Debatt ● Sveinung Sundfør Sivertsen
Om hvorfor det er så vanskelig med tverrfaglig samarbeid i humaniora — og et forslag til en løsning
Hvis flere akademikere tenker over hvordan de og studentene de underviser kan bidra til å forandre samfunnet til det bedre, vil tverrfagligheten komme av seg selv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forleden snakket jeg med en arkitekt som har gått inn i akademia etter ti år i næringslivet. Vi snakket blant annet om mangelen på tverrfaglig arbeid på universitetet, og sammenlignet dette med opplevelsen av tverrfaglig arbeid som en selvfølge i jobbene våre utenfor akademia.
Da jeg var stipendiat i filosofi i 2014—2019 fikk jeg råd om ikke å skrive artikler sammen med fagpersoner fra andre deler av universitetet. Da jeg gikk imot dette rådet (i en artikkel om musikk, metafor og moral), skapte det problemer for vurderingen av avhandlingen.
Arkitekten fortalte om et nylig gjennomført doktorgradsemne i «overførbare ferdigheter» som vektla tverrfaglighet, men da først og fremst fordi stipendiatene ville trenge disse ferdighetene dersom de skulle jobbe utenfor akademia etter endt forskerkarriere. At ferdigheter knyttet til tverrfaglig arbeid også er en styrke innenfor akademisk arbeid virker fortsatt ikke å være et sentralt tema i forskerutdanningen.
Hvis det er slik, er det synd. Evnen til å jobbe tverrfaglig er helt avgjørende for å få til den type samarbeid vi trenger for å løse de enorme problemene vi har skapt for oss selv i form av den doble klima- og naturkrisen. At humaniorafagene har en sentral rolle å spille i dette, burde være åpenbart.
Det er humaniorafagene som kan identifisere og kritisere de tanke- og handlingsmønstre som har ført oss hit, og som kan bidra til å stille de spørsmålene og fremme de forslagene som lar oss finne nye måter å organisere samfunnet på. Men hvis denne kunnskapen og tenkningen faktisk skal bidra til å skape et bedre samfunn for natur, dyr og folk, må den omsettes i innspill og forslag som treffer en komplisert virkelighet bestående av overlappende hensyn og kryssende interesser. Det krever samarbeid på tvers av faggrenser.
Jeg har vært med på flere interessante seminar på mitt gamle institutt de siste ukene. Der har jeg gledet meg over igjen å kunne delta i de tidvis esoteriske og alltid engasjerende debattene som oppstår om spørsmål som på overflaten kan virke åpenbare, men som når man dykker ned i dem avslører et vell av mulige implikasjoner og følger som fordrer ytterligere undersøkelser.
At ferdigheter knyttet til tverrfaglig arbeid også er en styrke innenfor akademisk arbeid virker fortsatt ikke å være et sentralt tema i forskerutdanningen.
Sveinung Sundfør Sivertsen
Disse diskusjonene er grunnleggende kollaborative. De er preget av en stor grad av åpenhet og vilje til å hjelpe. Kanskje mer enn tilsvarende diskusjoner i næringslivet, hvor deltakerne kan ha strategiske motiv for å holde tilbake «forretningssensitiv» informasjon. Mangelen på tverrfaglighet i humaniora kan derfor neppe skyldes mangel på åpenhet eller vilje til samarbeid.
Jeg tror det handler om ulike forventninger til det man driver med.
Forventningen i akademia, særlig humaniora, er at du skal innta og forsvare en posisjon. Dette skaper en korresponderende forventning til andre om at deres rolle er å angripe denne posisjonen for å forsøke å avdekke svakheter som du i tur kan prøve å imøtekomme. Alt dette er styrt av en overordnet fortelling om at målet er å søke noe som er sant, og at sannhet er en ting som kan avdekkes gjennom nettopp denne type opposisjonell aktivitet.
Der jeg jobber nå, er forventningen at vi skal få til noe. Om andre tror på det vi prøver å få til, har vi en korresponderende forventning til dem om at de skal hjelpe oss og samarbeide. Dette er styrt av en overordnet fortelling om at man søker å skape en praktisk forbedring, som i denne fortellingen er noe man stort sett alltid er avhengig av andre for å virkeliggjøre.
Noe av det vi jobber for, er at mer av kunnskapen i akademia skal komme samfunnet til gode. I den forbindelse snakker vi ofte med folk i humaniora om økte krav til arbeidsrelevans i utdanningen. Noen opplever dette som en utidig innblanding i og instrumentalisering av universitetets utdanningsrolle. Det kan like gjerne ses som en gyllen mulighet for humaniorafagene til å ta tilbake initiativet i den evige debatten om deres samfunnsnytte. Dagens bedrifter vet hvilke ansatte de ønsker seg, men studentene som utdannes nå skal jobbe i og gi form til fremtidens bedrifter — og disse to er bare delvis overlappende.
Dersom dagens humaniorastudenter skal være med å gi form til bedrifter som kan bidra til en levelig fremtid, så må man i utdanningen også tenke eksplisitt på hvordan studentene man underviser kan ta med seg kunnskapen og den kritiske tenkningen ut i arbeidslivet. Det trengs for å virkeliggjøre idealet om et kunnskapssamfunn der det vi gjør er basert på det vi vet.
Dette leder meg indirekte til et forslag til hvordan man kan få mer tverrfaglighet i humaniorafagene:
Hvis flere akademikere tenker over hvordan kunnskapen de besitter skal komme samfunnet til gode, må de i større grad enn i dag arbeide ut fra forventningen om å få til noe, og i mindre grad ut fra forventningen om å innta og forsvare en posisjon.
Og hvis flere akademikere arbeider ut fra forventningen om å få til noe, vil tverrfagligheten følge av seg selv.
Som med alle empiriske påstander må denne teorien testes ut i praksis. Derfor vil jeg utfordre akademikere innen humaniora (og ellers på universitetet) som ønsker seg mer tverrfaglig samarbeid om å tenke på hvorvidt og hvordan kunnskapen de besitter kan omsettes i nye og bedre måter å organisere samfunnet på — i stort eller smått. Kall det samfunnsinnovasjon, uptake, impact eller målrettet formidling, men se om ikke denne tanken — hvordan kan den kunnskap jeg har, helt konkret bidra til et litt bedre samfunn? — ganske raskt leder deg til å finne andre med komplementære kunnskaper som du kan samarbeide med.
