Leeds-mann fikk det fineste kontoret

Vi har kjørt korrekt elbil til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, bannet høyt over mangel på el-ladeplasser for gjester (kun for ansatte og studenter) og tenkt vårt om bærekraft.

Men la nå det fare. Vi skal på Cirkus. Det vil si, bygningen Cirkus fra 1859, som opp gjennom historien har vært både direktørbolig, vaskekonebolig (ikke arrester oss for kjønnet framstilling, det het slik før) og studentbolig. Ja, og fire soverom til bakeren, skopusseren og andre hjelpere var det også. Leser vi på NMBUs nettsider.

Evig pine

Oppe på Institutt for eiendom og juss er det ingen som sover. Vi går til enden av korridoren i 3. etasje og banker på hos universitetslektor Lars Baklund. Han lar det ikke være et fnugg av tvil hvor vi har kommet: Til en Leeds-supporter. 

Si «Elland Road» til en norsk mann født mellom cirka 1958 og 1970, og du gir livsgleden til ham med det samme. Beklager uinnvidde — vi snakker fotball her. 

Laget Leeds som på midten av 1970-tallet dømte unge gutter til evig pine, ved at de stilte med et legendarisk, godt lag i den øverste divisjonen — hvis kamper ble overført på NRK Fjernsynet som den ukentlige tippekampen. Pine, fordi de var gode da, og aldri igjen. Med et lite unntak av en kort periode helt på begynnelsen av 90-tallet og 2000-tallet. Men da var tusener av unge mennesker allerede fanget. Tross nesten 50 år i fotballens bakhager har Leeds landets tredje største supporterklubb.

Lars Baklund kjører en nokså enkel linje hva gjelder kontor-estetikk. Bortsett fra fotballdrakter hengende på alle vegger, består kontoret av lovbøker i bokhyllene — og et gedigent portrettbilde av … Lars Baklund. Vi kommer tilbake til den om litt.

Men skarpe lesere vil observere at det ikke er Leeds-draktene som preger veggen på Lars Baklunds kontor.

— Nei, det er draktene til lag som jeg har sett i utlandet. De er morsomme minner å ha med hjem, opplyser lektoren. 

— Hvor mange ganger har du vært på Elland Road — Leeds' hjemmebane?

— Rundt ti ganger, tenker jeg. 

— Mange nedturer?

— Mange. Men opptur nå i fjor, da, med opprykk til Premier League igjen.

Kranglefantefritt område

Når han ikke reiser rundt på fotballkamper, skjøtter Lars Baklund sitt daglige arbeid på NMBU, der han underviser i juridiske emner innenfor eiendom, med hovedvekt på sivil- og jordskifteprosessfaget. 

— Det kan dreie seg om jordskifteløsninger, makeskifteløsninger og arealfordelinger. 

— Hva er jordskifteløsninger? 

— Det kan være ombytting av arealer, for eksempel. Fordi grensene har blitt utjenlige. Men det kan også handle om veirettigheter og andre ting. Mitt fag er likevel ikke det vi kaller den materielle siden, det er den prosessuelle siden. Altså prosessreglene rundt hvordan disse sakene skal føres.

— Så du slipper å forholde deg til kranglefanter direkte?

— Haha, ja, jeg slipper heldigvis det.

Kona er sjefen

— Men det er et usedvanlig flott beliggenhet på dette kontoret ditt. Hjørnekontor og greier, og med utsikt mot de store, flotte urbygningene. Hva har du gjort for å få til dette?

— Vel. Jeg er gift med instituttlederen, da. 

— Det forklarer jo alt. 

— Men det må du ikke si til noen, sier Lars Baklund og ler høyt.

— Men egentlig er vi to som har dette kontoret. Det er meg og en som heter Gunnar. Men Gunnar er ikke på kontoret.

— Liker Gunnar fotball? 

— Nei, han liker orientering, og er ikke interessert i fotball. Så han har på en måte overgitt kontoret til meg.

— Og hva har vi her?

Vi går inn til hjørnet av kontoret, der det står oppstilt et kjempestort bilde av en barsking — kontorinnehaveren selv. 

— Du liker å ha bilde av deg selv på kontoret?

— Nei, det der er en kompromiss-sak. Det er et bilde som er tatt til en fotoutstilling på Romerike, hvor de tok bilder av ulike yrkesgrupper. Så representerte jeg advokatstanden da, sier Lars Baklund, som inntil i fjor jobbet som advokat, i tillegg til jobb på NMBU.

— Kona syntes det var et bra bilde og ville ha det hjemme. Men det vil ikke jeg. Så ville ikke hun at det skulle kastes, heller. Så da ble det et kompromiss, med at det står her. Så jeg er litt fanget i det, egentlig. 

Fem kjappe spørsmål

— Hva har du på kontoret ditt som ingen andre vet noe om?

— En miniatyr ugle i porselen, som mangler ett øye. Den var en gave fra min eks-svigermor til min første jobb i Justisdepartementet. Aner ikke hvorfor det var akkurat en ugle, men den har uansett fulgt med meg på alle arbeidsplasser siden den gang. Den mistet det ene øyet en gang på 1990-tallet, men jeg tenker noen ganger på den som en som våker over meg og det jeg skriver og produserer. Og den passer på meg. 

— Hva er det du mangler på kontoret, men som du gjerne skulle hatt der?

— Champions League trofeet når Leeds United vinner dette. Snart.

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— Det kan muligens indikere at jeg er litt interessert i fotball.

— Hva klarer du deg ikke uten på kontoret?

— Pepsi Max.

— Bortsett fra PC-en og telefonen, hva er det viktigste du har på kontoret?

— Bullshit-knappen. En knapp som snakker dersom du trykker på den. Den trykkes på når noen kommer med noe som åpenbart ikke holder vann. En bullshit-alert, rett og slett.

Endringslogg 17. november kl. 10.22: Oppdatert med to bilder + endret årstall fra hva som er den ihuga Leeds-"generasjonen". Dette var opprinnelig oppgitt til å være fra 1963 til 1970 - men Leeds-infisert professor født i 1958 kunne i en henvendelse til Khrono mandag morgen opplyse om at hens årskull også har en hel hærskare med Leeds-supportere. Generasjonsdefinisjonen i denne sammenehengen er dermed satt til 1958 til 1970.