overlater ansvaret til UH-institusjonene, som i praksis har begrensede muligheter og insentiver til omfordeling, risikerer vi å undergrave både kvaliteten og relevansen i norsk høyere utdanning. Små og ressurskrevende utdanninger som bioingeniørutdanningene står i særlig fare for å bli oversett og nedprioritert, til tross for deres kritiske rolle i helsevesenet og samfunnets kompetansebehov. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for både arbeidsmarkedet og studentene som ønsker å utdanne seg innen disse fagområdene. Er KD og HK-dir så fokusert på yrkesfag, fagskoler og høyere yrkesfaglig utdanning at det kan gå på bekostning av UH-sektoren?

KD må ta en mer aktiv styringsrolle når det gjelder hvilke UH-utdanninger som tilbys og prioriteres, basert på samfunnets behov, samtidig som autonomien i forskning og faglig utvikling bevares. Dette innebærer strategisk øremerking av studieplasser og en nasjonal plan for å sikre at viktige utdanninger får nødvendig støtte og ressurser. Uten en slik styring risikerer vi å svekke hele utdanningssystemet og mislykkes i å møte fremtidens kompetanseutfordringer. Det er på tide at KD tar sitt ansvar og sikrer bærekraftige og samfunnsnyttige løsninger for norsk høyere utdanning.