Debatt ● Geir Engh-Hellesvik

Må vi akseptere at noen dører må holdes lukket — for fellesskapets sikkerhet?

Hvem tjener på vår åpenhet, og hvem kan utnytte den? Nasjonal sikkerhetsmyndighet trekker frem fire fundamentale punkter.

Mann i dress snakker under paneldebatt med tre andre deltakere i forgrunnen.
Forskningen må romme både idealet om åpenhet og realitetens sikkerhetsutfordringer, skriver forfatteren. — Vi står ved et veiskille.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En arbeidsgruppe bestående av Forskningsrådet, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har levert rapporten Kunnskapsgrunnlag for vurdering av sensitive teknologier (KVAST) til Kunnskapsdepartementet. Rapporten identifiserer en rekke teknologier og teknologiområder som kan utgjøre en trussel mot Norges sikkerhet.

NSM har tidligere pekt på en geopolitisk konkurranse om teknologisk herredømme. Utviklingen innenfor fremvoksende og banebrytende teknologier gir store muligheter til verdiskapning, men er også en kime til nye sårbarheter og trusler. Forskning er en drivkraft for samfunnsutvikling og bygger på prinsipper om åpenhet, deling og internasjonalt samarbeid. 

Samtidig står vi i en virkelighet der kunnskap kan misbrukes, og der enkelte forskningsfelt har direkte betydning for nasjonal sikkerhet. 

Hvordan balanserer vi behovet for fri forskning med behovet for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser? Dette er ikke et teoretisk spørsmål, men en praktisk utfordring som Norge må håndtere. 

Problemstillingen er særlig relevant i møte med nye teknologiske gjennombrudd og trusselaktører som søker å utnytte dem.

Åpenhet og internasjonalt samarbeid er grunnleggende for vitenskapelig fremgang. Gjennom deling av data og resultater kan forskere bygge videre på hverandres arbeid, og slik akselerere innovasjon. Dersom vi innfører omfattende restriksjoner, risikerer vi å isolere oss fra den globale kunnskapsstrømmen. 

For et lite land som Norge, med begrensede ressurser, er internasjonalt samarbeid ikke bare ønskelig, det er nødvendig. 

Samtidig er åpenhet en garanti for kvalitet. Når forskningsresultater kan etterprøves, styrkes tilliten til vitenskapen. Hemmelighold kan derimot skape mistillit og svekke legitimiteten til forskningsmiljøene.

Enkelte forskningsområder, som kvanteteknologi, bioteknologi og kunstig intelligens, vil ha strategisk betydning. Kvanteteknologi kan endre hele landskapet for kryptering og datasikkerhet. Bioteknologi kan brukes til å utvikle både livsviktige medisiner og biologiske våpen. Kunstig intelligens kan styrke samfunnets beredskap, men også misbrukes til overvåkning og manipulasjon. 

Mange aktører deler ikke våre verdier. Vi må erkjenne at forskningsresultater kan være like sensitive som militære hemmeligheter. 

Åpen publisering uten vurdering av risiko kan i verste fall gi konkurrenter eller fiendtlige stater et forsprang.

For strenge restriksjoner kan føre til isolasjon og stagnasjon. For stor åpenhet kan utgjøre en trussel mot samfunnets trygghet. Dette er dilemmaet. 

Dersom vi låser ned forskningen, mister vi evnen til å tiltrekke internasjonale talenter og investeringer. Vi risikerer å bli en perifer aktør i den globale kunnskapsøkonomien. Samtidig kan åpenhet på feil områder gjøre oss sårbare. Det er ikke bare et spørsmål om hva vi publiserer, men hvem som får tilgang til laboratorier, prosjekter og data. 

Vi må stille spørsmålet: Hvem tjener på vår åpenhet, og hvem kan utnytte den?

Det er ingen enkle svar på dette, men NSM vil trekke frem fire punkter som fundamentale for å komme frem til gode svar:

Risikovurdering: Det må etableres rammeverk som identifiserer, og vurderer risiko knyttet til sensitive forskningsområder. Dette må være dynamisk, fordi teknologi utvikler seg raskt. Kvanteteknologi som i dag er på forskningsstadiet, kan om få år være kritisk infrastruktur.

Selektiv beskyttelse: Ikke all forskning trenger hemmelighold. Vi må skille mellom grunnforskning som bør være åpen, og anvendt forskning med mulige skadelige bruksområder. Balanse må bygge på prinsippet «så åpent som mulig, så lukket som nødvendig».

Dialog: Sikkerhetsmyndigheter og forskningsinstitusjoner må ha et kontinuerlig samarbeid. Forskere må forstå sikkerhetsmyndighetenes bekymringer, og myndighetene må respektere forskningens behov for frihet og åpenhet. Balansegangen vil kreve kontinuerlig evaluering, ikke statiske regler.

Etikk og ansvar: Den teknologiske utviklingen skjer i et voldsomt tempo. Forskere må være bevisst konsekvensene av arbeidet sitt. Akkurat som leger har en etisk plikt til å «ikke skade», bør forskere reflektere over hvordan deres resultater kan brukes — og misbrukes. Forskere må få opplæring i sikkerhet, slik at de kan identifisere og håndtere risiko.

Vi står ved et veiskille. Forskningen må romme både idealet om åpenhet og realitetens sikkerhetsutfordringer. 

En balansert tilnærming vil ikke bare beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser, men sikre at forskning fortsatt kan være en drivkraft for global utvikling. Er vi villige til å ta risikoen ved full åpenhet, eller må vi akseptere at noen dører må holdes lukket — for fellesskapets sikkerhet? 

Dersom vi handler nå, kan Norge bli et foregangsland i å kombinere forskningsfrihet med sikkerhet.

Arbeidsgruppen har levert en anbefalt oversikt over sensitive teknologier basert på både nasjonale behov og globale teknologitrender, og rapporten legger et godt grunnlag for videre arbeid.

Powered by Labrador CMS