Kan en dyktig leder lede hva som helst?

I en aviskommentar nylig kan man lese: «Hvis du er karismatisk på fest kan du oppleves som narsissistisk på jobb. Alle gode egenskaper har en skyggeside. Det er ikke hvordan du er som betyr noe for dine medarbeidere – det er hvordan du fremstår».

Vi lever i en tid hvor ledere og ledelse får stor oppmerksomhet - altfor stor. Det begynte på 1980-tallet og sammenfalt med frammarsjen av nyliberalismen i den vestlige verden, inkludert Norge. Med framveksten av globale markeder og overgang fra statsstyring til ustyrlig markedsstyring, kom spørsmålet om hvem som kunne erstatte statsmakt, som kunne temme markedets «usynlige hand»? Svaret var en sterk leder og lederopplæring. Lederutdanning i akademia skjøt i været. Og forlagsbransjen så dette nye markedet for ledelseslitteratur, og bokhandlere og fagbibliotek ble oversvømt av bøker om ledelse.

Den nye leder trengte ikke spesifikk fagkunnskap avhengig av virksomhetens karakter slik det hadde vært. Nei, ledelse ble profesjonalisert og vi fikk begrepet «den universelle leder». Var en først blitt leder kunne en lede en hvilken som helst virksomhet. Særlig bedriftsøkonomer og jurister ble populære. De overtok ledelsen i sykehusene og fortrengte legene som stod for faget.

En leder kunne gå fra oljebransjen til ledelse av barnehager og eldreomsorg, fra fagbevegelse til finans og kommunikasjon, fra butikkbestyrer til idrettsleder. Selv forsvaret annonserte: «Du kan ta en utdanning uten å ha militær erfaring. Se våre muligheter, hvis du ønsker å bli leder hos forsvaret.no».

Arbeidsmarkedet for sterke leder var sømløst. Naturligvis var noen dyktige og styrte budsjetter og regelverk bra, mens andre slett ikke levde opp til forventningene. Lederen kom i fokus og lett å legge skylden på når noe gikk galt. I disse markedstidene var de gode å ha som skyteskive når staten og de folkevalgte var skjøvet i bakgrunnen.

Ledernes egenskaper psykisk og sosialt ble et yndet tema i både forskningen og i media, se kommentaren vi innledet med. Ledelsesutdanninger ved universitet og høyskoler ble uhorvelig mange, og noe alle høyere utdanninger måtte ha og de politiske myndighetene fulgte opp med budsjetter til dette formålet.

Faglitteraturen viser i dag at dette med den universelle lederen er og var kortsiktig tenkt. Ledelse av et universitet eller høyskole trenger en forsknings – og undervisningserfaren akademiker som ser det spesifikke i den store helhet som høyereutdanning utgjør. Leder man et sykehus for eksempel er medisinsk kunnskap et klart fortrinn. At sykehusene skiftet navn til helseforetak som indikerte økonomer i ledelsen som det beste alternativet har vist seg å ikke duge. La oss holde oss til gammel erfarings-basert kunnskap: «Skomaker bli ved din lest».