Debatt ● Oda Tvedt
Overfølsomme ferske forskere?
Det er ikke første gang, og blir sikkert heller ikke siste, at etablerte akademikere roper varsko om de unges manglende robusthet og forståelse for den rette akademiske uenighets-ånd.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Etter at ARK-undersøkelsen ved Universitetet i Bergen avdekket at et urovekkende høyt antall av de ansatte hadde vært utsatt for «uakseptable hendelser» foreslår Rikard Eriksson, professor ved Høyskolen i Østfold at de yngre forskerne er «overfølsomme for profesjonell uenighet». Det er en behagelig forklaringsmodell, som hopper bukk over maktstrukturer i sektoren.
For det første er det ikke grunnlag i fremstillingen fra Khrono for å hevde at det først og fremst er de ferske forskerne som rapporterer om diskriminering på faglig grunnlag. Det er flere unge som rapporterer om uakseptabel adferd, og av de 95 som totalt har meldt om diskriminering er det altså 30 som har oppgitt at de har blitt diskriminert på faglig grunnlag.
Man kan ikke slutte fra dette at det er 30 unge forskere som har meldt om diskriminering, selv om ansatte i rekrutterings- og utdanningsstillinger er overrepresentert i statistikken i forhold til andre stillingskategorier.
Det er også en misforståelse, eventuelt en tendensiøs fremstilling fra Eriksson, at 30 (unge) forskere ved UiB skal ha rapportert om «uakseptabel oppførsel» fordi noen har vært uenig med dem. ARK- undersøkelsen er utformet slik at den først spør om diskriminering, og deretter, hvis ja, om hva respondenten mener er grunnen til diskrimineringen. Da er det altså 30 personer som har oppgitt faglig uenighet som en slik begrunnelse.
Dette er ikke første gang, og blir sikkert heller ikke siste, at etablerte akademikere roper varsko om de unges manglende robusthet og forståelse for den rette akademiske uenighets-ånd.
I Kierulf-rapporten om akademisk ytringsfrihet fra 2022 spekuleres det blant annet i at en forkjælt barneoppdragelse kan gjøre at dagens unge setter egennytte og fravær av ubehag foran forpliktelsen til ytringsfrihet. Slike analyser av «problemet med ungdommen» er lettvinte, men lite plausible.
Mer problematisk er at de blokkerer for bedre forklaringer. En troverdig analyse av ferske forskeres kår i UH-sektoren kan ikke unnlate å ta høyde for maktstrukturer og midlertidighet.
Det er en vanlig misforståelse at de som er ansatte i rekrutteringsstillinger er spesielt unge, men snittalderen for å disputere for doktorgrad i Norge er altså 38 år. Arbeidstakerne Eriksson snakker om er med andre ord ikke ungdommer, men midlertidige ansatte forskere med prekær tilknytning til et arbeidsliv preget av makthierarkier og som i mange tilfeller er i fagfelt med sterk konkurranse.
Man trenger ikke en dyptgående analyse for å skjønne at uenighet kan komme til å koste dem som er tidlig i karriereløpet dyrere enn dem som sitter trygt i en professorstol.
Om noe, kan vi anta at problemer som møter både ferske forskere og andre i sektoren er underrapportert, og det gjelder særlig seksuell trakassering. Rekruttenes fremtidige karrierer avgjøres i mange tilfeller av veileder og andre sentrale fagpersoner i feltet, og det er sjelden på plass strukturer eller ordninger for å sikre at veiledere gjør denne jobben samvittighetsfullt.
Som forskningsprosjektet til Johan Kristian Andreasen nylig har vist, opplever også stipendiater som havner i konflikt med veileder, ofte at «lite blir gjort fordi de i den andre enden er alliert med veilederen».
Det er ikke rart at ferske forskere i midlertidighet er mer utsatt for usaklig forskjellsbehandling, som er det diskriminering tross alt er, dersom ikke det finnes særskilte strukturer og tiltak på plass for å ivareta disse ansatte, som kompenserer for maktulikhetene.
Akademia er en sektor der midlertidigheten er langt over snittet for arbeidslivet for øvrig. Deler av dette skyldes den «ønskede midlertidigheten», — nettopp dem i stillingskategorier som stikker seg ut i statistikken over dem som er utsatt for uakseptabel oppførsel.
Dersom sektoren skal fortsette å skille seg ut ved sine høye midlertidighetstall, bør den snarest også forsøke å skille seg ut ved særlig gode strukturer og mekanismer for å ivareta sine mange løsarbeidere.
