Debatt ● Dina Solbakken
En utdanning kommer aldri til å være nok i dagens erfaringsinflasjon
Når den eneste måten å få seg relevant jobb på etter endte studier er arbeidserfaring og nettverk, da er det ikke rart studenter prioriterer alt annet enn skolebenken.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tiden studenter bruker på studiene sine har blitt langt mindre de siste årene, viser tall fra Studiebarometeret publisert våren 2026. Flere politikere er tilsynelatende overrasket over dette fenomenet og uttaler seg om at dette er «bekymringsverdig» og «uheldig».
Jeg synes ikke dette er rart i det hele tatt, fordi utdanningen vår er ikke det som sikrer oss tilgang til arbeidslivet lengre.
Den eneste måten å få seg relevant jobb på etter endte studier er arbeidserfaring og nettverk, da er det ikke rart studenter prioriterer alt annet enn skolebenken. Det spiller ikke noen rolle om du har toppkarakter i alle fag, arbeidsgiveren ser etter noen med 2—5 års arbeidserfaring.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som sitter med klump i magen når det siste semesteret begynner å nærme seg slutt. For hvor skal vi gjøre av oss nå?
I stedet for å bli anerkjent som ressurser har studentene blitt redusert til samfunnsbyrder.
Jeg kjenner flere studenter som ikke får seg jobb som velger å ta på seg nye studier, mer studielån, mer deltidsjobb og mindre studietid- den onde sirkelen fortsetter.
I stedet for å bli anerkjent som ressurser har studentene blitt redusert til samfunnsbyrder.
Norge er det landet i Europa med de eldste studentene, og det henger mye sammen med karakterinflasjon for å komme inn på studier i Norge og at vi studenter ikke kommer oss i jobb etterpå. Uten jobb får vi heller ikke råd til å komme oss på boligmarkedet, — og den onde sirkelen utvider sin sektor.
Ifølge med karakterinflasjon ser det ut som erfaringsinflasjon i arbeidsmarkedet har kommet for å bli.
Samtidig som man skal ha hatt flere års arbeidserfaring vil arbeidsgiver også se kandidater som har drevet med politikk, studentforeninger, idrett, tatt egne initiativer for prosjekter, ha vært praktikant 2—3 ganger ulike steder, vært på utveksling, kan flere språk, og gjerne vært god på teknologi, KI, markedsføring og office-pakken.
Jeg kjenner jeg får en bismak i munnen av å se praktikanter oppi 25—30 år, som gjerne flere bachelorgrader eller mastergrader, og er godt voksne mennesker som burde vært ute i en skikkelig jobb for lenge siden.
For hvordan skal man kunne skape morgendagens ledere, unge talenter, og tidlig arbeidserfaring hvis studentene ikke får tilgang på arbeidslivet før vi er 30 år?
Selv var jeg praktikant for UD i OSSE-delegasjonen i Wien, og så at andre studentpraktikanter fra andre land var helt nede i 19-årsalderen. Hva skjedde med at praktikantstillinger var for å få erfaring, og ikke for de med best erfaring fra før?
Politikerne har en jobb å gjøre med å få all denne inflasjonen under kontroll og bryte den onde sirkelen. Løsningen er å få unge raskt ut i utdanning og raskt ut i arbeidslivet.
Det sparer staten mange millioner kroner og oss studenter veldig mye fremtidsangst.
For hvordan skal man kunne skape morgendagens ledere, unge talenter, og tidlig arbeidserfaring hvis studentene ikke får tilgang på arbeidslivet før vi er 30 år?
