Debatt ● Karl Henrik Storhaug Reinås
Norges framtid som kunnskapsnasjon står i fare
Doktorgradsstipendiatene er framtidens kunnskapsprodusenter. Når kostnadsbesparelser og effektivitet kan få innflytelse på dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen, kan vi stå i fare å miste en generasjon forskere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I politisk debatt har det blitt mye fokus på å forbedre effektivitet og å få ned kostnadene på de fleste samfunnsområder, og særlig i offentlig sektor. Universitets- og høgskolesektoren har ikke blitt spart for disse kravene om mer effektivitet og mindre kostnader, men har, tvert om, blitt ansett som en utgiftspost som ikke gir tilstrekkelige verdifulle resultater.
Det har medført at basisbevilgningene til universiteter og høgskoler stadig kuttes — gradvis og litt og litt om gangen, men likevel; over tid blir det signifikant mindre bevilgninger som gjør at sektoren må skjære ned, til slutt så mye at det går ut over kjerneoppgaver og samfunnsmandat, som forskning, undervisning, formidling og innovasjon.
Det går rett og slett ikke an å kutte i det uendelige uten at institusjonene mister mulighet til å utføre samfunnsmandatet sitt.
Målrettete satsinger til ulike prioriteringer for regjeringen er vel og bra, og er et godt plaster på såret for kutt i basisbevilgninger, men målrettete satsinger innskrenker den institusjonelle autonomien til å prioritere hva det er viktig å satse på av forskning og studietilbud.
Dessuten er ofte målrettete satsinger ofte midlertidige, slik mye er i universitets- og høgskolesektoren, slik at man ikke får den nødvendige forutsigbarheten og stabiliteten til å fremme det utrettelige arbeidet som er nødvendig for å lykkes med å få fram viktige framskritt i forskningen og sikre utdanningskvaliteten for studentene.
Universitets- og høgskolesektoren har heldigvis vært flink til å omstille seg og klart å tilpasse seg ulike finansieringsordninger og — reguleringer. Over mange år har vi klart å gi store deler av befolkningen høyere utdanning, hvor nå 37,9 prosent av befolkningen har høyere utdanning. Dette er bra for å sikre at vi har en opplyst befolkning, som kan bidra til å sikre at vi skaper verdier, ivaretar et demokratisk samfunn og sikrer en opplyst samfunnsdebatt.
Vi skal være stolte av at hele sektoren har klart å levere gode kvalitetsutdanninger, hvor flere har fått lov til å skoleres i vitenskapelig kunnskap.
Noe vi skal være enda stoltere av, er den gode veksten i antallet som tar en doktorgrad. I 2024 avla hele 1850 stipendiater sin doktorgrad.
Det betyr at Norge har lykkes med å løfte mange opp til det høyeste nivået av utdanning, og utrustet disse med forskningskompetanse som gir muligheter til å bidra til kunnskapsproduksjon i en hel karriere.
Denne forskningskompetansen nyter vi alle godt av hver eneste dag når vi får stadig nye forskningsresultater som gir en bedre verden, hvor forskningen kan tas i bruk gjennom både produkt- og samfunnsinnovasjon.
Kunnskapsberedskap forutsetter at noen må produsere denne kunnskapen. Doktorgradsstipendiatene er framtidens kunnskapsprodusenter.
Dessverre er det internasjonale trender som ikke verdsetter forskning og utdanning, men tvert om angriper akademiske verdier. Dette gjelder ikke bare internasjonalt, men er også relevant i Norge. Debatter om tullestudier, mastersyke, forskning som skal være næringsvennlig og overutdanning bidrar til å underminere statusen og relevansen til høyere utdanning.
Det er mye sektoren ikke kan gjøre selv for å endre disse holdningene, men likevel er det viktig å ta til motmæle og delta i samfunnsdebatten. Hvis akademia lukker seg for mye inn i seg selv, blir innadvendt og fjernt fra folk flest, er det ikke ulogisk at befolkningen får et negativt inntrykk av akademia.
Da politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet lanserte et behov for å se på dimensjoneringen og arbeidslivsrelevansen av doktorgradsutdanningen, var det diskursene om kostnadsbesparelse og effektivitet som slo meg. Akademia blir på mange måter avkrevd å bevise at man er nyttige og relevante.
Nå ser vi en ny hverdag hvor kostnadsbesparelsene har gitt 770 færre forskere det siste året, hvorav halvparten er kutt i antall doktorgradsstillinger. Det betyr at akademia reduserer sin kapasitet til å produsere kunnskap, gi god undervisning og bidra til innovasjon og formidling.
Når vi også vet at doktorgradsstipendiatene bidrar til en betydelig del av forskningsproduksjonen og undervisningen — og utgjør rekrutteringen til framtidens kunnskapsproduksjon, bør det bekymre hele samfunnet.
Når Norge nå skal ruste seg for framtiden, en framtid som ikke alltid ser like lys ut, er det viktig å huske at beredskap er mer enn kuler og krutt. Bare ved at befolkningen kan klare å tenke kritisk, bidra til å føre en opplyst offentlig samtale og ta kloke og gode beslutninger basert på fakta og kunnskap, kan vi sikre at Norge ivaretar velferdsstaten, demokratiet og fortsetter å være en kunnskapsnasjon.
Kunnskapsberedskap forutsetter at noen må produsere denne kunnskapen. Doktorgradsstipendiatene er framtidens kunnskapsprodusenter. Nå som diskursene om kostnadsbesparelser og effektivitet står i fare for å få innflytelse på dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen, kan vi stå i fare å miste en generasjon forskere, som sikrer at vi alle kan nyte godene av innovasjoner fra forskning og utdanning i et stabilt, demokratisk og velfungerende samfunn.
Det taper ikke bare akademia på, men det taper hele Norge på ved at Norge ikke lenger kan kalle seg en kunnskapsnasjon. Derfor må vi fortsatt satse på å bygge opp norsk doktorgradsutdanning.
