Debatt ● Rannveig Grøm Sæle, Torstein Låg og Magnus Ingebrigtsen

Skoleeksamen har et ufortjent dårlig rykte

Karikaturen av en gammeldags og «puggeorientert» vurderingsform hvis eneste hensikt er kontroll stemmer dårlig overens med det vi vet om hvordan læring foregår.

— Arbeidslivet trenger fortsatt kandidater med grunnleggende og relevant kunnskap lagret i sin egen hjerne, fordi det frigjør mental kapasitet til å gjøre mer komplekst arbeid, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I diskusjoner om vurderingsformer i vår nye KI-tid, innser de fleste at hjemmeeksamen ikke lengre er en like pålitelig vurderingsform, og at mer skoleeksamen er en del av løsningen. Likevel omtales skoleeksamen gjerne mest som et nødvendig onde. 

En gammeldags og «puggeorientert» vurderingsform hvis eneste hensikt er kontroll, og som står i motsetning til mer arbeidslivsrelevante vurderingsformer. Dette er karikaturer som stemmer dårlig overens med det vi vet om hvordan læring foregår. 

Vi vil gjerne bidra med en oppklaring om hvorfor skoleeksamen er bra for læring og hvorfor den i aller høyeste grad er arbeidslivsrelevant.

For hva trenger nå egentlig arbeidslivet? Formodentlig kandidater som forstår hva andre fagfolk sier til dem, som kan tenke kritisk og fremføre logiske argumenter, analysere komplekse problemer og finne kreative løsninger, og som anvender kompetansen sin selvstendig og ansvarsfullt til det beste for fellesskapet.

En viktig nøkkel til å utvikle slike ferdigheter er å bygge robuste og fleksible mentale strukturer, som unngår korttidshukommelsens begrensninger og muliggjør effektiv håndtering av store informasjonsmengder. Det forutsetter at kunnskapen bor og lever i kandidatens egen langtidshukommelse.

Læring foregår nemlig i hukommelsen. Det som skal læres må huskes. Og det å huske noe må øves på, som alle andre ferdigheter. 

Først må grunnleggende begreper, sammenhenger og prosedyrer innlæres. Da hjelper det at de er brutt ned, forenklet og fremstilt tydelig og velorganisert av gode lærere og læremidler. Gjentatte eksponeringer alene hjelper imidlertid lite. For å lære effektivt må vi selv gjøre jobben. Når vi aktivt henter fram informasjon fra vår egen hukommelse, setter det sakte, men sikkert spor i hjernen. 

Når det grunnleggende så smått er etablert, kan forståelsen bygges ut. Tidligere kunnskap letter læringen av ny, og hvis vi fortsetter å aktivt øve på å hente fram, formulere og forklare det vi prøver å lære, blir gjenhentingen etter hvert sikker og rask. 

Sånn bygges robuste og fleksible mentale strukturer, og sånn beredes grunnen for reell ekspertise, kreativitet og kritisk tenkning.

Man må selvsagt av og til slå opp. Det er en del av de flestes arbeidshverdag å konsultere bøker, artikler, internett, kolleger og KI av og til, og vi er på ingen måte imot at studenter skal øve på dette. 

Men vi kan ikke slå opp alt, hele tiden, og spesielt ikke når vi skal lære. Da blir våre mentale kunnskapskart fragmenterte og bare flekkvis befolket med upresis kunnskap.

Dybdelæring og faglig refleksjon forutsetter at grunnkunnskapene er automatisert, at kunnskapskartet er rikt og detaljert. Dette handler ikke om «overfladisk pugg», men om å integrere kunnskap i eget hode, slik at den kan anvendes effektivt. 

Kognitiv avlastning, i form av å basere læringsprosessen på at informasjonen fins andre steder enn i egen hjerne, hindrer denne prosessen.

Når studentene vet at de har alle hjelpemidler på eksamen, har de få insentiver til å øve på å huske.

De fleste skjønner intuitivt at det er nødvendig å automatisere vokabular og grammatikk for å kunne snakke et språk. Det er lite effektivt å måtte slå opp i ordbok og lommegrammatikk hver gang du skal bygge en setning på et fremmed språk. 

Utstyrt med diverse oversettelsesverktøy vil du nå til dags fint kunne forstå en spansk tekst selv om du ikke kan spansk, og til og med produsere en, men du har ikke lært noe spansk av denne prosessen. For å mestre språket selv må du lære ordforråd, innarbeide grammatiske regler og øve aktivt på å lytte, snakke og skrive spansk — uten hjelpemidler.

Så hva har dette med skoleeksamen å gjøre? 

Læringsaktiviteter og formative vurderinger som gir studenten innsikt i egen mestring av fagstoffet underveis hjelper studentene til å bygge gode kunnskapskart, men også de summative vurderingene er viktige læringsverktøy. 

Det er en kjensgjerning at eksamen styrer læringsprosessen. Når studentene vet at de har alle hjelpemidler på eksamen, har de få insentiver til å øve på å huske. Vet de imidlertid at de skal ha en skoleeksamen, er sjansen mye større for at de forbereder seg gjennom å teste hva de faktisk kan. 

Her må vi ile til og presisere at dette ikke handler om mistillit til studentene. Vi har mange flinke og motiverte studenter som vil gjøre sitt beste for å lære godt uavhengig av vurderingsform. Vi tror heller ikke studenter flest ønsker å ta snarveier (selv om vi må anerkjenne at også disse fins). 

Imidlertid gjør vi selv de mest motiverte studentene en bjørnetjeneste dersom vi legger til rette for utstrakt hjelpemiddelbruk på de fleste eksamener og venner dem til at dette er måten å lære på. Og det er ikke slik vi best ruster dem til arbeidslivets forventninger.

Fordi skoleeksamenen lar studentene vise hva de kan uten hjelpemidler, er den ikke bare bra for læringsprosessen, den er også en høyst gyldig og arbeidslivsrelevant vurderingsform. 

Kandidater som har lite etablert i hukommelsen vil falle gjennom. De som har bygget solide mentale strukturer vil kunne vise frem kunnskapen og anvende den til å løse de problemene eksamensoppgaven stiller dem ovenfor, slik de også vil måtte gjøre i arbeidslivet.

Vårt poeng er ikke at vi kun skal ha skoleeksamener. Vi heier på alle som nå utarbeider nye, varierte vurderingsformer, for vi trenger et mangfold av måter å vurdere studentenes kompetanser på, inkludert ferdigheter som samarbeid, hensiktsmessig bruk av KI og prosjektarbeid. 

Likevel trenger arbeidslivet fortsatt kandidater med grunnleggende og relevant kunnskap lagret i sin egen hjerne, fordi det frigjør mental kapasitet til å gjøre mer komplekst arbeid. 

Skoleeksamen motiverer studenter til å etablere nettopp disse kunnskapsstrukturene, og er dermed både en gyldig prøve på hva studentene faktisk kan og en vurderingsform som bidrar til god læring.

Til slutt vil vi oppfordre til å unngå 'papir og blyant’-kritikk om skoleeksamen. Den bidrar til en feilaktig fremstilling av skoleeksamen som avleggs og gammeldags. 

Ved våre studieprogram ved Institutt for psykologi/UiT har skoleeksamen vært gjennomført utelukkende digitalt siden 2016. Det er sikkert noen rundt om som av ulike årsaker velger å ha papir og blyant-eksamener, men det er ingen grunn til å sette likhetstegn mellom papireksamen og skoleeksamen.

Powered by Labrador CMS