Debatt ● Steven Ray Wilson, Andreas Haraldsrud, Svein Tveit og Hanne Røberg-Larsen

Nøkler til bedre undervisning

Oppgitte studenter. Misfornøyde forelesere. Hva skal til for at universitetsundervisningen faktisk fungerer — for begge parter?

Vi trenger folk som kan ting skikkelig, enten det er kjemi eller kinesisk — og alt imellom, skriver forfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Studievaner og undervisningsformer ved norske universiteter har vært heftig debattert den siste tiden. Noen mener studentene leser for lite. Andre håper digitale verktøy skal løse universitetspedagogikkens utfordringer.

Dette reiser et overordnet spørsmål: Hva vil universitetet egentlig oppnå med undervisning og eksamen?

Overfladiske puggesvar og klisjeer forkledd som intellektualitet står neppe høyt på ønskelisten, men kan bli resultatet hvis undervisningsmodellen ikke er gjennomtenkt. Vi trenger folk som kan ting skikkelig, enten det er kjemi eller kinesisk — og alt imellom.

For å oppnå dette mener vi at undervisning må ha tydelige mål, og et vedvarende fokus på anvendelse av grunnleggende konsepter.

Her er noen konkrete erfaringer — basert på egne feiltrinn og grep som faktisk har fungert.

Vær krystallklar på målene

Læringsmål for universitetsemner kan være overraskende vage, og har tidvis vært helt fraværende. Det finnes en nostalgisk forestilling om studenten som vandret fritt gjennom pensum uten kart eller kompass. 

Men for dagens studenter, presset på både tid og økonomi, er dette en luksus de færreste har råd til. Klare mål gir forutsigbarhet, styrker tilliten mellom student og underviser, og gjør det mulig å lage eksamener som faktisk måler det som er undervist.

Poenget med et studieprogram, et emne og en enkelt forelesning bør derfor være tydelig formulert og kommunisert fra start, slik at studentene kan komme på rett spor så raskt som mulig.

Mestrer du kjernen, mestrer du faget

Mange studenter strever fordi fagenes grunnleggende idéer, de konseptene alt annet bygger på, ikke sitter godt nok. Å identifisere disse idéene eksplisitt er underviserens ansvar. 

Det er ikke nok å «komme innom» dem; de må løftes fram gjentatte ganger og i ulike sammenhenger gjennom semesteret og studiet.

Men «grunnleggende» er ikke det samme som «enkelt». Selv erfarne forskere opplever plutselige gjennombrudd i forståelsen av grunnleggende prinsipper de har jobbet med i årevis. En årsak til det, er at grunnleggende ferdigheter krever god oversikt over fagfeltet som helhet, og vi må derfor utfordre studentene til å oppdage slike sammenhenger.

Når grunnleggende idéer er tydelig identifisert, blir de også nøkkelen til mer krevende oppgaver. Studenter som behersker det grunnleggende, er bedre rustet til å løse høytaksonomiske problemer. De kan dermed lettere se sammenhenger i faget, fremfor å drukne i enkeltstående detaljer.

Derfor bør undervisningen gi rom for grundige diskusjoner og aktive øvelser rundt disse grunnleggende idéene, fremfor å forsøke å dekke flest mulig temaer. Kvalitet over kvantitet — også i pensum.

Ta pulsen på studentene

Lange monologer fra faglige autoriteter kan være både inspirerende og engasjerende, men enveis kommunikasjon har sine grenser. Aktive læringsformer er viktige, men kan være vanskelige å få i gang, særlig når studenter er for usikre til å ta ordet i plenum.

Vi har god erfaring med å bryte opp undervisningen med korte oppgaver flere ganger i forelesningen, før passiviteten rekker å sette seg. Dette gir studentene mulighet til å prosessere den nye kunnskapen, og til å finne ut hva de lurer på videre. 

Forskning viser at aktiv gjenhenting av kunnskap er langt mer effektivt for læring enn passivt mottak av informasjon

Vi starter også ofte en forelesning med repetisjonsoppgaver som aktiverer forkunnskaper, og bruker case-løsninger der studentene må anvende kjerneferdigheter på konkrete problemer. Disse grepene er enkle, men effektive. Forskning viser at aktiv gjenhenting av kunnskap er langt mer effektivt for læring enn passivt mottak av informasjon — og nettopp det er det disse øvelsene sørger for.

Digitale quizer med korte oppklarende miniforelesninger etter hvert spørsmål gir dessuten verdifulle data om hvor studentene faktisk står. Hvis halvparten ikke har forstått det du har prøvd å formidle, må det tas en ny runde på nettopp det.

Vår erfaring er at slike grep senker terskelen for deltakelse. Studentene kommer tilbake til de fysiske forelesningene, og varmes gradvis opp til diskusjonene som oppstår ansikt til ansikt. Det er der vi faktisk når dem.

Grunnlaget for eksamen skal ikke være topphemmelig

En eksamen skal teste studentene i emnets læringsmål, ikke noe annet. Hvis målet er refleksjon og analyse, må eksamen gjenspeile det. Studenter som vet at eksamen krever genuin forståelse, vil også jobbe annerledes gjennom semesteret. Eksamener som premierer gjengivelse av informasjon, signaliserer derimot at pugging er nok — og da er det gjerne det studentene gjør.

Studentene trenger dessuten nok oppgaver til å teste sin egen innsikt underveis. Her kan KI være et nyttig verktøy for foreleseren: matet med tydelige læringsmål, pensum og læringstaksonomi kan KI generere utkast til prøveeksamener. Disse må selvsagt kvalitetssikres av en fagekspert, men arbeidsbyrden reduseres betydelig.

Våre erfaringer viser at forutsigbarhet, variasjon og et vedvarende fokus på de grunnleggende idéene gir et betydelig bedre læringsutbytte. 

Det har gjort det mulig for oss å lage mer krevende eksamensoppgaver, med større vekt på høytaksonomiske ferdigheter som å se sammenhenger, drøfte konsekvenser og vurdere ulike caser. 

God undervisning krever undervisere som både kan faget sitt, og som bryr seg nok om hvordan det læres bort til å eksperimentere med undervisningen. For oss som både er forskere og undervisere, handler det om å ta på seg forskningsbrillene når vi skal undervise — hva fungerer og hva fungerer ikke, og hvordan kan vi legge til rette for utvikling? 

Det finnes ingen snarvei — men det finnes bedre veier.

Powered by Labrador CMS