Dette er ikke noe for en utålmodig person, tenkte Anita

— Hei, hva har du forsket på?

— Jeg har forsket på kommunikasjon om seksuell helse hos kvinner som har blitt behandlet for gynekologisk kreft. Arbeidet mitt er en del av en større studie på gynekologisk kreftoppfølging, LETSGO, og det jeg har sett på, er hvordan seksuell helse har blitt tematisert av sykepleiere, mottatt av pasienter og om det hadde effekt på seksuell helserelaterte utfallsmål. Pasientene ble fulgt i tre år. I min doktorgrad ser jeg på ettårsdata.

FAKTA

Anita Paulsen

• Har levert avhandlingen «Sexual health communication in gynecological cancer follow-up care»
• Disputerte ved Universitetet i Agder 15. mai 2025

Foto: Maria Adelaide Oliveira van Schoor/UiA

— Du er voksen og har vært lenge i arbeidslivet. Hvorfor ville du ta doktorgrad nå?

— Ja, jeg er 51 år, og jeg ville aldri tatt doktorgrad dersom det ikke var et tema jeg brant for! Jeg er sykepleier i bunnen og har jobbet med gynekologisk kreft fra 2001, og hadde jobbet i tretten år som sexologisk rådgiver på sykehus da jeg startet. 

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg intervjuet kvinner som var behandlet for gynekologisk kreft og sykepleiere om deres erfaringer med å kommunisere om seksuell helse i kreftoppfølgingen. Doktorgraden hadde et multimetode-design, så jeg så også på data fra selvrapporterte spørreskjema, og sammenliknet funn hos de som fikk oppfølging fra sykepleiere med de som fikk tradisjonell oppfølging. Blant annet så jeg på om de var mer seksuelt aktive.

— Hva finner du?

— Både sykepleiere og pasienter sier at det er viktig og nyttig at seksuell helse tematiseres i kreftoppfølging. Pasientene sier at det er viktig at de som møter dem har kunnskap om temaet, og at det er samme person som følger dem opp. Jeg finner ikke signifikante forskjeller i seksuell aktivitet mellom gruppene som møter sykepleier og de som ikke gjør det, selv om det var en ikke-signifikant forskjell etter seks måneder. Det kan skyldes at jeg har forsket på kommunikasjon. Kanskje hadde det vært annerledes om det hadde vært lagt inn spørsmål om kommunikasjon her, men det vet vi ikke.

— Hvilke problemstillinger er det kvinnene nevner?

— Det er flere ting. Mange beskriver trøtthet og fatigue og at det rammer seksuell lyst og at de derfor ikke orker å være seksuelt aktive. Atter andre sier at kreftdiagnosen har gjort noe med selvbildet deres. Noen av dem har hatt livmorhalskreft, noe som rammer yngre kvinner i fertil alder. Behandlingen da kan være strålebehandling i selve skjeden, noe som kan gi både arr, sårhet og skjedeforkortelse. Flere sier de har brukt et år på «å komme tilbake» til seksualiteten. De med partner forteller også om hvordan behandlingen også kan ramme parforholdet.

— Hva har vært krevende med å ta doktorgrad?

— Jeg har jobbet i helsevesenet i 24 år, og har gått fra å være skikkelig god i noe til å ikke være det. Det kan være utfordrende. Samtidig tror jeg at dette har vært de aller beste årene mine i arbeidslivet. Jeg har hatt et løp der jeg har vært 65 prosent stipendiat og jobbet 35 prosent klinisk som sexologisk rådgiver. Det var viktig for meg. Noe av det som var uvant, og krevende, var at alt tok så lang tid. Da jeg leverte den første artikkelen min, tok det ni måneder før den i det hele tatt ble vurdert og nesten et år før den ble publisert. Dette er ikke noe for en utålmodig person, tenkte jeg.

— Er det en fordel å nettopp ha vært i arbeidslivet når man går i gang med en doktorgrad?

— Ja, det tror jeg absolutt. Som sykepleier har jeg stått i tunge ting før. Og så skjer det ting som er helt uventet og uforutsigbart. Jeg har endt opp med å elske metode! Nå drømmer jeg om å undervise i det.

— Har du angret på at du gikk i gang?

— Jeg har sittet og bannet til datasett og dataprogram. Og av og til har jeg tenkt på det moren min sier: Om jeg ikke skal skaffe meg en skikkelig jobb, som vil si å jobbe som sykepleier på en sengepost. Men jeg har ikke angret. Bieffekten av doktorgraden har vært mine med-stipendiater. Vi har vært en fin gjeng som har gått løpet sammen og støttet hverandre emosjonelt, noe som har betydd overraskende mye for meg. Jeg har også hatt veldig gode veiledere som har gitt meg konstruktive tilbakemeldinger, trodd på meg og gitt meg stor frihet.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Før jeg gikk i gang, hadde jeg fått fast jobb ved Universitetet i Agder. Jeg har tatt universitetspedagogikk, så det første jeg skal gjøre, er å søke om opprykk. Jeg ønsker å bruke mer tid på å forske. Det er flere ting jeg vil i gang med: For det første vil jeg se på om det er noe som kunne vært gjort annerledes med den oppfølgingen kvinnene har fått når det gjelder seksuell helse. Utgangspunktet var at ordningen ikke skulle koste mer enn den oppfølgingen som har vært vanlig til nå. For meg er det viktig at kliniske forskningsstudier skal være mulig å faktisk bruke etterpå dersom det viser seg at det virker. Nå får vi toårsdata fra kvinnene, så de skal jeg bruke i videre forskning. Jeg skal også fortsette i stillingen min som sexologisk rådgiver på sykehuset. Jeg tror bestemt at doktorgraden har gjort meg til en bedre kliniker.