Min doktorgrad
— Det er et privilegium å få betalt for å fordype seg
Tonja Knapstad hadde ikke tenkt at hun skulle ta doktorgrad. Nå håper hun å få forsket mer.
— Kan du kort si hva du har forsket på?
— Jeg har forsket på tunnelsikkerhet, med fokus på sikkerhet og læring. Jeg har sett på samspillet mellom teknologiske og sosiale system, og har skrevet en brei avhandling.
— Hvorfor ville du skrive doktorgrad om akkurat dette emnet?
— Tunneler er en viktig del av samfunnets infrastruktur. Det handler om ras og det handler om å ivareta befolkningens sikkerhet i rasutsatte områder. Det er nærmere 1300 vegtunneler i Norge! Og brann i en av disse er et worst case-scenario. Det er få av tunnelene som har nødutgang, så en brann kan gjøre at man mister både liv og helse. I Norge har vi hatt flere alvorlige tunnelbranner, men heldigvis har vi ikke hatt store ulykker som den i Mont Blanc-tunnelen i 1999, hvor et vogntog tok fyr, og 39 mennesker omkom.
— Du har vært en voksen stipendiat. Hvorfor ville du ta doktorgrad nå?
— Jeg har nok aldri bevisst tenkt at jeg ville ta doktorgrad. Jeg er utdannet lærer og jobbet som det i mange år. Men så tok jeg en master i samfunnssikkerhet — og på grunn av masteroppgaven om sikker kjøring i tunneler, så ble det en doktorgrad et naturlig steg videre når jeg fikk muligheten til det. Jeg har vært tilknyttet Høgskulen på Vestlandet sin campus i Haugesund, men jeg disputerte ved Universitetet i Stavanger.
— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?
— Jeg har sett på hvordan kunnskap utvikles og anvendes for å skape endring, bekreftelse og dypere forståelse av gjeldende praksis. Totalt har jeg skrevet sju forskningsartikler. Jeg har stilt åpne spørsmål og brukt både kvalitative og kvantitative metoder. Jeg har blant annet sett på dagens styring av tunnelsikkerhet. Da analyserte jeg både rapporter, forskrifter og sikkerhetskrav. Jeg har også forsket på hvordan mennesker forstår risiko, og har gjennomført forsøk der vi testet effekten av gi opplæring i tunnelsikkerhet på tunnelbrukeres evakueringsatferd, hvor en virtual reality (VR)- kjøresimulator ble brukt for å samle data. Deltakerne i denne studien ble deretter fulgt opp med intervjuer over to år, for å få kunnskap om faktorer som bidrar til varige læringseffekter av opplæring i tunnelsikkerhet.
— Hva finner du?
— De fleste dokumentene har en teknologisk og instrumentell tilnærming til sikkerhet. Systemtenkning og kompetanseutvikling vektlegges i mindre grad. Ser vi på evakuering, er det basert på selvredning. Forutsetningen for selvredning og trygg evakuering i lange ettløpstunneler blir ikke ivaretatt gjennom dagens praksis. Det er lite kunnskap opplæring i befolkningen av om hva man skal gjøre i en eventuell tunnelbrann, og tunnelens utforming og design gjør at selvredning kan bli utfordrende for mange.
Det er nærmere 1300 vegtunneler i Norge! Og brann i en av disse er et worst case-scenario.
— Selv så jeg nylig en kampanje om tunnelbrann da jeg var på vei med ferje på Vestlandet!
— Ja, det er en ny kampanje som er ute nå, så det er positivt. Jeg finner en positiv effekt av opplæring, både i VR-forsøket og gjennom intervjuene. Men den longitudinelle studien (intervjuene) viser at informasjonskampanjer bør støttes opp med flere opplæringstiltak for å utvikle økt bevissthet og dypere forståelse for faresignaler i tunneler. Det kan bidra til at tunnelbrukere klarer å evakuere før de kommer i en farlig situasjon.
— Hva har vært mest krevende med å være stipendiat?
— Det er nok kompleksiteten i prosjektet. Det har vært krevende med en tverrfaglig og bred vitenskapelig tilnærming. Men samtidig har det vært spennende å få være forsker!
— Har du angret på at du gikk i gang?
Min doktorgrad
Meir enn 1500 doktoravhandlingar vert levert i Noreg kvart år. I ein serie presenterer Khrono nokre av kandidatane som nyleg har disputert. Og me tek imot tips om fleire på redaksjonen@khrono.no
— Det har vært mye usikkerhet underveis, men nei, jeg har aldri angret. Samtidig har jeg nok lurt på om jeg hadde gått i gang dersom jeg visste hvor krevende det skulle bli. Men det er et privilegium å få forske og fordype seg — og til og med få betalt for det!
— Kom du i mål til normert tid?
— Nei, jeg gjorde ikke det, jeg brukte totalt sju år. De fire første årene var jeg stipendiat og knyttet til Høgskulen på Vestlandet. Så fikk jeg noen måneder ekstra på grunn av at pandemien forsinket meg, og de siste årene har jeg hatt en midlertidig stilling som forsker i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, tilknyttet Kapasitetsløft Tunnelsikkerhet-prosjektet.
— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?
— Stillingen jeg har nå er knyttet til et etter- og videreutdanningsstudium ved UiS, som skal bidra til økt kompetanse i tunnelsikkerhet i både veg- og jernbanesektoren. Jeg håper på forlenget stilling og mulighet til å delta i flere forskningsprosjekter. Det trengs mer forskning på tunnelsikkerhet og ikke minst opplæring. I dag er det noe fokus på sikker kjøring i tunneler i føreropplæringen, men det er usikkerhet knyttet til kvaliteten på denne. I tillegg er det satt i gang pilotprosjekter med tilfluktsrom i ettløpstunneler. Per i dag er det ikke lov med tilfluktsrom i ettløpstunneler. Dem har vi mange av i Norge. Så det er satt i gang en del tiltak for å forbedre trafikanters sikkerhet i tunneler, men det er behov for mer forskning for å undersøke effekten av tiltakene.