Angrer på at han ble stipendiat da han var så ung

— Hei, hva har du forsket på?

— Jeg har forsket på unge, norske jøders erfaringer fra skole og ungdomstid. Jeg har sett på forestillingene de møter i familien, i menigheten, men også på skolen og gjennom media. Hvordan former de selvbildet sitt, og hvordan forsøker de å endre hva andre tenker om dem?

FAKTA

Kristoffer Løkken Økland

• Har levert avhandlingen «Unge jøder i Norge: Forestillinger, fortellinger og forhandlinger»
• Disputerte ved Universitetet i Bergen 13. juni 2025

— Hvorfor ville du ta doktorgrad om dette emnet?

— Jeg skrev masteroppgave om pinsebevegelsen i Danmark og så særlig på fordommer knyttet til å være kristen. Jeg ville se nærmere på fordomsfeltet, og i tillegg på antisemittisme. Det var heller ikke forsket så mye på unge jøder.

— Hva er ung i denne sammenheng?

— Jeg har en ganske brei definisjon, så det er fra 18—32 år. Jeg ville intervjue dem som var gamle nok til å ikke måtte ha samtykke fra foresatte, og i tillegg ville jeg kunne intervjue dem både om erfaringer helt fra barneskole og til studentalder.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Den bygger på ni narrative intervju. De jeg intervjuet fortalte om alt de husket helt tilbake til barneskolen, og i tillegg om arrangement i jødiske menigheter. Til sammen sa disse intervjuene noe om både fordommer, antisemittisme, men også jødisk familieliv og menighetsliv.

— Var det en forutsetning at de du intervjuet skulle være tilknyttet en menighet?

— Nei, egentlig ønsket jeg også å finne noe som ikke var det. Jeg hadde funnet noen, men så traff pandemien og det var restriksjoner på hvor man fikk reise. Dette var ikke en type intervju jeg ønsket å ta på telefon.

— Hva finner du?

— De jødiske ungdommene møtes med ulike forestillinger. De får ressurser til et jødisk liv fra familien, som hvordan de kan feire jødiske høytider og om man bør spise svinekjøtt eller ikke. Men fra eksempelvis lærebøker og medelever møter de forestillinger de ikke kjenner igjen i. Det kan handle om enkle ting, som hvorfor jøder starter hviledagen fredag ettermiddag, til grov antisemittisme. Selv vil ungdommene gjerne vise at de stort sett er som andre ungdommer, men de vil også vise at de er spesielle.

— Viser de det da med identitetsmarkører, på samme måte som det har blitt moderne å vise samiske røtter med smykker og sjal?

— En av informantene mine fortalte at hen hadde kulturkristen far, og feiret derfor jul og brukte påsken til å gå på ski. For denne ungdommen ble det viktig å ikke spise svin som symbol på sin jødiskhet. Andre bruker davidstjernesmykker. Men noen velger å heller bruke haismykker, fordi det er et jødisk symbol som ikke så mange ikke-jøder kjenner til.

— Betyr hendelser som 7. oktober og krigen i Gaza noe her?

— Terrorangrepene 7. oktober 2023 kom litt for sent for avhandlingen min, og jeg valgte å ikke gjøre nye intervju. Men jeg skriver litt om det i avhandlingen, for informantene sier at de opplever å bli holdt ansvarlige for det som skjer i særlig Israel, blant annet skjedde dette etter den andre intifadaen. Her er det en parallell til muslimers erfaringer med å bli holdt ansvarlig for islamistisk terror. Særlig ungdom med norsk-israelsk bakgrunn synes dette er vanskelig. De vil kunne være stolte av å være fra Israel, akkurat som man kan være stolt av å komme fra Norge, uten at det betyr at man må stå inne for alt regjeringen gjør. 

— Hva synes du var mest krevende med å selve doktorgradsperioden?

— Etter at jeg hadde gjennomført intervjuene hadde jeg litt for mange interessante veier videre og litt for høgt tempo. Jeg hadde en stipendiatperiode på tre år, så jeg fikk høre at jeg hadde det travelt. Jeg skrev mange utkast, men jeg fikk aldri noen skikkelig form på det. Jeg skrev en monografi, men sleit med å få det til å bli en sammenhengende tekst — ikke bare tanker i mitt hode. Det var lettere å skrive små deler, så paradoksalt nok kunne jeg nesten levert en artikkelbasert avhandling!

— Kom du i mål på disse tre årene?

— Nei, på ingen måte. Jeg begynte i 2018, så de siste årene har jeg hatt en fulltids undervisningsjobb ved siden av. Det var først da deadline var ute og jeg egentlig hadde all tid i verden til rådighet at jeg fikk sving på dette. Jeg kodet dataene mine på nytt — og da tok det tre år å komme i mål. Men det ble heldigvis ikke så mye kvelds- og nattarbeid, jeg har hatt gode arbeidsgivere som har gitt meg forskningstid.

— Har du angret på at du gikk i gang?

— Nei. Men jeg har angret på at jeg startet så tidlig. Jeg var bare 24 år da jeg ble stipendiat. Da kom jeg rett fra mastergrad, og jeg begynte å studere rett etter videregående skole. Jeg kjenner nå at jeg var litt for ung og umoden — det har vært en lang modningsprosess. En av de andre stipendiatene som startet samtidig med meg var både litt eldre og hadde erfaring fra arbeidslivet. Jeg så at hun hadde en helt annen framdrift.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg håper å få muligheten til å forske videre, jeg har mange ideer. Så nå søker jeg jobb både i og utenfor akademia — i det som blir sagt å være et ganske trangt jobbmarked.