Kaotisk kontor — helt til sensuren kommer

— Det pleier å være ganske kaotisk her, tror jeg. Mange syns det er kaotisk og rotete fordi jeg har mange bøker, papir, kopper og klær, fordi jeg sykler til jobb, sier Idunn Bøyum til Khrono.

— Det kommer noen små kommentarer iblant, om rot, eller hvordan jeg finner igjen tingene mine. Men det beste med å ha eget kontor, er at man bare kan reise seg opp og gå. Og så er det ingen andre som trenger å se, i hvert fall ikke så ofte.

Bøyum har jobbet ved OsloMet i 12 år, og har hatt det samme kontoret i rundt sju-åtte år. Hun er førstelektor ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag. Før hun startet i jobben ved OsloMet, var hun bibliotekar i 25 år.

Da Khrono er innom, er det ryddigere enn vanlig.

— Jeg holder på med sensur nå, og da må jeg ha det ryddigere enn jeg pleier. Så jeg rydder og tørker kanskje litt støv. Jeg må ha plass til studentenes oppgaver, som jeg printer ut. Det er den beste måten å lese på.

— Hvordan hadde du klart deg i åpent landskap?

— Jeg hadde klart meg, jeg har gjort det før. Men det var veldig deilig å få sitt eget kontor.

Plass til rot og konsentrasjon

— Hva er det beste med å ha eget kontor?

— Jeg kan rote. Jeg har masse plass. Jeg kan konsentrere meg. Studentene kan komme inn hit og få veiledning, uten at jeg må reservere et rom først. Det er bare veldig, veldig mye enklere.

Hun trekker fram erfaring fra BI da de gikk over til åpne landskap:

— Jeg har jobbet som bibliotekar ved Handelshøyskolen BI, og da vi flyttet til nye bygg i Nydalen, så ble det åpent landskap. Det skulle være så lett å kommunisere og overføre informasjon, og så videre. Men det var jo det stikk motsatte, fordi vi alltid måtte gå ut for å snakke. Det påvirket den spontane praten.

Bøker, artikler og minner

— Så bortsett fra PC og mobil, hva er det viktigste du har på kontoret? 

— Nei, det må være bøkene og alle artiklene som ligger og flyter her. Det er jo det som er arbeidsdagen, da.

— Er et ryddig kontor viktig?

— For min del så er det ikke viktig i hverdagen fordi jeg finner fram, jeg veit hvor ting er. Det kan være kjedelig når studentene kommer, og så er det høye stabler her, men det er enkelt å fikse. For min del, for at jeg skal gjøre jobben min, så går det stort sett greit.

— Ser du noen fordeler med å ha et rotete kontor?

— Nei, det er det jo ikke. Annet enn at det er tidsbesparende, for jeg driver ikke med rydding så mye. Jeg har gjort et forsøk på å kaste bøker som har ligget her i et halvt år. Men har aldri kommet så langt, sier Bøyum. 

— Jeg tenker på det. Jeg skal rydde og kaste mer. Jeg tror jeg jobber best sånn her, fordi de der sterile flatene og sånt, det er ikke meg.

Heller jobb enn hjemmekontor

— Hjemme- eller jobbkontor?

— Jobb. Det er sosialt, og du har noen å spise lunsj med. Det syns jeg er kjekt. Vi er en ganske fast gjeng som er mye på kontoret.

— Hva sier kontoret ditt om deg som person?

— Det er litt kaotisk her. Hvis man ser etter, så ser man at jeg er opptatt av pene ting, eller ting som sier noe. Tingene forteller en fortelling om meg, sier Bøyum. 

Blant tingene finner vi postkort med naturmotiver hun liker å hvile øynene på, kopper fra bibliotekene hun har jobbet for eller samarbeidet med, og kritt hun fikk da hun sluttet som bibliotekar. 

Hun trekker også fram en fargerikt bamse hun fikk av Camilla Soelseth etter at de hadde skrevet en artikkel sammen, og kartoteket fra bibliotekarutdanninga på 80-tallet, en artefakt hun er glad for å ta vare på.

— Det er en måte å huske på at jeg jobber med profesjoner, at jeg er nært knyttet til praksisfeltet mitt, sier Bøyum.