Regjeringen snakker mye om beredskap, men glemmer kunnskaps­beredskapen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

2026 er Totalberedskapens år. Ekstremvær kommer hyppigere, teknologikappløp og stormaktsrivalisering tiltar, krig pågår i Europa, og usikkerheten øker internt i NATO. I slike tider styrker politikerne beredskapen. Men beredskap handler ikke bare om militært utstyr, ammunisjon og fysisk infrastruktur. 

Beredskap handler til syvende og sist om mennesker og kunnskap — og evnen til å bruke denne kunnskapen når det virkelig gjelder. Her er vi i ferd med å svikte.

Kunnskapsberedskap handler om kunnskapen vi vil trenge i fremtidige kriser — også den vi ennå ikke vet at vi trenger. Det er for sent å starte forskning når krisen banker på døren. Ansvaret er klart. Det ligger hos departementene. Men det finnes verken en plan eller en grunnfinansiering for kunnskapsberedskap.

Debatt ● Lise Lyngsnes Randeberg

Beredskap begynner med kunnskap

At kunnskapsberedskapen er under press, er ikke lenger en påstand — det er dokumentert. En fersk analyse fra Oslo Economics og NIFU viser at sektoren i flere år har hatt tilnærmet flat realvekst, mens kostnadene har økt langt raskere.

Signalet fra regjeringen er vanskelig å misforstå: Universitetene får ikke mer penger. Og i den grad det kommer midler til forskning, er de i hovedsak øremerket smale, politisk styrte satsinger. 

Samtidig som myndighetene deler ut penger til egne prioriteringer, kuttes grunnbevilgningene til universitetene år for år. De får mindre penger til kjernevirksomheten. Siden effektiviseringskuttene ble innført under Erna Solberg, har sektoren tapt rundt 3,1 milliarder kroner i basisbevilgning. 

Dette er en systematisk nedbygging av kunnskapsberedskapen — men regjeringen og Stortinget velger å se en annen vei. 

kontaktkonferansen

To av tre mangler oversikt over sensitive forsknings­data

Mesteparten av budsjettene går til lønn, og faste stillinger kan ikke kuttes raskt. Dermed ender fagmiljøene med å gi fra seg forskningsinfrastruktur, holde igjen på nyansettelser og kutte i rekrutteringsstillinger — motoren i fremtidig kapasitet.

Resultatet er mindre forskning, redusert handlingsrom og en omfordeling av ressurser bort fra de mest forskningstunge miljøene. Samtidig taper forskningen kapasitet fordi søknadsskriving spiser stadig mer av arbeidstiden. Forskerne bruker nå rundt 13 prosent av arbeidstiden på søknadsskriving, mot 3—4 prosent for et tiår siden. Tid som ellers ville gått til forskning, utdanning og formidling.

Resultatet er et system som svekker evnen til å produsere, mobilisere og formidle kunnskap når samfunnet trenger det mest. 

Debatt ● Eirik Hågensen og Kjetil Tvedt

Styrka beredskap krev også praktisk kompetanse

Finansieringsmodellen må derfor endres. Departementene må være sitt ansvar bevisst. Fagmiljøer som dokumenterer kvalitet, bør ha krav på en stabil grunnfinansiering som reduserer søknadstrykket og frigjør tid til det som faktisk bygger kunnskapsberedskap: fri, langsiktig grunnforskning.

Hvis ikke regjeringen og Stortinget øker bevilgningene, finnes det bare ett fornuftig utfall: lønnskostnadene må ned. Det betyr færre forskere, mindre forskning, mindre formidling og dårligere kunnskapsberedskap. 

Det står i skarp kontrast til den økende bekymringen for at Norge allerede har for lav forskerkompetanse til å møte fremtidens behov.

Erfaringen er tydelig: Stabil grunnfinansiering gir sterke forskningsmiljøer, som igjen skaper betydelig verdiskaping og utløser mer forskningsfinansiering. Investeringer i grunnforskning betaler seg — også i form av kunnskapsberedskap.

Debatt ● Tor Grande

Totalberedskap krever kunnskap

Få illustrerer verdien av grunnforskning bedre enn Magnar Bjørås. Han var en av drivkreftene bak utviklingen av NTNUs koronatest, og gjør nå store fremskritt i arbeidet med å løse gåten med barnedemens. 

Bjørås sier det presist: «Det er uklok bruk av skattepenger å rigge et helt system for forskning, og så knipe igjen på prosjektfinansieringa. Det er som å bygge en fabrikk, investere i maskiner og ansette folk, men ikke kjøpe inn råvarer.» Slik kan vi ikke fortsette.

Et enkelt tiltak regjeringen kan gjøre allerede nå, er å endre avsetningsgrensen. I dag kan universiteter bare ta med seg 5 prosent av ubrukte midler inn i neste budsjettår. Resten trekkes tilbake. 

Debatt ● Magnar Bjørås

Et heiarop til forskere

Ordningen tvinger universitetene til kortsiktighet og gjør det vanskelig å bygge buffere — altså kunnskapsberedskap. Skal vi tenke langsiktig, må finansieringsmodellen la universitetene tenke langsiktig. Det gjør ikke dagens 5-prosentregel.

Regjeringen la i 2025 fram en ny totalberedskapsmelding som skal «sette retningen» for hvordan Norge forberedes på kriser og krig. Meldingen slår fast at kravene til kunnskapsberedskap skal «forsterkes». 

Kunnskapsberedskap

Vil varsles i god tid før små fag legges ned

Men dette avslører et grunnleggende problem: Man kan ikke forsterke et krav som ikke finnes. For per i dag finnes det verken et krav eller en plan for kunnskapsberedskap.

Det er påfallende at vi ligger omtrent like langt bak våre naboland i forskningsfinansiering som vi gjør i tilfluktsromsdekning. Begge deler svekkes av de samme mekanismene: manglende langsiktighet og manglende finansiering.

Uten en plan for kunnskapsberedskap svekkes totalberedskapen.

Sikkerhet

Sannhet, frihet og desinformasjon. Da Støre møtte Snyder