Reservister bra, men mobiliserbare kapasiteter står klare

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg leste med interesse Kenneth Ruuds kronikk i Khrono i påskeuken, der han betimelig slår fast at evnen til raskt å kunne skalere opp innovasjonskraft vil være et viktig element i forsvaret av Norge i tilfelle krig. Det er vanskelig å være uenig med sjefen for Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) i at «[h]vis vi mener alvor med kunnskap som beredskap for krise og krig, kan vi ikke vente med å organisere den til krisen er et faktum». 

I den anledning lanserer Ruud ideen om at forskere i universitetssektoren kan melde seg som frivillige reservister og oppdatere seg på relevante militære problemstillinger. Dette vil gjøre at de kan ha forsvarets behov i tankene i det daglige, og de kan være en ressurs i tilfelle krig.

Debatt ● Kenneth Ruud

«Forsknings­reservister» kan sikre vår kunnskaps­beredskap

Ideen om reservistene er god, for teknologi og innovasjon blir stadig mer dominerende i moderne krigføring, og broen mellom universitetene og forsvaret har vist seg viktig ved mange tidligere kriser. Det er også bra at politikerne i utdannings- og forskningskomiteen umiddelbart kastet seg inn i diskusjonen om forslaget, og hvordan det skapes sammenheng mellom forsknings- og forsvarspolitikken. 

Men før denne debatten om det vi kan kalle «det teknologiske totalforsvar» mister oppmerksomhet, bruker jeg anledningen til å tegne et noe mer fullstendig bilde av ressurssituasjonen innenfor teknologi og innovasjon, enn det som går frem av Ruuds innlegg. 

For det er lett å lese kronikken som at vår forsvarsevne og innovasjonskapasitet alene henger på Forsvarets forskningsinstitutt i samspill med universitetene, og det gjør den heldigvis ikke. 

forskningsberedskap

FFI-sjefen ønsker et eget heimevern av forskere

I en tid med forsvarsindustriell nytenking og rask vekst i investeringer, bør politikerne merke seg at de teknisk-industrielle instituttene representerer en betydelig, og umiddelbar, gripbar og mobiliserbar ressurs for forsvaret og forsvarsindustrien, som i dag supplerer FFI på en god måte, og som har omfattende samarbeid med forsvarsindustrien, men som kan bidra mye mer fremover. 

På mange områder har den sivile teknologiutviklingen kommet lenger enn tilsvarende utvikling i forsvarsdomenet.

Der universitetenes forskningsinnsats i hovedsak er langsiktig, grensesprengende og tett knyttet til utdanning, er de teknisk-industrielle instituttene, som Sintef, mer enn 90 prosent drevet av konkurranse om offentlige eller private midler og dermed svært fleksible. Vi følger små og store kunders behov, og støtter dem fra anvendt forskning via avanserte eksperimenter, produkt- og prosessutvikling, produktvalideringer, til industrialisering. Vi har også tradisjon for å etablere høyteknologiske bedrifter fra forskning på områder som etterspørres i markedet. 

Dermed treffer forskningsinstituttene nettopp det behovet Ruud peker på: «I krig dreier fokuset seg mer mot hurtig innovasjon — små, målrettede forbedringer som giret nødvendig overtak, både i forsvar og i angrep. Denne innovasjonsevnen må kombineres med evne til å produsere og ta løsningene raskt i bruk».

forsvarets høgskole

Hun vil ha et eget, militært doktor­grads­program

Som oppdragsforskningsaktør har vi har evnen til fleksibelt å sette sammen en stor bredde av kompetanse relevant for forsvaret; fra grunnleggende kvanteteknologi, kunstig intelligens, materialteknologi og bioteknologi, til avanserte anvendelser innenfor områder som mobilitet, hydrodynamikk, energiforsyning, fysiologi og menneskelig yteevne, menneske-maskin-samspill, robotikk og høyspesialiserte, dronebårne sensorer med mer. Dette er teknologier som også har svært bred anvendelse utenfor forsvar og forsvarsindustri, for å styrke norsk konkurransekraft og løse offentlige oppgaver bedre enn i dag. 

