Opprykk tilbake til start

«Vi har mye å være stolte av!»

Det er rett før jul 2024, og dekan ved Fakultet for naturvitskap og teknologi ved Universitetet i Bergen (UiB), Gunn Mangerud, oppsummerer året i bloggen sin.

«Jeg håper», skriv ho, at «vi fostrer en kultur der vi utøver raushet og viser omsorg med kollegaer når det trengs».

Samstundes er ein medarbeidar ved fakultetet, Dorte Nørgaard Madsen, på veg til fødebyen København. Mor hennar er død. Juleferien med familien er avlyst. No ventar bisetting, og alt det praktiske som følgjer med når den siste i generasjonen over går bort.

Madsen er spent på framtida, på jobben, ho ventar på å få vite.

Ho har søkt om opprykk til professor innan fristen 15. september. Ifølgje reglane er maksimal behandlingstid tre månader. Deretter skal rapporten sendast til arbeidsgivaren, som utan opphald skal sende den vidare til søkaren.

Ting tar tid, ho tenker at ho må vere tolmodig. Men kollegaer som søkte opprykk på same tid har begynt å spørje. Dei har for lengst fått svar og opprykk. Korleis gjekk det med henne?

Etter jul, etter bisettinga, kjem Madsen tilbake til Bergen. Ho har framleis ikkje fått svar frå fakultetet. 

No anar ho uråd.

«Negativ særbehandling»

«Kritikkverdige forhold ved NT-fakultetet», er tittelen på eit brev som er sendt til rektor og direktør ved Universitetet i Bergen frå Forskerforbundet. 

Brevet er eit offisielt varsel om måten Madsen opplever at ho er blitt behandla på av arbeidsgivaren sin.

Forskerforbundet meiner leiinga ved fakultetet der ho er tilsett har vore «fast bestemt på å stoppe opprykket med alle midler» — og utsett Madsen for «en negativ særbehandling uten sidestykke i noen opprykksaker».

Fagforeininga meiner også at fakultetet kan ha gjort seg skuldig i juridiske overtramp i saka.

— Dette er ei av dei verste sakene eg har vore borti, seier leiar for Forskerforbundet ved Universitetet i Bergen, Steinar Vagstad, til Khrono.

— No forventar vi rett og slett at nokon vaksne grip inn og ryddar opp.

LES SVARET FRÅ FAKULTETET LENGER NED I SAKA.

Har vore tilsett i tjue år

Dorte Nørgaard Madsen har vore tilsett ved Universitetet i Bergen sidan 2004. Ho er i dag førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og teknologi. Tidlegare har ho jobba ved Danmarks Tekniske universitet.

Fakultet for naturvitskap og teknologi, NT-fakultetet, er tilslutta ei ordning med nasjonale ekspertkomitear for evaluering av søknader til professoropprykk. Alle teknologi- og realfagsfakulteta ved dei største universiteta er med i ordninga.

Ifølgje retningslinjene skal samordning av prosessene for professoropprykk blant anna sikre «høy kvalitet på bedømmelser» og «ensartet saksbehandling».

Gangen i saksbehandlinga er fastlagd i forskrift til universitets og høyskoleloven:

Først skal søkaren få tilsendt rapporten, «så snart den foreligger». Søkaren får kome med eventuelle merknader. Komiteen får så kommentere, om nødvendig. Til slutt formaliserer arbeidsgivar opprykket (så lenge vurderinga er positiv og det ikkje er dissens i den nasjonale komiteen).

Khrono har lese varselet frå Forskerforbundet og hatt tilgang til dokument og korrespondanse i saka. 

«En supplerende komité»

Utpå nyåret 2025 lurer Madsen på kvar det blir av svaret på søknaden. Kvifor høyrer ho ikkje noko?

I midten av januar får ho ein e-post frå HR-sjefen ved fakultetet, May Britt Skåtøy. I e-posten, som Khrono har lese, står det:

«I forbindelse med din søknad om professoropprykk har ansettelsesutvalget ved NT-fakultetet 15.1.2025 gjort vedtak om å sette ned en supplerende intern komite som skal gå gjennom bedømmelseskomiteens arbeid knyttet til dokumentasjon og bedømmelsesnorm».

