Debatt ● Cecilie Hellestveit
Kan norsk akademia bli et mål i en eventuell krig?
Målutvelgelsesreglene i krig binder alle stater, skriver Cecilie Hellestveit i denne analysen av det folkerettslige grunnlaget som ligger til grunn for diskusjonen om universitetene kan bli bombemål.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et intervju med Khrono forklarer jeg hvordan folkeretten virker når det er krig. Det har blitt rettet kritikk mot meg og Khrono fordi mine faglige påstander ikke er belagt med kilder. I det følgende presenterer jeg den faglige analysen som mine uttalelser til Khrono baserer seg på.
Spørsmålet for forskningsmiljøene er hvordan flerbruksinfrastruktur, forskere og forskning som kan ha militær nytteverdi, vurderes. Ikke av oss selv, men av en mulig fiende. Da er det folkerettens regler som gjelder. For reglene slik de er operasjonaliserte for norske styrker, se den oppdaterte norske Militærmanualen av 2025.
Folkerettens grunnlag
Det er mange deler av folkeretten som ikke er veldig detaljert regulert. Krig mellom stater («væpnet konflikt mellom stater») er derimot et av de områdene hvor stater har forpliktet seg til å holde seg med et sett felles rammer for krigføringen.
Hensikten er at kriger ikke skal bli totale, og at samfunn ikke skal ødelegges fullstendig. Det har samtlige stater en tung felles interesse i.
Disse reglene er fremforhandlet i bindende traktater, som de fire Genève-konvensjonene (1949), som samtlige stater har ratifisert. I tillegg baserer reglene seg på internasjonal sedvanerett, for eksempel målutvelgelsesreglene i krig. De fremgår ofte av traktater, men binder i tillegg de statene som ikke har tilsluttet seg traktaten, for eksempel Haag-reglementet for landkrig (1907), som Nurnbergtribunalet la til grunn som sedvane, eller første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene (1977), som ikke alle stater har sluttet seg til (for eksempel Tyrkia og USA, hvor USA har enkelte avvikende syn), men hvor de sentrale reglene for krigføring likevel er bindende i kraft av å være internasjonal sedvane.
Målutvelgelsesreglene anses å utgjøre internasjonal sedvane, og er dermed bindende for alle krigførende parter i mellomstatlig konflikt (...).
Dermed regulerer folkeretten i detalj målutvelgelsesreglene som gjelder i «væpnet konflikt», og særlig reglene som gjelder når det er «væpnet konflikt mellom to stater», såkalt fellesartikkel-2 konflikter. Reglene håndheves også strengere enn de fleste andre folkerettsregler.
I motsetning til fellesartikkel-3 konflikter (borgerkriger og væpnede konflikter mot f.eks. terrororganisasjoner), vil stater ved mellomstatlig krig være pålagt å straffeforfølge eller utlevere krigsforbrytere, for landkrig, sjøkrig, krigsfangeovergrep og okkupasjon. Krigsforbrytelser i fellesartikkel-2 konflikter kan være såkalt «grave breaches», og er listet som krigsforbrytelser i vedtektene til den internasjonale straffedomstolen, se ICC-vedtektenes artikkel 8 (2) (a) for «grave breaches» av de fire Genèvekonvensjonene, og (b) for brudd på internasjonal sedvanerett.
Alvorlige brudd på målutvelgelsesreglene befinner seg under «brudd på internasjonal sedvanerett». Disse reglene anses for å være sedvanerett og binder også stater som ikke har tilsluttet seg ICC.
Målutvelgelsesreglene er navn på reglene for hvilke gjenstander og personer hos en fiendtlig stat som kan angripes. De tilhører et regelverk som kalles reglene for stridighetene (conduct of hostilities). Målutvelgelsesreglene anses å utgjøre internasjonal sedvane, og er dermed bindende for alle krigførende parter i mellomstatlig konflikt, med andre ord fellesartikkel 2- konflikter. De fremgår primært av første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene.
Hvorvidt en gjenstand/infrastruktur/en person utgjør et militært mål, vil avhenge av den statlige motpartens traktatforpliktelser og forståelse av sedvaneretten.
