Målet som forsvant

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

NTLs Ronny Kjelsberg mener Forskerforbundet har et «merkelig syn på politikk» når vi kritiserer statens opptreden under lønnsforhandlingene i vår: Hva er politikk i lønnsdannelsen i staten? «All lønnsforhandling er politikk», poengterer Kjelsberg. Det kan man sikkert være enig i, rent filosofisk. Det meste er jo politisk. Men at «alt er politikk» bortforklarer ikke det som er kjernen i min kritikk: Nemlig at staten for første gang ikke ville diskutere sin egen arbeidsgiverpolitikk, og sitt eget mål om å rekruttere og beholde viktig kompetanse, i årets lønnsforhandlinger.

Debatt ● Ronny Kjelsberg

Hva er politikk i lønnsdannelsen i staten?

For mens statlige virksomheter, og staten selv, over lang tid har vært opptatt av problemene med å rekruttere og beholde kvalifiserte medarbeidere, var dette hensynet aldri prioritert av staten i årets mellomoppgjør. I stedet møtte vi en forhandlingsmotpart som prioriterte å utjevne lønnsforskjeller mellom høyt og lavt utdannede i staten. Dette skjedde til tross for at lavt utdannede i staten tjener langt over gjennomsnittet for sitt utdanningsnivå i arbeidslivet, mens det motsatte er tilfellet for statsansatte med høyere utdanning.

Problemet er selvsagt ikke at statsansatte med lav utdanning har god lønnsutvikling. Utfordringen er at utdanning må lønne seg — også i staten. Det er godt dokumentert at høyt utdannede i staten har hatt dårligst prosentvis lønnsutvikling blant de statsansatte de siste årene, samtidig som høyt utdannede i privat sektor har hatt betydelig høyere lønnsvekst i samme periode. Det er også en rekke eksempler på at dette gjør det vanskelig for statlige virksomheter å få tak i kompetansen den trenger.

Kjelsberg må gjerne mene at dette ikke er noe problem, men staten selv har både erkjent problemet og satt seg som mål å gjøre noe med det. At vår motpart plutselig velger å se fullstendig bort fra sine egne mål i et lønnsoppgjør, kan ikke leses annerledes enn at regjeringens politiske prioriteringer overstyrer de langsiktige målene til staten som arbeidsgiver. Det er både dårlig arbeidsgiverpolitikk og dårlig samfunnsplanlegging.

I tillegg er det dårlig nytt for statsansatte med høyere utdanning, som møter liten sympati for sin beskjedne lønnsutvikling hos både staten og NTL.