Dorte Madsen har allereie fast stilling. Den supplerande komiteen, opplyser HR-sjefen, skal likevel legge tilsettingsreglement til grunn for arbeidet sitt.

Det blir opplyst om at det vil ta cirka ein månad å gjennomføre arbeidet.

«Dette til informasjon», avsluttar HR-sjefen.

Madsen har enno ikkje fått evalueringsrapporten frå det nasjonale utvalet.

Ho har ikkje fått konklusjonen, og ho har ikkje fått kjennskap til vurderingane som er gjort av søknaden ho leverte fire månader tidlegare. 

Derimot har ho blitt bedt, med frist på ei veke, om å levere inn doktorgradsavhandlinga si frå 2001. Ho får ikkje vite grunnen, kvifor fakultetet har det travelt med å sjå på avhandlinga hennar.

Forskerforbundet er no kopla inn. Dei har kontakta fakultetet og etterlyst rapporten frå den nasjonale fagkomiteen som har vurdert søknaden om professoropprykk.

20. januar — fem dagar seinare, fem veker etter at dokumenta kom inn frå den nasjonale komiteen, sender fakultetet rapporten til Madsen — men utan invitasjon til å kome med merknader.

Konklusjon er einstemmig:

«Dorte Madsen meets the requirements for promotion to full professor».

Men, legg HR-sjefen til:

« … fakultetet vil understreke at det ikke er gitt at konklusjonen her blir det endelige utfallet». 

Ein konklusjon

Ifølgje det nasjonale regelverket for vurdering av professoropprykk, kan fakultetet utnemne ein ny komité, dersom dette blir vurdert som nødvendig — «for søkers rettigheter». Men Madsen får ikkje opplyst kva slags rettar det i så fall er snakk om å vurdere på hennar vegne.

Den supplerande komiteen skal i tillegg til HR-sjefen bestå av fakultetsdirektør Elisabeth Lysebo og prodekan ved fakultetet, Øyvind Frette.

Kva slags reglar legg dei til grunn når dei plukkar ut folk til ein supplerande «komité»?

Det er Forskerforbundet som rettar spørsmålet til fakultetet. 

Det får dei ikkje noko svar på. Men ei veke seinare melder HR-sjefen at dei har gjort eit «korrigerende vedtak knyttet til komitésammensetning»:

Prodekan Frette, fakultetsdirektør Lysebo og HR-sjef Skåtøy blir alle tatt ut av komiteen.

Inn kjem ein professor frå Oslo, som tidlegare var tilsett ved UiB, og Helge K. Dahle, som tidlegare var dekan, då Frette var leiar på instituttet der Madsen arbeider. Endringa er, ifølgje HR-sjefen, gjort for å «møte kravet om at komiteen skal bestå utelukkende av medlemmer med kompetanse på sakkyndignivå».

Brev til ein professor

Fakultetet set i gang fleire undersøkingar, igjen utan at Madsen blir informert. Grunnen er tilsynelatande ein hypotese om at Madsen kan ha gitt uriktige opplysningar i søknaden om opprykk.

Som eit ledd i undersøkinga kontaktar HR-sjefen ein professor ved Danmarks tekniske universitet, som Dorte jobba med tidleg på 2000-talet. I Bergen vil dei vite om opplysningane ho har oppgitt om rettleiingsarbeidet stemmer.

Det stemmer, stadfestar professoren.

Fakultetet går gjennom fleire av avhandlingane til stipendiatar Madsen har oppgitt å ha vore rettleiar for.

I brev til professoren i Danmark skriv HR-sjefen at dei finn lite i avhandlingane som «sier noe om betydningen av Madsens veiledning». No ønsker dei hjelp frå professoren til å kartlegge denne betydninga. Dei ber om å få vite kva «funksjon» og «ansvar» Madsen hadde som rettleiar den gongen.