Det er altså fiendens forståelse av reglene som vil være avgjørende.
Stater som har ratifisert første tilleggsprotokoll er blant annet Norge, Russland, Ukraina, Tyskland, Storbritannia og Kina. Stater som ikke har ratifisert første tilleggsprotokoll, og dermed følger sedvanerett, legger gjerne til grunn en mer omfattende tolkning av hva som utgjør «sivile som direkte deltar i stridighetene og dermed er lovlige mål» eller hvilke gjenstander /infrastruktur som er «flerbruk» (dual use) og dermed militære mål. Slike stater inkluderer USA, Israel, Iran, India, Pakistan — mellom andre.
Det betyr at en krig i Norge ikke uten videre vil måtte forberede seg på den type målutvelgelse av forskerinfrastruktur/forskere som foregår i de væpnede konfliktene mellom stater i Midtøsten. Praksisen i krigen i Ukraina er trolig mer relevant for Norge.
For at det det skal være lovlig å angripe, må tre grunnkrav tilfredsstilles.
For det første må gjenstanden/infrastrukturen/personen være et militært mål. Krigsparter kan kun rette direkte angrep mot militære mål. Det fremgår av første tilleggsprotokoll artikkel Article 48 — Basic rule «Parties to the conflict shall at all times [….]direct their operations only against military objectives».
For det andre må angrep på gjenstanden/infrastrukturen/personen ikke antas å forårsake utilsiktet stor sivil følgeskade sett i lys av den konkrete og direkte militære fordelen som angrepet gir, jf. første tilleggsprotokoll artikkel 51(5) (b): «an attack which may be expected to cause incidental loss of civilian life, injury to civilians, damage to civilian objects, or a combination thereof, which would be excessive in relation to the concrete and direct military advantage anticipated».
Dette er den humanitærrettslige proporsjonalitetsvurderingen, som fremgår av første tilleggsprotokoll artikkel 51(5)(b). (NB. Dette er en proporsjonalitetsvurdering som er ulik den alminnelige proporsjonalitetsvurderingen som foretas under menneskerettighetene, i forvaltningsretten eller under folkerettens regler for maktbruk i internasjonale relasjoner, dvs. FN-pakten og selvforsvarsreglene).
For det tredje må den angripende part ta forholdsregler i angrep, herunder ha tilstrekkelig informasjon om fiendens infrastruktur til å kunne foreta vurderingen av hva som er lovlige militære mål. Denne reglen fremgår av første tilleggsprotokoll artikkel 57.
Flerbruksinfrastruktur
For forskningens del er det tre ulike spørsmål vi må stille. Hvilke deler av forskningsinfrastrukturen kan blir militære mål, hvilke forskere kan bli militære mål, og kan forskningsresultatene angripes? Det er ulike kriterier for hva som skal til for at gjenstander, mennesker og data blir militære mål for en fiende.
Forskere
For å ta menneskene først: Forskere som er medlemmer av de væpnede styrker vil normalt være militære mål, mens sivile forskere vil falle i samme kategori som sivile i sin alminnelighet.
Angrep skal aldri rettes direkte mot sivile. Kamphandlinger kan heller ikke gjennomføres med det formål å ramme sivile. I utgangspunktet skal sivile også beskyttes mot virkningene av kamphandlinger. Denne beskyttelsen forutsetter imidlertid at sivile ikke tar del i den væpnede konflikten. Etter første tilleggsprotokoll artikkel 51 (3) er kriteriet: «unless and for such time as [civilians] take a direct part in hostilities».
Å «take a direct part» etter første tilleggsprotokoll omtales som «direct participation in hostilites» eller DPH. En sivil forsker som anses å gjøre dette, vil bli et militært mål for en fiende «for such time as». Det er ikke helt enighet blant stater hva vilkårene for dette er. Tolkning av traktaten første tilleggsprotokoll og sedvanerett (statspraksis og opinio juris, altså kombinasjonen av det stater gjør og det stater anser som bindende regler) avgjør hvordan man skal forstå reglene.