Denne kompetansen gjør oss til attraktive samarbeidspartnere for bedrifter og forskningsmiljøer, og vi hevder oss meget godt i konkurransen om slike «dual use»-teknologier, både innen European Defence Fund (EDF) og i det sivile programmet Horisont Europa.

Norges forskningsråd, FFI og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har nylig utgitt et kunnskapsgrunnlag for vurdering av sensitive teknologier («Kvast-rapporten»). Kartleggingen viser at Sintef (gjennom å vinne frem på konkurranseutsatte arenaer), er den uavhengige aktøren i Norge som har gjennomført klart flest offentlig finansierte prosjekter med forskning på slike teknologier, og at vi, sammen med vår nære samarbeidspartner, NTNU, er de dominerende aktørene på sensitiv teknologi, noe som skulle tilsi at vi bør anses som en viktig del av kunnskapsberedskapen i Norge. 

Kvast-kartleggingen viser at det er vanlig i europeiske land at de teknisk industrielle instituttene utfører det største volumet av forskning på sensitive teknologier. Og mitt inntrykk er at de uavhengige forskningsinstituttene, i langt større grad enn hva vi opplever i Norge, utnyttes planmessig og strategisk fra deres respektive myndigheters side, både gjennom å involveres systematisk i strategisk planlegging, og gjennom å bli tillagt oppgaver for forsvar og nasjonal beredskap.

beredskap

Kartlegger trusler og skjermer utsatt teknologi og forskning

I Norge har vi få møteplasser der vi får Forsvarets ledere og brukere i tale om hvordan de best kan nyttiggjøre seg våre kapasiteter. Det er gjennom slike strategiske arenaer vi lykkes med våre partnere i norsk næringsliv. Slike arenaer ble derfor også varslet etablert i strategi for FoU i forsvarssektoren som regjeringen la fram i 2018. Det er lenge siden, og lite er gjort. 

Vi samarbeider erfaringsmessig godt med FFI om prosjektutlysninger, for eksempel i EDF der Sintef har hatt stor suksess. Forskningsrådets nye porteføljestyre for forsvar, beredskap og sikkerhet vil kunne spille en svært viktig rolle, og det blir spennende å se hvor godt vi lykkes i å lage sterke konsortier rundt utlysningene av forskningssentrene de nettopp har annonsert. 

Men jeg savner et sted for dialog om hvordan den relativt grunnleggende forskningen fra slike sentre raskt kan tas i bruk, gjennom bedriftsinnovasjoner eller kommersialiseringer, der det erfaringsmessig er behov for mer målrettede virkemidler enn brede senterutlysninger. 

For eksempel har næringsministerens virkemidler gjennom Forskningsrådet vist seg gode i å skape stor effekt fra regjeringens investeringer i forskningssentre.

forskningsrådet

132 millioner i året til forskning på forsvar: Slik skal pengene brukes

I Sintef har hver ansatt frihet til å reservere seg mot å arbeide med forsvarsspørsmål, men som institusjon definerer vi bistand til forsvar og beredskap som viktig for å beskytte frihet og demokrati. Vi ønsker å være en god partner for myndighetene og for Forsvaret, og styret har nylig besluttet å anmode om at vi blir underlagt Sikkerhetsloven, slik at Sintef også kan involveres i sikkerhetsgraderte prosjekter om problemstillinger som må løses for å bidra til vår beredskap og forsvarsevne.

Hensikten med dette innlegget er å si et absolutt ja til reservister, men å påpeke at dersom vi i Norge skal organisere oss effektivt for å være beredt på fremtidige kriser, mener jeg det ville være naturlig for politikerne og forsvarsmyndighetene å utvikle en strategi for også å utnytte den betydelige kapasiteten som den uavhengige instituttsektoren generelt, og Sintef spesielt har å tilby. Dette tror jeg Kenneth Ruud ser og er enig i. 

Jeg har skrevet dette innlegget i et håp om å få en bredere diskusjon om hvordan vi kan utnytte hele forskningssystemet til at Norge kan ligge i forkant med hensyn til teknologi og innovasjon.

Debatt ● Geir Engh-Hellesvik

Må vi akseptere at noen dører må holdes lukket — for fellesskapets sikkerhet?