Korrespondansen mellom HR-sjefen i Bergen og professoren i København i mars 2025 munnar ut i at professoren igjen går god for Madsens rettleiararbeid. 

Utover dette gir han uttrykk for at han finn det vanskeleg å hugse detaljar frå 25 år tilbake.

Ein konklusjon til, men …

Komiteen, den supplerande, jobbar på si side med å kome fram til det endelege utfallet i saka. 20. mars er dei ferdige. 31. mars får Madsen ei orsaking frå fakultetet for at arbeidet har tatt lang tid. 

Den 3. april får Madsen den supplerande rapporten i innboksen sin.

I den supplerande rapporten står det at ein gjerne skulle ha sett at den nasjonale ekspertgruppa som vurderte professorsøknaden brukte meir plass på å forklare vurderingane sine. Rapporten opplyser elles at komitemedlemmene har gått grundig gjennom retningslinjer for opprykk og sett på korleis den nasjonale komiteen har praktisert dette.

Kva så med den supplerande konklusjonen?

Komiteen meiner «det kan være grunnlag for å be bedømmelseskomiteen utdype sin vurdering angående søkers vitenskapelige kvalifikasjonar. Utover dette dei kjem fram til same resultat som den nasjonale komiteen:

Madsen «tilfredsstiller kravene for opprykk til professor». 

Det ser ut til at ho kan sprette sjampanjen, at ho kan kalle seg professor, at ho endeleg er i mål.

Men opprykkskampen var ikkje ferdigspelt.

«Ikke konklusiv»

Litt ut i mai, kjem nok ein e-post, denne gongen signert direktøren og HR-sjefen på fakultetet.

I e-posten får Madsen beskjed om at fakultetet meiner rapporten frå den supplerande komiteen ikkje er «konklusiv». Det er derfor blitt bestemt at det må opprettast endå ein komité.

Målet er å «sikre forsvarlig saksbehandling»

Saman med vedtaket om å opprette ein nok ein «sakkyndig komité», får Madsen vedlagt eit notat, titulert «tilleggsskriv» om professoropprykk. I notatet, som er verken signert eller datert, blir det sett fram ei rekke påstandar om Madsen. «Fakultetet» kjem med «øvrig følgende opplysninger»:

Den anonyme avsendaren meiner mellom anna at Madsen ikkje har tilstrekkeleg dokumentert at ho har rettleia mange nok stipendiatar for å tilfredsstille kravet til professoropprykk.

Khrono har spurt fakultetet kven som står bak skrivet, men har ikkje fått svar.

Kafka-prosess

Madsen legg ikkje skjul på at ho opplever prosessen som som vond. I intervju med Khrono legg ho til at det også ligg eit sinne bak kampen ho har valt å ta. 

I 2019 fekk Madsen ein livstruande diagnose som førte til at ho vart sjukmeldt fram til våren 2021. Etter dette har ho gradvis kome tilbake til jobb.

— Eg er sint og opprørt, fordi det som er hendt i denne saka også går ut over barna mine. Det å kjempe seg tilbake frå ein dødeleg sjukdom, og så skulle ta livet tilbake saman med tre barn, er hardt nok. Det å kome tilbake til arbeid, og oppleve det eg opplever frå arbeisgivaren min no — det kan eg rett og slett ikkje forstå at nokon kan synest er greitt, seier Madsen.

Det ho hadde trengt på vegen tilbake til full jobb som forskar og undervisar, seier ho, var å kjenne seg trygg, å kunne få arbeidsro.

— Alle treng det for å kunne fungere godt, for å kunne gjere ein god jobb.

I staden har ho hamna i det ho opplever som ein Kafka-prosess.

— Måten ein heile tida blir halden i uvissa på, mangelen på informasjon, måten saka går fram og tilbake på. Det er ein fullstendig absurd situasjon å stå i. Heile tida er ein i alarmberedskap, eg blir møtt med stadig nye rapportar, seier Madsen.