En utbredt (men på langt nær unison) sedvanerettslig forståelse er uttrykt i retningslinjer fra Det internasjonale Røde Kors (ICRC) om DPH fra 2009. Kriteriene virker ulikt i fellesartikkel-2- og fellesartikkel-3- konflikter. I konflikter mellom stater kan det dreie seg om permanent deltakelse i forhold til den væpnede konflikten, eller deltakelse i stridigheter på ad hoc-basis.
Sivile som tar direkte del i fiendtlighetene, blir militære mål i den perioden de tar del i fiendtlighetene, enten på permanent eller ad hoc basis.
Etter ICRCs tolkning vil alminnelige sivile forskere være indirekte deltakere, og sjelden være militære mål.
Et unntak kan foreligge dersom den sivile ekspertisen kan anses å få en avgjørende betydning for krigens utfall. Men det forutsetter at teknologien har en tydelig militær funksjon, typisk ekspertise på kjernevåpen (se f.eks. Retningslinjene fra ICRC om DPH s. 53 med fotnoter).
En betydelig og økende utfordring i våre dager er at militær innsats er helt avhengig av digitale løsninger, elektronikk, KI, kvante og lignende teknologier.
Teknologi og teknologiske nyvinninger får da en sentral funksjon for den militære innsatsen. Det gjør at sivil forskningskompetanse vil kunne vurderes i et annet lys nå og i fremtiden enn vi tradisjonelt har vært vant til.
Det avgjørende vil være fiendens vurdering av hvorvidt en forsker / forskningsmiljø har en fjern og indirekte tilknytning til krigsinnsatsen (ikke militært mål) eller om tilknytning til krigsinnsatsen er direkte nok til at de blir militære mål, for eksempel som følge av forskerkompetansens sentrale rolle for en parts militære yteevne.
Sivile forskere kan lett være utsatte som utilsiktet sivil følgeskade dersom forskningsinfrastrukturen de arbeider på eller ved er militære mål.
Det at sivile forskere som ikke er militære mål arbeider ved eller på gjenstander/infrastruktur som er militære mål, vil ikke gi vern mot angrep mot det militære målet (lovligheten av at forskere rammes av angrep vil da avhenge av proporsjonalitetsvurderingen), altså hvor mange sivile forskere og sivil forskningsinfrastruktur som utilsiktet rammes.
For eksempel vil infrastrukturen angripes om natten når få er på jobb. Dersom
den konkrete og direkte militære fordelen ved å ødelegge spesifikke
forskningsgjenstander eller forskningsinfrastruktur som er militære mål er stor (se
under), vil det øke hvor mye sivil følgeskade som er lovlig.
Forskningsinfrastruktur
Spørsmålet om når sivile gjenstander og sivil infrastruktur blir militære mål vurderes etter litt andre regler.
Sivile gjenstander eller infrastruktur skal ikke være gjenstand for direkte angrep. Militær infrastruktur er alltid militære mål. Men også sivile gjenstander og objekter kan blir militære mål. Det kalles «flerbruk» (dual use).
Dersom en sivil gjenstand anses som flerbruk, for eksempel en bro for sivil transport som benyttes til troppeforflytninger og et angrep på broen vil by på en klar militær fordel for motstanderen, vil gjenstanden/infrastrukturen være et lovlig militært mål for fienden.
Om fienden er i tvil om en gjenstand eller infrastruktur er et militært mål (pga. mangel på bekreftet informasjon), skal det være en presumsjon for at for gjenstanden er sivil etter første tilleggsprotokoll artikkel 52(3). Forskningssentre og forskningsinfrastruktur vil falle i denne kategorien.
gså sivile gjenstander og objekter kan blir militære mål. Det kalles «flerbruk» (dual use).
Det er viktig å være klar over at regelverket for dual use innenfor traktatregimer om atomvåpen eller enkelte konvensjonelle våpen som skiller mellom militær og sivil bruk under eksportkontroll (dual use), ikke uten videre er den samme som under reglene for målutvelgelse.
Blant annet skiller målutvelgelsesreglene ikke mellom offensive og defensive angrep. Regelen fremgår av Genevekonvensjonenes første tilleggsprotokoll artikkel 49 (1): «'Attacks' means acts of violence against the adversary, whether in offence or in defence».
