«Jeg gav opp før jeg ble født?»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en akademisk og såkalt universitetspedagogisk vurderingsprosess der det var forventet at noe som ikke kan sikres og dokumenteres skulle fremstå som sikret og dokumentert, ble jeg forundret. 

Komiteen viste i sin tilsynelatende bedrevitende og nokså selvtilfredse tilbakemelding liten evne til å forstå at det som virkelig skjer og er betydningsfullt i undervisningen (energien, samtalene, gjensidig berikning og kunnskaps- og erfaringsflyt mellom lærer og studentene), ikke kan komme frem av såkalt systematisk kvalitetssikringsdokumentasjon. 

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

Denne erfaringen førte til en dyp medlidende erkjennelse jeg er dypt takknemlig for: Unge mennesker i dag, og det er mine studenter jeg snakker om, blir utsatt for systematisk utenforskap hvis de ikke er perfekt tilpasset systemene samfunnet har lagt som bånd på alt menneskelig og det levende i oss. På overflaten berømmes originalitet, men det ikke-ordinære skal likevel utraderes. 

Jeg er fristet til å spørre: Ligger det en skjult menneskeforakt i hvordan systemene brukes til å vurdere andre menneskers originalitet og annerledeshet? Har utdanning blitt et instrument til å tilpasse unge mennesker på en slik brutal tilværelse?

Å gjemme seg i systemer har kanskje blitt vår tids feighet for styrende makteliter ved institusjoner og blant arbeidsgivere der det kreves at tilsettingsprosesser skal være transparente. En feighet som i sin dumskap kan ta livsgnisten vekk fra mennesker som faktisk er ikke-ordinære.

Debatt ● Henrik Holm

Akademia som møteplass for intellektuelt utenforskap

Alt skal inn i tabeller og kategorier og blir tilsynelatende objektivt vurdert etter kriterier. Det er sånn liksom systemet fungerer. Et skinn av objektivitet skal oppstå der det egentlig er alt annet som avgjør: Sympati- og antipativerdier (det vil si: såkalt trynefaktor), fremmedfrykt for alt som ikke kan bidra til bekreftelse av egen narsissisme og ubevisste ressentimenter (det vil si: rakke ned på det verdifulle hos andre fordi man selv har mindreverdighetskomplekser og vil svekke det som er høyere enn en selv).

Unge mennesker møter systemene når de går på skolen, studerer og prøver å få seg en meningsfull jobb etter studiene. Du er ikke ordinær, altså vekk med deg. Er ikke det budskapet mange unge kan føle på når de tvinges til å tilpasse seg systemer de selv ikke har vært med å lage? 

Det er lett å falle utenfor systemene. Det er altfor lett å miste livsmotet når ingen i systemene interesserer seg for deg. 

Mange unge mennesker sliter med å få seg en meningsfull jobb. Ingen interesserer seg for deres jobbsøknad, kanskje fordi de tvinges til å fremstå som mest mulig konforme og tilpasningsdyktige?

Kompetanse sier lite om hva du egentlig kan, og hvem du er. Å snakke høyt om kompetanse er ofte et substitutt på manglende kompetanse. Kriterier har blitt til asfaltmaskiner der noen tror i deres hovmod tror at de har ansvaret for «the survival of the fittest». 

Problemet er at de som faktisk er de sterkeste ofte ender som de tilsynelatende svakeste. Hvis du er ikke-ordinær, er annerledes og ikke passer inn i systemenes kategorier, faller du raskt utenfor. Du havner i et utenforskap der det er vanskelig å orientere seg. Utenforskap er smertelig, og når du samtidig blir spyttet på av systemforvalterne er det ikke lett å rope ut «yes, we can».

Hvordan fatte livsmot når erfaringer med systemet gjør motløs? Hvordan være positiv når systemene sier at du ikke passer til noe som helst? Hvordan stråle ut livsenergi når du overlesses av systemenes ignoranse?

Debatt ● Egil Kristensen

Universitetet som velferdskontor

Vi vet at mange unge mennesker sliter med depresjon. Er det systemene vi alle er fanget i som presser oss ned i depresjonens avgrunn? Er det erfaringen av meningsløshet som handlingslammer de beste inspirasjoner og ideer i oss alle? Eller er det når makt og kunnskapsløshet går hånd i hånd for å rakke ned på og ekskludere de ikke-ordinære at vi mister troen på at endring er mulig?

Systemene er med på å sette menneskelig dømmekraft ut av spill. Vi erstatter intuisjon, kunnskap, skjønn, dømmekraft der det unike, det originale, det skapende kan få leve og bli forstått gjennom innlevelse, sensibilitet og tastende forsiktige smaksdommer med asfalterende likhetsmaskineri. 

Alt skal bli likt, og alt skal være likt. Og er du ikke lik, må du fremstå som lik. Først da liker vi deg. Det er systemenes tale til unge mennesker som forsøker å finne en plass i livet.

Debatt ● Henrik Holm

Det hjelper ikke å pynte seg med dannelse

Det ligger en slags menneskeforakt i systemene når de blir virkeligheten vi vurderer andre mennesker med. I livet er 2+2=5 en eksistensiell sannhet. Det er denne merverdien vi ikke forstår som vi lever av. Det er den som gjør livet til et eventyr. 

Systemforvalterne liker ikke dette. Derfor skal de behandle livet som om det er 2+2=4. Dette har Dostojevskijs kjellermenneske lært oss, og jeg tror hans lære burde vekke oss opp fra systemforvalternes kalde og insensible maktovergrep på alt det i livet som ikke kan komme frem av kriterier og systematisk kvalitetsarbeid; om det så er vår egen CV, vår kompetanse, vår erfaring og utdannelse og våre ferdigheter som skal vurderes, sammenliknes og sorteres. 

Greier vi å tenke virkelighet og verdsette menneskets eksistens uten systemer?

«Jeg gav opp før jeg ble født», heter det hos Samuel Beckett. Er vi i ferd med å bli så systematisk i våre systemer at unge mennesker dessverre vil si: Jeg også gav opp før jeg ble født?

Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås

Er studenter mindre resiliente enn før?

Spørsmålet tvinger seg på: Hvordan står det til med oss fagansatte i utdanningssektoren? Er det en trøtthet over alle sikringssystemene, vurderingsprosessene og innholdsløse kamper om hvem som har de mest tilpassede formuleringene som begynner å spre seg så dyptgripende at vi også må sukke i kor «jeg gav opp før jeg ble født»?

Å ta unge menneskers livssituasjon innover seg og kjenne på deres livssmerte er kanskje første skritt i å forandre bruken av systemene til det bedre for dem? Denne empatien vil kanskje også kunne gjøre noe med de nokså latterlige systemene og ordningene vi ufrivillig og frivillig er en del av?

Vurderingsangst og angsten for å bli vurdert: Dette er reell angst. Jeg kjenner den på meg. Og jeg vet at jeg ikke er alene om det.

Debatt ● Henrik Holm

Det hjelper ikke å pynte seg med dannelse