Ho seier at arbeidsmiljøsituasjonen var svært utfordrande også før ho vart sjuk.

— Det eg har behov for no, som menneske, er ei oppklaring. Eg treng å vite kvifor folk eg aldri har snakka med sit med gale opplysningar og sterke meiningar om meg. Eg treng tryggleik for å kunne bli heilt frisk, for å kunne vere til nytte for samfunnet, og ikkje blir marginalisert og bli gjort til ein last. I staden blir eg møtt med denne kjempeprosessen. Det er enormt belastande. Utan gode folk rundt meg — ein mann med ein arbeidsgivar som forstår, gode kollegaer — hadde eg vore ferdig.

«Nidkjær leting etter feil»

Fire dagar før nasjonaldagen er det Forskerforbundet som sender e-post, til universitetsleiinga, ved rektor Margareth Hagen og universitetsdirektør Tore Tungodden.

No varslar fagforeininga om saka, til høgste hald på universitetet.

I varselet held Forskerforbundet lite tilbake i si tolking av det dei oppfattar som alt anna enn forsvarleg saksbehandling.

Kontradiksjon, som Forskerforbundet meiner Madsen aldri har fått reell tilgang til, «ville ha avslørt grove feil i både den supplerende komiteens rapport og i tilleggsskrivet».

Mest alvorleg er likevel, ifølgje Forskerforbundet, at NT-fakultetet «setter en tung nasjonal opprykkskomité helt til side, med de konsekvenser dette vil kunne få for den nasjonale opprykksordningen».

Kvifor har fakultetet eigentleg sett i gang heile den omstendelege prosessen om Madsens professoropprykk?

I varselet til universitetsleiinga legg Forskerforbundet fram harde påstandar på grunnlag av deira tolking av saka:

• Fakultetsleiinga er «fast bestemt på å stoppe opprykket med alle midler»
• Dekan Gunn Mangerud og prodekan Øyvind Frettes «følelse av at Dorte Madsen ikke er professorkompetent veier tyngre enn den nasjonale komiteens arbeid».
• Dette har ført til «nidkjær leting etter feil og mangler i Madsens søknad» og «en negativ særbehandling uten sidestykke i noen opprykkssaker».

Forskerforbundet: Svært alvorleg

Påstanden om at følelse styrer prosessen, slik det er framstilt i varselet, er utdjupa:

«Frette og Madsen har vært i konflikt med hverandre før, og det er urovekkende at fakultetet (der Frette er prodekan) nå vil overkjøre den nasjonale komiteen ved å utpeke den komiteen de selv ønsker», står det.

Frette er i dag ikkje lenger instituttleiar, han er blitt prodekan.

Khrono har vore i kontakt med Frette. Han seier han «ikkje opplever å ha vore i konflikt» med Madsen.

Steinar Vagstad, leiaren i Forskerforbundet, seier til Khrono at dei ser svært alvorleg på saka.

— I staden for å følgje forskrifter og retningslinjer har fakultetet her rota rundt på eiga hand i fleire månader, utan å ta kontakt med verken komité eller søkar. Forskrifta legg opp til at desse to skal konsulterast dersom noko er uklart. Saksbehandlinga tyder på at fakultetet ikkje er interessert i å opplyse saka, men stoppe eit elles opplagt opprykk, seier han.

Han legg til at han aldri tidlegare har sett eller kjenner til andre tilfelle der den nasjonale komiteen som vurderer søknader om opprykk har blitt sett til side på den måten det har skjedd ved Universitetet i Bergen.

Khrono har kontakta leiinga ved Universitetet i Bergen som stadfestar å ha mottatt varselet frå Forskerforbundet. Rektor Margareth Hagen seier ho ikkje vil uttale seg om saka no, sidan ho er under behandling.

Ein inkurie

Først 20. mai, ei veke etter Forskerforbundets varsling, får Madsen invitasjon til å komme med merknader til rapporten frå den nasjonale komiteen. 

Det er gått fem månader sidan rapporten nådde fakultetet.

