Debatt ● Christen Krogh og Tanja Storsul
Hvor like er egentlig norske universiteter og høgskoler?
Utviklingsavtalene skal fremme mangfold og arbeidsdeling i universitets- og høgskolesektoren. Men er institusjonene så like? Og hva menes med arbeidsdeling?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Onsdag denne uken er rektorer, styreledere og direktører ved norske universiteter og høgskoler invitert til et møte i Kunnskapsdepartementet for å diskutere Utviklingsavtalen — et verktøy som tar mål av seg å styre universiteter og høyskoler.
Utviklingsavtalen skal bidra til høy kvalitet og en mangfoldig sektor gjennom tydelige institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling [Meld. St. 19 (2020-2021), s. 53]. Den underliggende forståelsen synes å være at universiteter og høyskoler kan risikere å bli for like gitt de incentivene og de kreftene som virker på dem.
Men hvor like er egentlig norske universiteter og høyskoler? Og hvor stor fare er det for at de blir for like?
La oss ta som eksempel to institusjoner som holder til i samme by: Universitetet i Oslo og OsloMet — storbyuniversitetet. Begge universitetene har organisert virksomheten sin i fakulteter og institutter. Begge tilbyr utdanning på bachelor og masternivå, og har om lag like mange studenter. Begge har dessuten doktorgradsprogram som dekker institusjonenes virksomheter. Og begge universitetene er del av det samme finansieringssystemet.
Er så institusjonene like?
Det er de ikke. Den ene institusjonen får for eksempel en ganske mye større tildeling enn den andre institusjonen. Den første har derfor romsligere bygg, flere ansatte, flere doktorgradsstipendiater, og dermed mulighet for å drive mer forskning enn den andre.
Men hva hvis institusjonene hadde fått like store bevilgninger — ville de blitt like da?
Det ville de ikke. Årsaken er at universitetene i det store og hele forvalter ganske forskjellige kunnskapsområder. OsloMet utdanner anestesisykepleiere, revisorer, jordmødre, grunnskolelærere, barnevernspedagoger og bygningsingeniører. UiO utdanner leger, tannleger, sosiologer, filosofer, statsvitere, jurister og biologer.
Ja visst er det overlapp når man ser på navn på studiene, som for eksempel informasjonsteknologi og informatikk, samt medier og kommunikasjon, men en nærmere gjennomgang viser betydelige forskjeller i studieplanene. I det store og hele har altså institusjonene ulik profil med tanke på utdanningene de tilbyr.
I det store og hele har altså institusjonene ulik profil med tanke på utdanningene de tilbyr.
Christen Krogh og Tanja Storsul
Faktisk er det slik at uansett hvor høy kvalitet OsloMets utdanninger og forskning hadde hatt, uansett hvor store eller små tildelinger OsloMet hadde fått, så ville aktiviteten til OsloMet vært forankret i en faglig virksomhet som er annerledes enn UiOs.
For å si det ekstra tydelig: Uansett hvor godt eller dårlig finansiert OsloMets forskning og utdanning innenfor revisjon er, så blir det ikke statsvitenskap. Tilsvarende så blir ikke filosofifaget ved UiO lik bygg- og anleggsfaget ved OsloMet, uansett hvor godt eller dårlig det er finansiert.
Vi nevner disse eksemplene fordi vi erfarer at noen ganger blandes arbeidsdeling i betydningen av forskjell i kvalitet, sammen med arbeidsdeling i betydningen forskjell i fag.
Vi har sporet disse to forskjellige måtene å snakke om arbeidsdeling til Hernesutvalget [NOU 1988:28] som la grunnlaget for Høgskolereformen i 1994. I utredningen skriver de om «den lille befolknings store problem» og at vi må ha «en arbeidsdeling slik at vi får spissmiljøer som setter standarder andre kan strekke seg mot.»
Arbeidsdelingen her er mellom institusjoner som driver grunnforskning og har ansvar for forskerutdanningen og de andre. La oss kalle denne måten å snakke om arbeidsdeling for «kvalitetsarbeidsdeling ».
Dernest skriver Hernesutvalget at «Jo flere steder de samme fag etableres, desto flere annenrangs institusjoner vil vi få», og følgelig at dette er noe vi må unngå. Her er utgangspunktet at kvalitetsforskjeller kommer som konsekvens av at samme fag tilbys flere steder. La oss kalle dette «faglig arbeidsdeling».
Vi trenger forskning som basis i alle fag, og utdanninger på områder av særlig stor forskningsinteresse.
Christen Krogh og Tanja Storsul
Siden Hernesutvalget skrev sin innstilling har samfunnets behov for kunnskap økt på svært mange områder. For eksempel er det stort behov for forskning om helsetjenester, hvordan de organiseres, hvordan de tar teknologi i bruk, og hvordan de møter ulike brukergrupper. Det er vanskelig å tenke seg at dette behovet for ny kunnskap kan tilfredsstilles godt andre steder enn der fagmiljøene for dette finnes.
Man kan altså ikke ha en arbeidsdeling der noen forsker og andre utdanner. Vi trenger forskning som basis i alle fag, og utdanninger på områder av særlig stor forskningsinteresse.
I tillegg har institusjonslandskapet endret seg vesentlig siden Hernesutvalget. Vi har nå i Norge en overvekt av relativt store institusjoner innenfor høyere utdanning, hvorav de fleste har vesentlig forskningsaktivitet.
Hva betyr dette for arbeidsdeling i dag?
Vi mener det fortsatt er relevant å se på «faglig arbeidsdeling». Hvis alle institusjonene tilbød de samme studiene og hvis alle fagmiljøene hadde vært like, kunne man tenke seg unødige og kostbare overlappinger. Men at noen institusjoner har samme utdanninger og dermed samme type fagmiljø kan også være bra.
For det første er det gode argumenter for at noen utdanninger skal tilbys flere steder i landet, som for eksempel medisiner- og sykepleieutdanningene. Regionalt forankrede studenter vil ønske å studere lokalt og en viss konkurranse vil være sunt.
For det andre kan utdanninger som tilbys nasjonalt rekruttere fra svært ulike grupper. NHH i Bergen og Handelshøyskolen ved OsloMet tilbyr begge siviløkonomstudiet. Men demografien til studentene er helt forskjellig, og samfunnsfunksjon er følgelig ulik. Det er derfor grunn til å være kritisk til en overdreven vurdering av hvor viktig det er å sikre «faglig arbeidsdeling».
Viktigst er det imidlertid av vi slutter å snakke om arbeidsdeling i betydningen «kvalitetsarbeidsdeling».
Alle fag trenger å utvikle forskning for sin faglige virksomhet. En arbeidsdeling der bare noen institusjoner, som har noen få typer fag, skal utvikle forskning av høy kvalitet, vil svekke muligheten for å gi samfunnet gode utdanninger og nødvendig kunnskap på kritiske områder.
Likevel kan det virke som om disse to måtene å anvende begrepet arbeidsdeling fortsatt er i bruk, og vi synes vi aner konturene av det i diskusjonen om utviklingsavtalen.
Etter vårt skjønn er det viktig å både skille mellom dem, og å være kritisk til hvordan de brukes, i debatten om hvordan vi skal utvikle universitets- og høyskolesektoren i Norge.
