«Forsknings­reservister» kan sikre vår kunnskaps­beredskap

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Krigen i Ukraina har vist at militær styrke i økende grad avgjøres av evnen til rask utvikling og innovasjon. Spørsmålet er dermed hvordan Norge kan sikre tilstrekkelig forsknings- og innovasjonskraft dersom landet rammes av krig — uten å bygge opp en permanent krigsberedskap i fredstid. 

Én mulig løsning er å etablere en ordning med «forskningsreservister».

I universitets- og høgskolesektoren har kunnskapsberedskap i den senere tid blitt et mye brukt begrep. Pandemien og krigen i Ukraina har tydeliggjort betydningen av kunnskap og innovasjonsevne. 

Debatt ● Vegard Aune

Regjeringen snakker mye om beredskap, men glemmer kunnskaps­beredskapen

Samtidig brukes begrepet ofte primært som et argument mot kutt i bevilgninger eller mot prioriteringer innenfor eksisterende rammer. I langt mindre grad diskuteres hva som faktisk er tilstrekkelig kunnskapsberedskap — både i bredde og i dybde.

Hvilken kunnskap kreves i krig? Et vanlig motargument er at vi ikke vet hva den neste krisen vil være. Det er riktig. Men det kan ikke brukes som begrunnelse for å unngå å tydeliggjøre hvor det er viktigst å ha nasjonal kunnskapsberedskap.

På ett område vet vi nemlig godt hva slags kunnskap som kreves: i krig. Da er forskning og innovasjon som kan beskytte egne styrker og sivilbefolkningen, og som kan påføre en motstander tap, helt avgjørende. 

forskningsrådet

132 millioner i året til forskning på forsvar: Slik skal pengene brukes

I fredstid handler dette om forskning for økt operativ evne og utvikling av teknologi som bidrar til avskrekking. I krig dreier fokuset seg mer mot hurtig innovasjon — små, målrettede forbedringer som gir et nødvendig overtak, både i forsvar og i angrep. Denne innovasjonsevnen må kombineres med evne til å produsere og ta løsningene raskt i bruk.

Krigen i Ukraina har vist dette med all tydelighet, slik også tidligere kriger har gjort. Jo lenger en krig varer, desto viktigere blir evnen til kontinuerlig å ligge i forkant. 

Forsvarets forskningsinstitutt vil spille en sentral rolle i å bidra med innovasjonskraft til Forsvaret dersom krigen skulle komme hit, men det kan bli behov for å forsterke innsatsen ytterligere.

Debatt ● Lise Lyngsnes Randeberg

Beredskap begynner med kunnskap

Det er vanskelig å forutsi hvor lenge en krig vil vare. Erfaringene fra de fleste moderne kriger er imidlertid at de ofte varer langt lenger enn aggressoren forventer. 

Evnen til raskt å kunne skalere opp innovasjonskraft vil derfor uansett være et viktig element i forsvaret av Norge. Samtidig kan vi ikke opprettholde en krigsrettet innovasjonsberedskap i fredstid, selv om regjeringen har pekt på behovet for at sivile forskningsmiljøer i større grad dreier sin forskning mot områder som kan styrke nasjonal sikkerhet og forsvar.

Et tiltak for å sikre tilstrekkelig innovasjonskraft i krig, er å etablere en ordning med «forskningsreservister». 

Dette kan være forskere som til daglig arbeider i sivile FoU-miljøer, men som på frivillig basis stiller seg til disposisjon dersom behovet oppstår — ikke ulikt ordningen i Heimevernet. 

totalforsvar

Aasland sier nei til norsk Campus totalforsvar

Slike ordninger er allerede etablert blant annet i USA. Samtidig er det viktig at dette gjøres i tråd med krigens folkerett, og vil derfor kunne kreve en gjennomgang av relevante lover og regelverk.

Forskningsreservistene kan gis nødvendig innføring i krigens folkerett hvis de ikke har gjennomført ordinær verneplikt, og delta årlig på samlinger i regi av Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvaret eller andre aktører i totalforsvaret. Her kan de oppdatere seg på relevante militære problemstillinger innenfor egne fagområder, og gjøre seg kjent med Forsvarets utstyr og operasjonskonsepter. 

Dermed kan de raskt bidra til å styrke den innovasjonskraften Forsvaret vil trenge i en krig.

En forskningsreservistordning vil også ha flere positive sideeffekter i fredstid. Ved å få bedre kjennskap til relevante problemstillinger for totalforsvaret, kan reservistene dreie sin sivile forskning mot temaer og anvendelser av økt relevans. 

beredskap

Kartlegger trusler og skjermer utsatt teknologi og forskning

I søknader til Forskningsrådet kan de bidra med prosjekter som ikke bare er av generell interesse for Forsvaret, men som kan tas i operativ bruk. Med nødvendig autorisasjon og eventuelt sikkerhetsklarering kan de også bidra innen gradert forskning, for eksempel innenfor den nye porteføljen for forsvarsevne, nasjonal sikkerhet og beredskap.

Forskningsreservistene vil samtidig få en dypere forståelse for krav til skjerming og hvordan forskning som bør beskyttes kan videreføres under forsvarlige forhold. For forsvarssektoren kan dette også bidra til informasjon om den sivile teknologiutviklingen. Møtearenaene vil også legge til rette for å bygge relasjoner og styrke det sivil-militære samarbeidet.

Kostnadene ved en slik ordning kan bygge på de prinsipper som Heimevernet baseres på, og vil være vesentlig lavere enn å øke antallet fast ansatte forskere i fredstid. Mottakerinstitusjonene må tilføres noe kapasitet for å ta imot forskningsreservistene og legge til rette for et godt faglig opplegg.

Debatt ● Per M. Norheim-Martinsen, Solve Sæbø og Christen Krogh

Vi trenger ikke flere mastere i beredskap

Samlet sett vil etableringen av forskningsreservister gi Norge en forsknings- og innovasjonskraft som kan være kritisk dersom landet rammes av krig — samtidig som ordningen har et betydelig potensial for å styrke forskning av relevans for totalforsvaret også i fredstid.

Hvis vi mener alvor med kunnskap som beredskap for krise og krig, kan vi ikke vente med å organisere den til krisen er et faktum. Da er det for sent. 

Forskningsreservister handler ikke om å gjøre akademia til en del av forsvarssektoren, men om å erkjenne at moderne krig også avgjøres i laboratorier, verksteder og forskningsmiljøer.

For forskere er dette en mulighet til å ta samfunnsansvar uten å gi avkall på faglig integritet. For beslutningstakere er det en oppfordring: uten klare rammer, hjemler og forberedelser vil Norges samlede kunnskapsbase være langt vanskeligere å effektivt kunne tas i bruk når det virkelig gjelder.

Debatt ● Ole Andreas Engen og Kenneth Pettersen Gould

Gjør vi universitetene til beredskapsmotorer, svekker vi både forskning og sikkerhet