Vedlagt er også rapporten frå den supplerande komiteen, den første av dei to komiteane fakultetet etablerte, etter at svaret på den nasjonale vurderinga av Madsens søknad kom til dekanen 16. desember året før. 

Madsen får tilbod om å kome med merknader til rapportane og får ein frist på 14 dagar på å svare, til 4. juni.

Men kvar, i det etter kvart omfattande sakskomplekset, skal merknadene leggast til?

Madsen, med Forskerforbundet i ryggen, spør fakultetet.

Svar kjem 23. mai, signert fakultetsdirektør Lysebo og er på fem linjer: «Anledningen for søker til å komme med merknader følger av universitets- og høyskoleforskriften § 3—14 (3)», og:

«Ved en inkurie falt denne henvisningen ut av ovennevnte brev, og det beklager vi».

Dekan: — Har tatt for lang tid

Khrono har stilt ei rekke spørsmål og bedt dekan ved NT-fakultetet, Gunn Mangerud, om å kommentere påstandane som kjem fram i varselet, og kritikken som blir retta mot fakultetet frå Madsen og Forskerforbundet.

I e-post svarer Mangerud at fordi saka ikkje er ferdigstilt, kan ho ikkje kommentere  — «utover at jeg ikke kjenner meg igjen i mye av det som her fremsettes». 

Ho viser til at Madsen «ble invitert til et møte med fakultetet for å diskutere saken, men ønsket ikke å stille».

Mangerud beklagar at saka har tatt tid.

«Jeg vil understreke at jeg, på vegne av fakultetet, beklager at saksbehandlingen har tatt for lang tid. Jeg har forståelse for at dette kan være krevende for søker. Varselet det vises til omhandler fakultetet sin saksbehandling og vil bli håndtert, og beklager igjen at dette av ulike årsaker har tatt tid».

Vidare skriv ho: 

«På generelt grunnlag vil jeg understreke at i retningslinjene for professoropprykksordningen står det at «er ansettelsesorganet i tvil om den sakkyndige bedømmelsen er adekvat og forsvarlig skal ansettelsesorganet foreta det som er nødvendig for å avklare og eventuelt korrigere en slik uoverensstemmelse men ikke selv foreta en sakkyndig bedømmelse». Videre står det at «professor opprykk skal være utvilsom og skal bygge på et forsvarlig grunnlag». 

«Det er viktig å understreke, på generelt grunnlag, at professoropprykk er en kvalifikasjon og at det er institusjonen som gir opprykk. Som institusjon prøver vi å legge til rette for planlegging, bl.a. gjennom medarbeidersamtalen, for en førsteamanuensis til å kvalifisere seg som professor», skriv Mangerud.

Madsen og Forskerforbundet avviser påstanden om at dei ikkje ønskte å stille til møte med fakultetet.

Fryktar anekdata

«Raushet». «Omsorg».

Dorte Madsen har personleg vanskar med å lese bloggposten dekan Mangerud posta før jul, om godt arbeidsmiljø, som anna enn hykleri. For henne er erfaringa det motsette, ein prosess ho opplever som stikk i strid med oppmodinga om å fostre ein kultur «der vi «utøver raushet og viser omsorg».

På spørsmål frå Khrono om ho kan sjå grunnar til at fakultetet burde gå opprykkssøknaden hennar nærmare etter i saumane svarer ho at ho berre kan spekulere.

— Eg trur nokon har hatt meiningar om meg. Det finst nokon førestillingar om meg. Eg fryktar anekdotar kan ha blitt til anekdata.

Ho seier ho aldri er blitt kontakta av dekanen på fakultetet.

Nesten eit halvt år har gått sidan den nasjonale fagkomiteen anbefalte opprykk. 

No håper Madsen at leiinga ved universitetet, som har fått varselet, tar ansvar og kjem heilt til botnen av saka.

— Universitetet skal vere rollemodell for resten av samfunnet. Eg håper dei vil seie, «slik skal det ikkje vere, slik kan vi ikkje ha det».