Rektor Rice og den elektroniske brevskolen

Noen av oss har sine beste tider nå. De benytter koronakrisen til å pushe sin egen politikk, hva de alltid har stått for: kampen for den elektroniske brevskolen. Kampen for at det som var et Universitet/en høgskole skal bli en «digital møteplass».

I det du trodde bunnen var nådd fra rektor Rice, kom forslaget om kjønnsapartheid. Kvinner først, for det er jo en lidende gruppe. (hva med ikke-vestlige innvandrere, samer og homofile?) Rice har en egen evne til å kaste ut lettvintheter, og minner ikke så lite om en viss president i et noe større land.

Og det er mer: Storbyuniversitet skal ha en stor campus utenfor storbyen. Logisk nok, for storbyen kan vi angivelig lage sammen på nett. Glem kafeer, urbant liv, at studenter faktisk møtes, at vi ansatte snakker med dem, alt kan flyttes inn i din hjemme-PC. Og de som mener noe annet driver vel med «endringsvegring».

Samme dag som meldingen kommer om at Tyskland planlegger for gjenåpning av det meste, melder Rice at det kan bli aktuelt med hjemmekontor for enkelte året ut. Nå vet ingen hva som skjer framover, tilbakeslag kan komme, men en leders jobb er vel å sende noen oppmuntrende signaler, selvfølgelig med forbehold? Ikke rektor Rice, nei. Han har en egen agenda, med kjønnstenkning fra 1972 og overtro på digitalisering.

Mot slutten av mitt 35-årige yrkesliv på Universitet/Høgskole er det trist å oppleve det intellektuelle fall som har festet grepet om ledelsen av OsloMet. Jeg vet ikke, men innbiller meg at det må være litt av den samme følelsen som mange amerikanere sitter med: de vet at den øverste sjefen for landet er en useriøs ideolog.