— Jeg skjønner at mange unge stipendiater går på en smell

— Kan du kort fortelle hva du har skrevet avhandling om?

— Jeg har forsket på barns deltakelse i mekling ved samlivsbrudd og satt det inn i en systemisk, teoretisk kontekst. Forskning på barn i mekling har vært preget av individfokus, ved at man har spurt enten barn eller foreldre. Jeg var interessert i hvordan både barn og foreldre beskrev det at barn deltok i meklingen.

FAKTA

Trine Charlotte Eikrem

• Har levert avhandlingen «Barns meningsdannelse ved samlivsbrudd: Et samspill mellom kulturen, foreldrene og barna»
• Disputerte ved Universitetet i Oslo 18. juni 2025

— Hvorfor ville du ta doktorgrad nå?

— Jeg hadde vært leder i mange år, og trivdes godt med det. Men jeg hadde behov for å utvide horisonten — ikke bare lede, og jeg var så heldig å få en stipendiatstilling i Bufetat-region øst.

— Hvordan var det å gå fra å være leder til å skulle lære seg noe nytt?

— Jeg synes selv jeg var modig! Jeg gikk fra å ha en stemme til å være nederst i et annet hierarki. Men det har man godt av, og det er fint å bli minnet på at når man blir hørt, er det fordi man har en posisjon. Jeg måtte minne meg selv på at jeg tok en utdanning. Det var tøft i starten, særlig med tilbakemeldingskulturen som er i akademia. Nå er jeg blitt glad i den samme kulturen, der alt handler om at det man gjør skal bli bedre. Men jeg skjønner at mange unge stipendiater går på en smell. Jeg kunne hvile i at jeg hadde mestret en jobb tidligere, men et bedre system for å støtte dem som går rett fra master til en stipendiatstilling er noe jeg er opptatt av.

— Kan du si litt mer om hvordan du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg har observert mekling der barn deltatt, og etter meklingen intervjuet jeg barna og begge foreldre hver for seg. Noen av barna intervjuet jeg igjen etter et år.

— Hva finner du?

— Jeg møtte det man kan kalle de vanlige skilsmissene, altså de som ikke ender i rettssystemet. Jeg ble både imponert over, og også overrasket, over hvor hardt foreldrene arbeidet for å få til det vi kaller et samarbeidende foreldreskap. De kunne gjøre det fordi de var sikre på at barnet var trygg hos den andre. Jeg møtte ingen «jeg har mer rett på barnet»-tanke. De barna jeg møtte, som var 6—12 år gamle, var barn som var vant til å bli snakket med, og selv om de likte å delta, var det ikke mye nytt som kom ut av deltakelsen. Men de jobbet med å forstå at dette har skjedd familien. Ofte snakker man om en skilsmisse som et nullpunkt. Jeg mener man heller bør se på den som en del av en tidslinje, der foreldreskapet fortsetter selv om foreldre ikke bor sammen, og der barn er avhengige av foreldrenes tilrettelegging, med for eksempel å fortelle andre, som skolen, om hva som hadde skjedd. Dette er nok en typisk middelklassekompetanse.

— Hva var mest krevende med å ta doktorgrad?

— Jeg hadde et år der jeg jobbet med avhandlingen på fulltid. Det var helt fantastisk, jeg fikk mulighet til å bare nerde! De siste årene ble doktorgradsarbeidet en fritidsaktivitet. Da bruker man ferie og helger og jobber egentlig dobbelt. Det er ikke noe jeg vil anbefale, men jeg valgte å bruke tid heller enn å jobbe meg i hjel.

— Har du angret på at du gikk i gang?

— Nei, det har jeg ikke, jeg synes det har vært et privilegium. Jeg vet at jeg er heldig med de rammene jeg har hatt rundt meg. Men jeg tror mannen min er glad for at jeg er ferdig!

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg er fremdeles i Bufetat, men her er det omorganisering. Det betyr at de planene jeg hadde for å bruke avhandlingen videre ikke er så gode lenger. Men jeg har lært mye, kanskje særlig om prosjektutvikling, som jeg tar med meg videre.