Debatt ● ATLE GUTTORMSEN

Nei, foredragshonorarer er ikke grådighetskultur

Professor emeritus Ola Didrik Saugstad mener foredragshonorarer er uttrykk for en grådighetskultur i akademia. Som professor i økonomi deler jeg ikke det synet.

Illustrasjon som viser undervisning i en forelesningssal og studenter som stiller spørsmål og rekker opp en hånd.
Forfatteren mener det ikke er grådig å ta seg betalt for foredrag.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Professor emeritus Ola Didrik Saugstad hevder at foredragshonorarer vitner om en «grådighetskultur» i akademia. Jeg respekterer hans lange karriere, men som professor i økonomi kjenner jeg meg ikke igjen i det bildet. Saugstad mener akademikere forvalter kunnskap «på vegne av samfunnet» også utenfor arbeidstid og derfor ikke bør ta betalt for å formidle den. Idealismen er hederlig, men fjerner seg fra dagens realiteter.

Jeg bidrar gjerne gratis til å spre kunnskap, enten det er i skoledebatter eller som ekspertkommentator i media. Men dersom en bedrift, konferanse eller organisasjon inviterer meg til å holde et faglig foredrag på fritiden, ser jeg ingen skam i å motta honorar. Ved flere anledninger har jeg blitt spurt om å tale for forsamlinger utenfor universitetet, og som oftest har arrangøren budsjettert med foredragshonorar. Skal jeg da insistere på å være den eneste som jobber gratis? Det ville sendt et merkelig signal om at akademisk ekspertise ikke er like mye verdt som andres.

Staten lønner meg for 37,5 timer per uke. I praksis jobber de fleste professorer rundt femti, ofte på kvelder og i helger, uten overtidsbetaling. Disse timene legger vi ned av overbevisning. Men fritiden vår er ikke statens eiendom; den er vår intellektuelle kapital. Bruker vi den på å skrive en rapport eller holde et eksternt foredrag, er honoraret en rimelig kompensasjon og ikke et tegn på grådighet.

Saugstad sier han tilhører den «gamle skolen» og aldri tar betalt for foredrag. Det står respekt av slik idealisme, men dagens akademia kan ikke baseres på at alt ekstraarbeid skal skje på dugnad. Holdningen hans fremstår som en moralsk pekefinger, og det er kanskje ekstra spesielt at det kommer fra en professor i medisin. 

Å kombinere professorjobben med betalte oppdrag er slett ikke noe nytt fenomen. I flere fagmiljøer, ikke minst innen medisin, har professorer i en årrekke hatt bijobber ved siden av universitetet. Medisinske professorer har ofte kombinert sitt virke med klinisk praksis, privat spesialistvirksomhet eller rådgivning for helseindustrien. Dette har vært akseptert og sett på som nyttig for å holde forskningen nær praksisfeltet. Det har aldri blitt kalt grådighetskultur av den grunn.

Betalte foredrag og konsulentoppdrag er ikke bare en kilde til inntekt. De kan også være faglig stimulerende. Når jeg forbereder et foredrag for et publikum utenfor universitetet, tvinges jeg til å tenke gjennom hvordan faget mitt kan formidles forståelig og relevant. Ofte fører spørsmål og tilbakemeldinger fra disse foredragene til nye innsikter og ideer i min forskning og undervisning. Slikt samspill mellom akademia og omverdenen er noe myndighetene faktisk oppfordrer til.

Lønnsnivået i akademia henger betydelig etter andre sektorer. En ansatt med doktorgrad i privat næringsliv tjener ofte betydelig mer enn en førsteamanuensis eller professor ved et offentlig universitet. Mange av oss kunne tjent mye bedre utenfor akademia, men vi blir fordi vi brenner for forskning og undervisning.

Utfordringen er at idealisme ikke betaler boliglån. Når vi da tar imot noen tusenlapper (gjerne mange) for et faglig foredrag, handler det ofte om økonomisk realisme. Slike honorarer gjør akademikeryrket litt mer attraktivt i konkurransen om kloke hoder.

Til syvende og sist handler dette om hvordan vi verdsetter kunnskap. Jeg mener det ikke er grådig å la seg honorere for ekstra innsats man gjør utover jobben sin, det er en anerkjennelse av kunnskapens verdi og av at tiden vår er knapp. Ola Didrik Saugstad står fritt til å takke nei til alle honorarer, og det står det respekt av. Men jeg, og mange av mine kolleger, ser det ikke som umoralsk å takke ja. Det gjør oss verken til dårligere akademikere eller til kyniske profitører. Det gjør oss i stand til å fortsette med det vi elsker: å forske, undervise og formidle til nytte for samfunnet.

Powered by Labrador CMS