Inn i det aller heldigste

— Det vil jeg bare si. Jeg er en av de få her som har eget kontor. Med dør. Jeg er en av de heldigste her på bruket.

— Så nå trer vi inn i det aller …

— ... heldigste, ja. Haha!

Vafler!

Vi befinner oss på Elisabeth Nilsen Aas' kontor, ved VID Vitenskapelige høgskole ved Frøen i Oslo. Selveste studentpresten.

Her tilbyr de utdanning innenfor, helse, sosialfag, psykologi, samfunnsvitenskap, ledelse og teologi. 6000 studenter er knyttet til institusjonen, som også har campuser i Stavanger og Bergen. Elisabeth har fått god anledning til å forsøke ulike kontorutgaver på campus.

— Først plasserte de meg på et kontor under trappa. Men så skjønte de at der kunne jeg ikke sitte – ingen fant meg. Siden har jeg jobbet i alle fire hjørner av atriet her, og der har jeg vært synlig for alle, sier Elisabeth Nilsen Aas.

Vi går inn fra atriet, hvor rommet er tettpakket av mennesker, alle litt svimle av velvære på grunn av vaffellukta som henger i lufta. Det er vaffeldag i kantineområdet på VID, må vite.

Her inne på Elisabeths kontor er det ikke umiddelbart lett å se at vi er kommet til en prest. Det er vanskelig å si hva en hadde forventet. Kors og bibler?
Men du vet hvordan det er å komme inn i et helt mørkt rom og ikke se noe som helst - der detaljene likevel trer fram, når øynene har vendt seg til?

Slik er det her også. Små spor blir åpenbare etter et par minutter: en kasse med kubbelys til bruk i VIDs eget kapell her, noen lysestaker der, bilder på veggene som sender oss i en åndelig retning.

Det viktigste er likevel de to røde, stolene til høyre når vi kommer inn, med et lite bord mellom seg. Ikke at de framstår som veldig kristelige, men de er det viktigste inventaret her: to solide, dype stoler velegnet for samtaler.

Store spørsmål

Hun har et jevnt rush med studenter på sitt kontor. Elisabeth forteller at det er stor variasjon i hva de ønsker å snakke med presten om.

— Det kan være at de ikke finner seg til rette, faglig eller sosialt. De kan han strøket i faget eller ha relasjonelle ting om venner og familie. Det kan også være at de har mobbehistorier, eller annen bagasje som gjerne dukker opp igjen når du begynner å jobbe med sosial- og sykefaglige spørsmål: Hva er et godt liv? Hva er god helse? Hvordan tar du vare på deg selv.

— Blir det en slags åndelighet her, selv i et rom som dette?

— Det blir i alle fall en type nærvær her. Jeg tar de jo i hånda, om de har behov for det, og ser de inn i øynene. Det kan komme sterke følelser her, du ser jo at det står en boks med papirservietter der. Det blir en del tårer. 

Taushetsbelagt

— Så det blir ikke smør på flesk med en prest på en kristen institusjon? 

— He-he, nei. Jeg har også vært student her selv, på 1980-tallet, og da var det bekjennelseskrav her, altså at vi bekjente oss til den kristne tro. Det trenger man ikke lengre, fordi det er institusjonen som skal bære troen. Når det likevel er prest og diakon på institusjonen vår, er det fordi vi skal være med å synliggjøre at her handler det om noe mer enn å bare ta eksamen.

— Hva legger du i det?

— Det betyr at studentene her kan møte et menneske som aldri skal vurdere dem, karaktersette dem eller på noen måte «piske» dem gjennom studieløpet. Det betyr at de ansatte ofte er flinke når noen sliter mer enn gjennomsnittlig, og henviser til meg for å finne ut av en vei videre.

Alt hva studentene deler med henne er taushetsbelagt, sier hun

— De kan snakke med meg om hva som helst. Etter 22 år her, har jeg aldri blitt oppringt av en kollega for å snakke om en student. Fordi jeg deler ingenting av det studentene har sagt med andre. Og her, sier Elisabeth og går bort til et stort skap rett ved døra.

— Her ser du at dette skapet skjermer stolen der studentene sitter, for innsyn.

Skeptisk vaktmester

Elisabeth Nilsen Aas har hatt dette kontoret siden januar i fjor.

— Jeg kom med to kontorstoler, to lenestoler, skriverbord, høyskap, nøkkelskap og to bokhyller. Da de i vaktmestertjenesten så alt dette, sa de: «Aldri i verden, det får ikke plass». 

— Men det gikk fint, det. 

Fem kjappe:

— Hva har du noe på kontoret ditt som ingen andre vet noe om?

— I adventstiden, setter vi deler av julekrybben ut på forskjellige steder i kapellet. Josef og Maria, står et sted og et annet sted står dyrene for å vise at de er i en stall. Vismennene har også egne plasser som er langt unna de andre. Jesusbarnet er ikke lagt i krybben, men er gjemt inne på mitt kontor. Han blir lagt på plass siste uken før jul.

— Hvor viktig er det for deg at kontoret er ryddig?

— Til en viss grad er det viktig, siden jeg tar imot studenter til samtale. Så «stuedelen» holder jeg ryddig.

— Dilemma: Du må dele kontor med rektor - eller sitte i åpent landskap. Hva velger du?

— Jeg velger å dele kontor med rektor. Det må jo sies at vår rektor er mye på reise, siden vi har tre store campuser i Bergen, Stavanger og Oslo!!!

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— Jeg tror det forteller at jeg liker sko og kopper. Skoene hadde jeg ryddet inn i skapet da du kom. Så er det mange ting, men det stresser meg ikke, så da gir det forhåpentligvis et signal om at jeg tåler litt kaos.

— Hvor fornøyd er du med kontoret ditt? Skulle du gjerne hatt et større et?

— Jeg er veldig fornøyd med kontoret og det handler om størrelse og sist, men ikke minst plassering. Jeg skal være synlig og det bidrar kontorplasseringen til.