På dette kontoret håper han å lage «et helvetes smell»

— Det lukter instrumentforretning her.

— Ja, det lukter varmt musikkutstyr, sier Øyvind Brandtsegg, professor ved NTNUs Institutt for musikk.

— Men hvorfor ligger det en steinhelle på gulvet?

— Akkurat nå ligger den bare der for å holde fast enden på tauet.

— …

— Altså, jeg prøver å lage en bølgeform med tauet, som jeg igjen filmer med det kameraet her, og så er tanken å bruke den videoen til å styre en oscillator som lager lyd.

— Så tauet skal brukes i stedet for tangentene på et klaviatur?

— Ja, på et vis. Men tauet her er for lett, så det blir ikke så bra. 

— Men skal vi se her da … Hvor man kan sitte …

— Sitte er en ting, jeg synes det er vanskeligere å finne et sted jeg tør sette fra meg kaffekoppen.

— Når vi har så mye digitalt, så er det jo fint å ha noen fysiske kontrollere også. Med digitale programmer er det ingen sammenheng mellom hva man skrur på, og det som styres. Da er det fint å ha noen fysiske objekter som har en helt annen logikk.

— Det henger en gren med en streng på veggen?

— Ja, det er en drivved-gitar fra en lydinstallasjon vi lagde. Det var et stort skovlhjul som sto og gikk i tidevannsstrømmen, først på Inderøya og så i Nidelva, og som spilte på den gitaren. Den kollapset i strømmen dagen før den skulle avdukes. 

— Har du kontroll på alt det du har her?

— Tro det eller ei, men jeg har faktisk ryddet her ettersom du skulle komme. Jeg hadde jo for eksempel noen tårn av skumgummi her som jeg brukte til å dempe vibrasjoner gjennom gulvet. Du aner ikke hvor liten vibrasjon som skal til før det blir feedback.

For de uinnvidde: Feedback er den noe overraskende, og normalt veldig høye, pipelyden som dukker opp stort sett hver eneste gang noen som ikke lever av det tar opp en mikrofon for å snakke til en forsamling.

— Det var rene prinsessen på erten her, for jeg ville jo ikke ha feedback fra vibrasjoner gjennom gulvet. Jeg ville ha feedback gjennom benet i armen.

— Hæ?

— Ja, hvis du setter en liten omformer på albuen, og en kontaktmikrofon på fingeren, og du får feedback, så er det resonansen i beinet ditt som lager tonen. Men hvordan holder man styr på det ja … Det vokser litt vilt dette her, og noe beholder man fordi en tenker det kanskje blir bruk for det, mens noe burde man kastet, men så får en plutselig bruk for det likevel. Det blir litt skrotnisse-prosjekt.

Såpass skrotnisse-prosjekt er det blitt at Brandtsegg ikke orket å flytte da han ble leder av studieprogrammet i musikkteknologi, og med det fikk tilbud om større kontor.

— Det er nesten noe «stor gutt i lekebutikken» over det hele heller enn seriøs professor?

— Ja, men jeg tenker at det også kan være en måte å være seriøs professor på. Å ta den oppfinnsomheten og nysgjerrigheten på alvor, sier Brandtsegg mens han slår på en Marimba Lumina.

— Er det det der som egentlig er instrumentet ditt?

— Egentlig spilte jeg trommer. Spilte med Motorpsycho før de ble Motorpsycho. Men jeg hadde ikke helt troen på at rocketrommer skulle få meg inn på jazzlinjen, så da øvde jeg knallhardt på vibrafon (Marimba Luminaens akustiske søskenbarn, journ.anm.) i halvannet år. 

— Jeg kom inn, men etter hvert begynte å koble på elektronikk på vibrafonen, for jeg syntes den låt for snilt. Men ser her, skal du få se et annet instrument du nesten garantert ikke har sett før.

Fram kommer en kreasjon som tres på fingeren med en liten kontaktmikrofon på tuppen. En omformer settes på baksiden av en plate. Hvor på platen fingeren beveger seg, og hvilken del av fingeren som er i kontakt med platen, avgjør hvordan lyden blir, men et forsøk på en generell beskrivelse vil være hvalsang.

— Hvordan i all verdens land og rike kommer du på sånt?

— Det er jo det jeg tenker på som jobben min. Å finne på slike ting. 

