Disputerte som 49-åring: Følte meg tidvis som ungjente på ukjent grunn

— Hei, kan du kort forklare hva du har skrevet avhandling om?

— Jeg har skrevet om det man på norsk kaller samvalg, shared decision making, eller felles beslutningsprosess, som jeg liker å kalle det, i situasjoner der man har fått uhelbredelig kreft. Jeg har også sett på sykepleiernes rolle, på hvordan de bidrar inn i disse prosessene.

FAKTA

Jannicke Rabben

• Har levert avhandlingen «Patient, family caregiver and nurse involvement in shared decision-making in palliative cancer care»
• Disputerte ved Universitetet i Agder 17. desember 2025

— Hvorfor ville du ta doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg har jobbet ti år som sykepleier og kreftsykepleier og deretter ti år i Kreftforeningen. I Kreftforeningen hadde vi et særlig fokus på brukerne, og jeg jobbet også faglig med brukerperspektiv. Jeg møtte også mange mennesker som søkte støtte og råd. Som sykepleier har jeg erfaring med at det som sykepleier kan være krevende å vite hvordan man skal støtte i komplekse og vanskelige beslutningsprosesser.

— Men hva er det egentlig man selv kan velge?

— I utgangspunktet skal man være involvert i helsebeslutninger om blant annet behandling og oppfølging. Det kan handle om hvilken type behandling kan man få, men også om man skal man fortsette med behandling eller ikke, eller hvor og hvordan man skal motta hjelp. Samtidig kan man ikke velge helt fritt, men man skal være involvert i beslutningene.

— Og så kommer spørsmålet om man vil dø hjemme eller ikke?

— Jeg har ikke intervjuet døende som har vært involvert i en slik beslutning, men mennesker som gikk på livsforlengende behandling og fremdeles bodde hjemme. Men ja, de var opptatt av hva som skjer i framtiden, og ønsket å delta i en sånn beslutning.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Først gjennomførte jeg en kunnskapsoppsummering av kvalitative undersøkelser som tidligere er gjort. Så hadde jeg to kvalitative intervjustudier, en med pasienter og pårørende og en med sykepleiere.

— Hva finner du?

— Et overordnet funn er hvor komplekse beslutningene som skal tas er. Det er beslutninger på liv og død, men der mye er usikkert. Hvorfor og hvordan de selv kunne bidra i beslutninger kunne være uklart, og flere sa at de ikke følte at de ikke hadde grunnlag for å mene noe. Sykepleierne peker på den etiske dimensjonen, de kan komme i mange faglige og etiske dilemma. De kan for eksempel ha kjennskap til konsekvensene av å velge nok en kur, men i noen tilfeller ser de at pasientene ikke har fått balansert informasjon. Pasientene må forstå både fordeler og ulemper ved de valgene de tar, men sykepleiere kan være usikre på eget mandat til å gi informasjon utover det legen har gitt.

— Hva sier de pårørende? De skal jo være nettopp pårørende, og blir påvirket av valg som tas.

— Flere av de pårørende sier at de står på sidelinjen — det er pasientens beslutning. De tenker kanskje noe annet, men de sier det ikke alltid høgt.

— Hva har vært mest krevende med å ta doktorgrad?

— Opplevelsen av å gjøre ting man ikke kan. Jeg, som snart er femti, følte meg tidvis som en ungjente på utrygg grunn, og har sagt at «nå skal Jannicke gjøre ting hun ikke kan — igjen». Men: Selv om man kan bli skikkelig frustrert, er man alt i alt privilegert som stipendiat som får drive med dette på fulltid.

— Har erfaring fra arbeidslivet ellers vært en fordel?

— Absolutt. Jeg har tidligere hatt stillinger der jeg har måttet strukturere tiden min selv, blant annet som prosjektleder. Så doktorgradsprosjektet satte jeg omtrent inn i et excel-ark! En annen fordel er at jeg kunne bruke nettverket jeg hadde fra før, det har jeg hatt stor glede av.

— Har du angret på at du gikk i gang?

— 99 prosent av tiden gjorde jeg ikke det, men det har selvsagt vært øyeblikk.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg hadde fast stilling ved Universitetet i Agder, så nå vender jeg tilbake til den, men med nye oppgaver. Samtidig som jeg jobbet med avhandlingen har jeg vært med på å arbeide med et masterprogram i kreftsykepleie. Så jeg leverte avhandlingen i august, og omtrent dagen etter kom studentene.

— Oi, det høres intenst ut!

— Jo, men det er kjekt å gå inn i nye oppgaver, oppgaver man brenner for. Og jeg tok faktisk sommerferie — uten det kunne jeg jo levert avhandlingen litt før. Men jeg tror bestemt at en avhandling ikke blir bedre av at man jobber i alle ferier, og man blir ikke mer effektiv av det heller. Man må se på det som en jobb. Det er nok også en erfaring jeg har med meg fra tidligere stillinger, man må opprettholde balanse.