«Slutt å snakk til meg om snø»

— Du har vært stipendiat på Svalbard! Hva har du forsket på?

— Jeg har skrevet avhandling om 'risk governance' av klimarelatert risiko, som på norsk kan oversettes med risikosamstyring. Dette er et stort begrep, men konkret har jeg for Svalbard sett på hvordan man har håndtert snøskredrisiko.

FAKTA

Stig Johannessen

• Har levert avhandlingen «Lessons from Longyearbyen on climate-related risk governance»
• Har vært stipendiat ved NTNU, og disputerte ved Universitetssenteret på Svalbard 22. oktober 2025

— Det har jo vært skredulykker på Svalbard.

— Ja, fra Sukkertoppen har det gått to skred de siste ti årene, et i 2015 og et i 2017. Nå er det kommet opp gjerder der. I tillegg har det gått sørpeskred fra Vannledningsdalen. På 1950-tallet var det et skred der som tok med seg blant annet sykehuset. Tre mennesker omkom.

— Hvorfor ville du skrive doktoravhandling om akkurat dette emnet?

— Jeg søkte en stilling ved Arctic Safety Centre ved Universitetssenteret på Svalbard, som var knyttet til snøskred og varsling. Jeg hadde vært på Svalbard som masterstudent i 2019, da var det et pilotsemester som var satt opp i arktisk sikkerhet. Under pandemien ble ikke disse kursene holdt, og nå underviser jeg selv i disse, så jeg har faktisk vært med på alle disse masterkursene siden begynnelsen!

— Hvordan har du jobbet med avhandlingen?

— Gjennom intervju, etnografi og dokumenter. Den etnografiske delen er rett og slett at jeg har bodd i Longyearbyen. Der opplevde jeg at livet mitt kom til å handle om snø. Slutt å snakk til meg om snø, skrev jeg faktisk et sted i avhandlingen.

— Hva finner du?

— Først og fremst at det er veldig viktig å ta høyde for lokale fenomen. Det er systemiske variasjoner. I tillegg til Longyearbyen har jeg sett på Grønland, Honningsvåg og på Rauma. Alle disse tre stedene er evakuering aktuelt. I Longyearbyen er det forholdsvis enkelt: Der er det Nybyen som må evakueres dersom det er fare for snøskred. Men den sosiale virkeligheten er annerledes i Rauma, det er en større kostnad å flytte mennesker fra gårdene sine — av og til lenge. For Svalbard finner jeg at lokalstyret har robuste system og planer for evakuering. Unis kan blant annet brukes til å ta imot studenter. Men det som er viktig, er at man må øve på planene.

— Hva har vært mest krevende med å være stipendiat?

— Det er flere ting som har vært krevende. For det første var jeg den eneste samfunnsviteren ved Unis, så jeg jobbet med kolleger i Trondheim, Stavanger og København, og hadde også veiledere som satt langt unna. I tillegg er det vanskelig å få en work-life-balance i Longyearbyen. Man møter studenter, informanter og kolleger alle steder man er. Men jeg lærte meg etter hvert at det ikke er nødvendig å si hei til alle hele tiden.

— Med dialekt fra Rogaland: Hvordan var det å bo et sted med mørketid?

— Jeg liker mørketiden! For meg var det den mest produktive tiden — det er mye verre når det er lyst hele døgnet. Og det er ikke så mørkt — folk henger opp julelys fra oktober.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Finansieringsperioden min gikk ut i vår, så jeg har vært tilbake på fastlandet i noen måneder. Nå er jeg postdok ved NTNU. Jeg har studert økonomi og sammenlignende politikk før jeg tok master ved Universitetet i Stavanger i samfunnssikkerhet. Nå jobber jeg med sosiologi — selv om jeg altså ikke formelt er sosiolog. Men jeg har definitivt funnet den rette plassen! Jeg har jobbet i oljeindustrien tidligere, og også nå, mellom doktorgrad og postdok. Det kunne jeg absolutt ikke tenke meg å gjøre resten av livet.

— Men Svalbard, da. Skal du tilbake dit?

— Jeg har en uke i året der jeg underviser masterstudenter. Da er vi blant annet ute i båt, nær stedet der is fra en bre løsnet og drepte en kvinne. Hvordan kan man vite at man er for nær en isbre? Det jeg lærer studentene, er at ulykker er mer komplekse enn at de bare har en årsak.

— Et siste Svalbard-spørsmål: Denne hvite bamsen, har du møtt han?

— Jada, jeg har sett isbjørn flere ganger. Men på god avstand.