Brandtsegg tar en tur i spiskammerset og henter en pose mel og et utvalg krydder som strøs over platen, og vips så er hvalsangen akkompagnert av et moderne loppesirkus. Nå kan det vel umulig bli rarere?

Å jo da.

Fram kommer det som ser ut som en dreiebenk for keramikk. Tanken er å koble på noen membraner og få den til å gå fort nok, sånn omtrent 300 meter i sekundet, bryte lydmuren.

— Da er det ingen som vet hva som skjer. Hvis et fly bryter lydmuren blir det et helvetes smell. Kanskje kunne man fått til et helvetes smell. Men sjokkbølgen fra et fly bryter ikke rett, den bryter på skrå. Så hvis membranen her lager en sjokkbølge som bryter på skrå, så blir det et spørsmål om hvordan den møter seg selv. Et fly svinger jo aldri så raskt at det møter sin egen sjokkbølge, men den her vil jo gjøre det for den går jo i en bue hele tiden. 

— Jaaaaaaaa …?

— Når en sjokkbølge møter en annen sjokkbølge igjen og igjen og igjen … Ingen som har klart å simulere det eller teoretisk forutse hva som vil skje, så da må man jo bygge det.

— Ja, selvfølgelig. Det er jo det mest åpenbare her. Er det den barnslige gleden av å lage et smell eller en genuin nysgjerrighet som ligger bak her?

— Jeg tror nok at det som ligger bak denne er at vi har jo musikk som spiller så høyt som det over hodet går an, og så har vi annen musikk som er så lavt som det overhodet ikke går an, og vi har musikk som går så sakte som det går an. Men vi har ikke musikk som kan gå så raskt som det går an. Men hvor fort kan lyden gå? Hva skjer hvis lyden går fortere enn lyden, men fremdeles står i ro?

Seks kjappe

— Hvordan ville du klart deg i et åpent kontorlandskap?

— Jeg tror det aller mest ville vært en belastning for alle andre i kontorfellesskapet. Arbeidet mitt medfører noen ganger å finjustere på lydsyntese, hvor man hører den samme lyden om igjen og om igjen. For utenforstående ville det sikkert virke som en dedikert provokasjon, men for den som sitter med oppgaven er det bare intens konsentrasjon. Det samme gjelder for mine nærmeste kolleger her på musikkteknologi. Vi gjør nærstudier av spesielle lyder alle sammen.

— Hvem har det fineste kontoret du vet om?

— Det har jeg!

— Hjemmekontor eller jobbkontor - hva foretrekker du?

— Jobbkontor er absolutt best. Under pandemien ba jeg innstendig om å få lov til å komme til kontoret, og fikk dispensasjon fordi det ikke var noen andre i lokalene. Jeg kunne ikke jobbet effektivt hjemmefra over en lengre periode. Men jeg oppdaget også at de lokalene vi har i fagmiljøet egentlig er veldig shabby og rett og slett ganske stygge. Jeg hadde aldri sett det tidligere, fordi menneskene som er her daglig setter sitt gode preg på opplevelsen. Det sosiale og den daglige faglige samtalen utgjør en vesentlig del av hvordan man opplever arbeidshverdagen, og hva som framstår som «gode lokaler» for arbeidet.

— Er kontoret en nødvendighet for at du skal kunne jobbe effektivt med dine oppgaver/forskning? 

— Det er veldig viktig for meg å ha muligheten til å ha flere prosjekter stående framme mens de er i prosess. Hvert prosjekt kan ha forskjellige fysiske komponenter, for eksempel når jeg bygger nye musikkinstrumenter eller lydinstallasjoner. Dersom jeg skulle jobbe i et felles verksted eller kontor, ville jeg måtte pakke de ned og rydde de vekk regelmessig. Noen av arbeidsprosessene tar lang tid, ofte flere måneder. Da jobber jeg ikke intenst med prosjektet hver dag, men ideene utvikles og modnes underbevisst mens jeg gjør andre forefallende oppgaver.

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— Jeg håper og tror det gjenspeiler en oppfinnsomhet og idérikdom, og at noen prosesser tar lang tid. Om jeg forstår deg riktig tenkte du at det var litt rotete da du kom. Det er ikke rotete, bare komplekst.

— Hvor fornøyd er du med kontoret ditt? Skulle du gjerne hatt et større et?

— Jeg skulle gjerne hatt et lite lager i tilknytning til kontoret, slik at noen av de prosjektene som tar aller mest tid kunne ryddes litt til side.