Dermed vil også militær infrastruktur som kun er innrettet mot forsvar, behandles som militær. Det gjelder også flerbruksgjenstander og flerbruksinfrastruktur.
Regelen for hvilke gjenstander og infrastruktur som er militære mål fremgår av første tilleggsprotokoll Article 52 (2): «In so far as objects are concerned, military objectives are … those objects which by their nature, location, purpose or use make an effective contribution to military action and whose total or partial destruction, capture or neutralization, in the circumstances ruling at the time, offers a definite military advantage».
Den første typen («by their nature») refererer til alle gjenstander som blir direkte benyttet av væpnede styrker. Våpen, utstyr, transport, lager, bygninger benytte tav militære, hovedkvarter, kommunikasjonssentre osv., se kommentarutgaven til første tilleggsprotokoll paragraf 2020.
Videre: «location», er gjerne relatert til at sivil infrastruktur får en funksjon på grunn av sin plassering i forhold til pågående stridigheter. «Use» tolkes normalt som faktisk bruk i sanntid. Dersom et sivilt hus benyttes til å huse militære styrker, blir huset et militært mål. «Purpose» tolkes gjerne som fremtidig planlagt eller mulig bruk.
Det også et vilkår at objektet gir et effektivt bidrag til militær aktivitet. Dersom et objekt eller en gjenstand anses for å ha en direkte militær funksjon, selv om den er midlertidig, vil det være et militært mål, som dermed kan angripes mens bidraget foregår.
Det er imidlertid ikke et ufravikelig krav at bidraget er direkte eller nært.
I en mye benyttet kommentarutgave til første tilleggsprotokoll uttales det “[m]ilitary objectives must make an ‘effective contribution to military action’ … does not require a direct connection with combat operations» og at «a civilian object may become a military objective and thereby lose its immunity from deliberate attack through use which is only indirectly related to combat action, but which nevertheless provides an effective contribution to the military phase of a Party’s overall war effort.» (paragraf 2.4.3)
I spørsmålet om hvor direkte bidraget må være, er det verdt å merke seg at USA, Israel og andre har en bredere definisjon av flerbruksinfrastruktur enn europeiske stater flest (som altså har ratifisert første tilleggsprotokoll). USA mener at krigs-opprettholdende infrastruktur, inkludert økonomisk infrastruktur som f.eks. narkotikanettverk eller petroleumseksport, også kan være flerbruk og dermed militære mål.
Altså vil gjenstander og infrastruktur som noen stater anser for å være for indirekte for å bli militære mål, av andre stater anses å være tilstrekkelig direkte.
En del typer forskning, og særlig anvendt forskning som nærmer seg det som får en direkte funksjon, vil derfor av enkelte krigførende nasjoner anses for å være militære mål.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen refererer i kommentarutgaven til Genevekonvensjonenes artikkel 52 til en liste med «Categories of Military Objectives» for å «hjelpe til å trekke opp skillelinjene» for hva som kan anses å være militære mål selv om de er i en gråsone:
«I. The objectives belonging to the following categories are those considered to be of generally recognized military importance:
(8) Industries of fundamental importance for the conduct of the war:
(a) industries for the manufacture of armaments such as weapons, munitions, rockets, armoured vehicles, military aircraft, fighting ships, including the manufacture of accessories and all other war material.
(b) industries for the manufacture of supplies and material of a military character, such as transport and communications material, equipment for the armed forces;
(c) factories or plant constituting other production and manufacturing centres of fundamental importance for the conduct of war, such as the metallurgical, engineering and chemical industries, whose nature or purpose is essentially military;
(d) storage and transport installations whose basic function it is to serve the industries referred to in (a)-(c);
(e) installations providing energy mainly for national defence, e.g. coal, other fuels, or atomic energy, and plants producing gas or electricity mainly for military consumption.
(9) Installations constituting experimental, research centres for experiments on and the development of weapons and war material [min uth.].
Dette er infrastruktur som det er rimelig å anta at enhver fiende kan vurdere som militære mål.
Spørsmålet om proporsjonalitet (påregnelig sivil følgeskade) vil være betydelig strengere for flerbruksgjenstander enn for militær infrastruktur fordi faren for påregnelig sivil følgeskade ipso facto er høyere.
