Debatt ● Theodor Barth
Når læringen responderer på tidens digitale muligheter
Institusjonene søker nå tilbake til rom, gjenstander og kroppslige erfaringer — en slags gjenoppfinnelse av stue og salong som kunnskapsrom. Theodor Barth gis oss et sideblikk i bakspeilet til kunstutdanningen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Dette er en anledning til å trekke frem viktige faktorer ved bruken av digitale medier i høyere og almen utdanning. Kunstfagene er i særklasse, men har også på noen almene læringsmål i forholdet mellom tekniske ferdigheter, demokratiske ferdigheter og generativ forskningsprosess.
Khrono er en av få arenaer der dette kan diskuteres uten at alt reduseres til styringsparametre. Jeg drøfter dette her med erfaringsbakgrunn fra Kunsthøgskolen i Oslo: teoriundervisningen ved master programmet i design, og på bakgrunn av et faglig samarbeid med Nasjonalbiblioteket i en seminarrekke om materialitet, maskiner, medier.
Parallelt med tidens massive vending mot digitale medier i spesialisert og almen bruk, er det annen tendens som er godt kjent, men uten opplagt kobling til utdanningspolitikken: fremveksten av klynger, læringsarealer og bibliotek som legger større vekt på møter, materialitet og situert erfaring. Dette er ikke perifere tiltak, men uttrykk for en bredere kulturendring i en digital tidsalder.
Når digitale plattformer skaper en «hullete» læringskultur, søker institusjonene tilbake til rom, gjenstander og kroppslige erfaringer — en slags gjenoppfinnelse av stue og salong som kunnskapsrom.
Det dreier seg om sosiale portaler som gir tilgang til personer og relasjoner.
Det kan først være vanskelig å tenke seg at denne parallelle utviklingen har noe direkte med digital teknologi å gjøre. Særlig fordi problemet er rett foran oss, og er dermed vanskelig å øyne: alt vi kan se på en datamaskin — med skjermen som det avgjørende leddet mellom menneske og maskin — er avbildninger: si ser digitale bilder av tekst og bilder.
Tekst og bilde kommer nærmere hverandre. De er bevegelige og vi samhandler med disse via en kontrollflate (tastatur, mus, pad eller skjerm). Vi kan redigere, annotere og påvirke dem. Hvilket betyr at avlesning utvides dramatisk i forhold til lesningen av f.eks. bøker og tidsskrifter. Det påvirker forståelsen.
Det påvirker også publisering. Terskelen til publisering er lavere. Takten øker. Nye utgivelser blir raskere akterutseilt. Kvaliteten er varierende og uoversiktlig. Med KI påvirkes også eierskapet til kunnskap, nyskaping og læring.
Paradokset er at noen sider ved kunnskapsforvaltningen — som tidligere var tilknyttet redaksjoner og forlag — nå foregår i klynger, læringsarealer og biblioteker: ved den nevnte vekten på møter, materialitet og situert læring.
Denne utviklingen kan virke demokratiserende, men ikke dersom den blir oversett.
Her ligger det derfor et tungt politisk ansvar. Vi vet i dag at digitalisering ikke automatisk virker demokratiserende: noe å tenke på!
Et eksempel. I de siste årene ved KHiOs masterprogram i design, har vi utviklet en arkitektur — læringsteateret — som kobler læringsutbytte fra teori- og studio-undervisningen gjennom det som ligger utenfor skjermen: sittemønster, prosjektør, objektkamera, visningsbord, talerstol. Vi har brukt et nettbrett montert på en svanehals som styringsflate og objektkamera.
Portalen er ikke digital, men en situasjon bygget sammen med studentene, der de digitale elementene er integrert med andre objekter/medier. Det har pågått i en 10-års periode. Under pandemien var det et beredskapsarbeid. Hva er læringsteateret?
Det er ikke et anatomisk teater og ikke et dramatisk teater. Det er et teater som setter digital avbildning i spill, på en måte som gjør læring mulig.
Her ligger den politiske brodden. Dersom vi mener alvor med faktakritikk, fantasi og teknisk kyndighet som grunnpilarer i høyere utdanning, må vi erkjenne at dette ikke kan styres frem gjennom rapportering, digitaliseringsstrategier eller «effektivisering».
Det krever rom, tid og situasjoner der teknologi inngår blant flere elementer — ikke som enerådende premissleverandør. Ideen om at teknologi kan/skal erstatte noe vi allerede har, er et glitrende eksempel på manglende fantasi.
Det som binder læringsteateret til utviklingen i klynger, bibliotek og nye læringsarealer, er et felles anliggende: hvordan mening oppstår i møter med materialitet, maskiner og media.
Skolene kan være anførere når det gjelder å utvikle slike læringsformer, som gjør noe mer — eller noe annet — enn å overlevere kunnskap. Vi trenger en kulturell bevissthet og en politikk som understøtter dette.
Under årets forskningsuke ved KHiO, kjørte vi et læringsteater i skolens bibliotek, med bidrag fra både Nasjonalbiblioteket og en krets med basis i KHiO (m/kolleger fra KMD i Bergen og et læringsmiljø ved en sauegård i Lærdal). Resultatet var en treveis dialog mellom deltakere fra NB, KHiO og en flokk med interesserte. I etterkant møttes vi for å diskutere en egnet form for formidling; med publisering som metode for utvikling av mer avansert innhold.
Siden det ikke er opplagt at fora som er dedikert til denne typen formidling finnes, ble det igangsatt en drøfting av en egnet arkitektur for digital publisering av læringsteateret; der innholdet og læringsformen henger sammen. Siden vi hadde Nasjonalbibliotekets DH-lab med på laget av bidragsytere, ble dette en god og udogmatisk diskusjon.
Én viktig lærdom fra seminaret var hvordan digitale læringsmedier inngår, og å ta det inn i digital publisering. Altså å begynne med formidling, gå videre med forskning og utvikle teori. Det er praktisk konsistent med læringsteateret som arbeidsform: møter, materialitet og situert læring (i klynger, læringsrom og biblioteker).
