Øyenvitners erfaringer og forskeres analyser om krig

Når vi – akkurat nå – opplever at verden føles utrygg på grunn av krig, kan det være grunn til å dykke ned i erfaringene fra tilsvarende perioder tidligere i historien. Kan vi lære noe? Kan vi bruke slik kunnskap til å gjøre klokere valg denne gangen - og i framtida? Både historiefaget, annen forskning og vanlige folks fortellinger kan bidra til at vi forstår. Men noe mer må også til, at vi åpner oss opp for å forstå.

Som den svenske historikeren Peter Englund skrev i essayet Om historiens list tidligere i år:

Man både kan och bör gå till det förflutna för belysning av det samtida. Men detta kräver öppenhet, ja ödmjukhet. Annars är det fara värt att historien upphör att vara en lykta, som lyser upp, och istället blir till en dunkel spegel, där betraktaren blott finner sitt eget anlete.

En fersk Netflix-dokumentar om den krigen vi kaller Vietnamkrigen byr på flere interessante momenter. Et av dem ligger gjemt i forrige setning, der navnet på krigen nevnes. I serien lærer vi at i Vietnam, kalles krigen Amerikakrigen. Et annet navn er også i bruk: Den andre indokinesiske krigen. Det er dessuten mulig å tenke på den som Borgerkrigen mellom nord og sør.

Og her finner vi et godt poeng til å vurdere serien: Er den laget med et amerikansk blikk, eventuelt et vestlig blikk, eller trekker den også fram et vietnamesisk blikk?

Det tar litt tid å få svar på dette spørsmålet. Store deler av første episode tilbyr en «indremedisinsk» orientert historiefortelling, slik vi gjerne er vant til i amerikanske dokumentarer. Her forklares amerikanernes deltakelse i krigen i stor grad ut fra hendelser i deres eget lands historie. Denne fortellingen gjør at vi mister troen på at vi skal få noe annet videre utover i serien.

Men så skjer det noe. I annen episode snus mye av perspektivet. Her kommer vietnameserne mer til orde. Positivt er det også at regissør Brian Knappenberger tar oss tilbake i vietnamesisk historie, til 1858 – da franskmennene kolonialiserte landet. Det er nødvendig for å forstå krigen.

Serieskaperne har funnet fram til mange svært ulike aktører, som de har bedt gi sine versjoner av hva som hendte. Vi møter både tidligere amerikanske og vietnamesiske soldater som tok del i kampene – på hver sin side. Vi møter politikere fra begge land, barn av politikere som var aktive under denne krigen, sivile vietnamesere som opplevde krigshandlingene, akademikere og andre. 

Det oppleves befriende og opplysende at serieskaperne har gått bredt ut for å finne ulike perspektiver.

Noen av dem som holder støest kurs er historikere som gjennom sitt fag har kunnet se det som da var dagsaktuelle hendelser opp mot hva som skjedde siden. De kan på det beste – for å bruke et forslitt uttrykk – felle historiens dom. Riktignok blir det færre innslag av intervjuer med historikere jo lenger ut i serien vi kommer, med unntak av den aller siste delen.

Det er likevel påfallende at seriens første episode så til de grader får preg av å være selvfokusert amerikansk stoff og at episoden stort sett holder seg til 1960-tallet, som er tiåret da amerikanerne var mest engasjert i krigen. Og, ikke minst, at det selvfokuserte preger resten av serien, etter at episode 2 er ferdig.

Vi får et svært godt bilde på akkurat det når fjerde episode begynner med et lite utdrag av den gamle John Wayne-filmen The longest day (1962). Da er vi for alvor inne i et nytt kapittel i den uendelige «serien» USA-snakker-om-seg-selv. På den annen side: serieskaperne bruker disse virkemidlene relativt godt, blant annet til en selvransakende øvelse der gjennomgangstonen er «Vi er ikke alltid de snille». Denne selvransakelsen preger de siste episodene.

En av de akademikerne som kommer til orde, er professor Tuong Vu ved University of Oregon. Han er leder av US-Vietnam Research Center.

I artikkelen The Vietnam War as a Vietnamese War; Agency and Society in the Study of the Second Indochina War (2009), skriver Tuong Vu og Edward Miller at på 1970- og 1980-tallet ble Vietnamkrigen hovedsakelig forsket på som en episode i amerikansk historie. Først i nyere tid har den vietnamesiske siden av krigen vært gjenstand for forskning i noen særlig grad. En åpenbar årsak til den skjeve vektingen er de to landenes svært ulike tilgang til forskningsmuligheter.

Men, hevder forfatterne, en annen betydelig årsak til de senere endringene i forskningen, er en økt almen interesse for å utvide kunnskapsgrunnlaget i forskning på krig. De hevder at krig ikke bare kan forstås som militære hendelser, men like mye som sosiale, økonomiske og kulturelle prosesser.

Når serien ikke i noen særlig grad tar med slike perspektiver, må vi konkludere med at serieskaperne velger å ikke være i nærheten av forskningsfronten.

Noe av det vi aller tydeligst lærer – det vil si: kan lære – i serien, er at ideen om at en fremmed makt skal kunne komme utenfra og frigjøre et folk fra det inntrengeren mener er ondskap, ikke er noen god ide.

En annen lærdom vi kan få med oss er at krig ikke nødvendigvis er en tidsavgrenset øvelse. Når den først settes i gang, utløses nye krefter og nye argumenter som er med på å bidra til at krigen forlenges – ja, kanskje til og med at den øker i omfang.

En tredje lærdom, en det legges vekt på i serien, handler om at krig kan ødelegge et aggressor-land innenfra. Med mistillit og splittelse som direkte følge. En slik splittelse kan komme til å «forfølge» landets innbyggere i mange år etter at krigen er slutt. 

Serieskaperne mener Vietnamkrigen var et vendepunkt. Men de gir ikke noen holdbar forklaring på denne antakelsen. Mot slutten blir vi tvert imot presentert for flere fortellinger om at USA ikke har lært av krigen. Irak-krigen og USAs intervensjon i Afghanistan nevnes som eksempler.

I den grad et vendepunkt identifiseres, må det være påstandene fra flere om at krigen har bidratt til splittelsen i det amerikanske samfunnet og lavere tiltro til dets ledere.

Serien fokuserer dermed det amerikanske vendepunktet, ikke på et vietnamesisk eller andre, mer generelle vendepunkt. Den forteller at krigen har ødelagt noe i det amerikanske samfunnet, men gir ingen tilsvarende analyse av hva den har gjort med det vietnamesiske. 

Det er en tydelig svakhet ved serien.