Noen typer gjenstander og infrastruktur har særlig sterk beskyttelse. For eksempel sykehus, gudshus og infrastruktur som er særlig viktig for sivilbefolkningen. Dersom slik infrastruktur benyttes militært (ut over de militære funksjonene som er gitt immunitet mot direkte angrep, for eksempel å gi medisinsk behandling til soldater, eller å gravlegge falne) vil de like fullt kunne angripes, men da etter egne sett med svært strenge regler.
Et eget regelsett gjelder for beskyttelse av kulturgjenstander i væpnet konflikt (Haagkonvensjonen av 1954). Enkelte forskningssentre mm vil være beskyttet dersom de omfattes av konvensjonen. Andre tilleggsprotokoll til Haagkonvensjonen (1999) har svært strenge målutvelgelsesregler for slike gjenstander. Norge ratifiserte protokollen i 2016.
Forskningsresultater
Forskningsresultater vil kunne bestå av oppfinnelser (nye typer teknologiske innretninger). Dette vil klart kunne være militære mål dersom de anses som flerbruk.
Når det gjelder data, altså forskningsinformasjon som kan være av militær nytteverdi, mener flere stater at data ikke kan regnes som gjenstander. I en krig mot slike stater er derfor ikke data beskyttet av målutvelgelsesreglene overhode, men kan (gjennom f.eks. cyberangrep) slettes, manipuleres eller tukles med, uten at reglene om sivil immunitet kommer til anvendelse. Her er det særlig Tallinn-manualen og den internasjonale prosessen rundt krigføringsregler i cyberdomenet som er relevant. Temaet er ikke avklart.
Reglene om digitale data illustrerer et viktig poeng for temaet her. Det er viktig å være klar over at målutvelgelsesreglene har enkelte forskjeller i de ulike domenene (land, luft, sjø, rom, cyber og informasjonsdomenet). Landkrig er ikke automatisk overførbart til sjøkrig eller cyberkrig.
Ettersom forskere, forskningsinfrastruktur og forskningsresultater kan være relevant i alle domener, er det viktig å forholde seg til reglene i riktig domene.
Multidomenekrig, eller «all-domain-war» som amerikanerne nå driver med, gir dertil nye avgrensningsproblemer for hvilken infrastruktur som vil være å anse som militær.
Forberedelser til mulig mellomstatlig konflikt i ethvert samfunn
Reglene for krigføring opererer også med forholdsregler i forsvar. Det er regler som innebærer at enhver stat selv velger hvordan staten vil fordele risiko ved en (eventuell fremtidig) mellomstatlig væpnet konflikt. Reglene fremgår av første tilleggsprotokoll artikkel 58 til de fire Genèvekonvensjonene.
Dersom et samfunn velger å ha klare skiller mellom sivil infrastruktur og flerbruksinfrastruktur, vil samfunnet redusere sivil følgeskade i eget samfunn. Om man bygger sitt samfunn for fred, og har strukturer som ikke skiller mellom det som har militær og sivil funksjon, er det også en måte å prioritere på.
Det er dyrt å bygge samfunn som er resiliente både i fred og i krig. Men om man ikke forbereder seg med å ha gjennomtenkte strukturer, og krigen faktisk kommer, vil det i stort ikke få konsekvenser for den krigførende motstanderens tilgang på lovlige militære mål.
Det vil primært gjøre en eventuell krigs omkostninger for vårt eget samfunn veldig mye høyere.
Fremstillingen som jeg har delt her, gjør at det er naturlig å slutte at hva som utgjør lovlige militære mål er svært definerende for hvordan en krig kan utkjempes. Hvilke stater vi eventuelt kjemper mot vil være sentralt.
Likevel innebærer analysen at det først og fremst er hvordan vi selv organiserer vårt eget samfunn, herunder forskningsaktiviteter i en eventuell krig, som i størst grad vil avgjøre hvor ødeleggende en krig vil bli for vårt eget samfunn, vår sivile samfunnsstruktur og særlig enkelte (utsatte) deler av forskningssektoren.
