— Jeg hadde ikke regnet med at det skulle ta 14 år

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har gjort en historisk analyse av samebevegelsen, spesielt samisk internasjonalisme mellom 1968 og 1990. Den perioden er veldig viktig, fordi den legger grunnlaget for blant annet hvorfor samene nå definerer seg som urfolk. Ikke at man ikke gjorde det før, men urfolksbegrepet kommer inn i internasjonal rett, og samene var med i arbeidet for internasjonale standarder for urfolks rettigheter.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Det er et kunnskapshull der. Jeg vil fortelle historien om alt det internasjonale arbeidet som har blitt gjort fra samisk hold — ikke bare mot institusjoner, men også hvilket forhold man har bygd opp med andre urfolk og urfolksorganisasjoner. Samene er jo i fire land, så man har i utgangspunktet veldig mange forskjellige lokale, regionale og nasjonale myndigheter å forholde seg til og samarbeide med. Det internasjonale nivået ble nesten en nødvendighet, ut fra hvor lite ressurser man egentlig har. Det er lite folk, og det er begrenset kapasitet, men likevel fant man en felles arena i det å jobbe og samarbeide på nordisk nivå og på det internasjonale nivået — først og fremst i møte med FN.

— Jeg vil utvide min kunnskap, rett og slett. Jeg ville se utover det veldig lokale. Jeg skrev masteroppgaven min om et lite tidsskrift, og så tenkte jeg: Ok, i avhandlingen min må jeg gjerne skrive om noe annet.

— Hva har du gjort med tanke på metode?

— Jeg har sittet i arkiv og kjent på både gleder og sorger ved arkivarbeid. En ting jeg har gjort — som skiller seg litt fra andre historikere, er at jeg bevisst har samlet opp bilder underveis — med tanke på at jeg skal formidle dette videre til samfunnet jeg er en del av. Det samiske samfunnet. Jeg føler man må tenke på formidling også når man driver med kildearbeid. I urfolksmetodologi, som jeg er inspirert av, er det å formidle tilbake til samfunnet en veldig viktig verdi. Så jeg har bevisst samlet mange bilder — det er 60 bilder i avhandlingen!

— Hva finner du?

— Jeg finner en ganske komplisert historie, med idealer som møter realpolitikk — og politikk kan jo være et skittent spill også. Men jeg finner ut at i løpet av de 22 årene som avhandlingen min handler om, er det en utrolig dynamisk periode. Menneskerettighetene er i utvikling, og man begynner å skjønne at minoritetsrettigheter også er i utvikling. Og så innser man at minoriteter ikke bare er minoriteter — man har hatt noen bestemmelser om det man kaller opprinnelige folk, i internasjonal rett. På slutten av sekstitallet ble dette aktualisert innad i FN. Når man begynner å diskutere situasjonen til disse opprinnelige folkene, så identifiserer samene seg med det, og tar politiske beslutninger om at de skal tilslutte seg det fellesskapet — med alt det innebærer.

Innimellom dette kom Altasaken. 

— Altasaken aktualiserer virkelig dette med urfolksrettigheter og smeller inn i Norden på en ganske uventet måte. Altasaken var kanskje den mest betente politiske saken på sitt mest intense fra 1979 til 1981. Den handlet om utbyggingen av Alta- og Kautokeino-vassdraget, og hvordan lokale motstandere av utbyggingen og samebevegelsen slo seg sammen med miljøbevegelsen for å forhindre den. Samene tok i bruk urfolksrettigheter som et av argumentene for at utbyggingen ikke skulle gjennomføres. Det resulterte i store demonstrasjoner, sultestreik og en enorm mobilisering fra samisk side.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det vanskeligste var at finansieringen min gikk ut, og deretter begynte jeg å jobbe. Så det å skulle avslutte midt oppi alt det der … Det var det mest krevende. Jeg var heller ikke med i noen forskergruppe, eller noe sånt — jeg hadde ingen kollegaer. Så det var veldig krevende, og jeg anbefaler det ikke. Jeg bruker å være misunnelig på alle som har forskergrupper de drar på seminarer med!

— Leverte du på normert tid? 

— Jeg startet i 2010 og leverte i september 2024. Det tok lang tid før avhandlingen min fikk oppnevnt komité. Men det viser at det går an! Jeg håper andre som er i samme situasjon ser det — at det faktisk er mulig. Det viktigste er å være realist. Hvis du ikke er ærlig med deg selv om hvor lang tid ting tar, eller ikke klarer å innrømme at du hadde en dårlig dag og ikke fikk gjort det du skulle — da går det dårlig. Du må være brutalt ærlig med deg selv. Hva enn som gir deg en sjanse til å lykkes — gjør det. Du gir ikke deg selv de beste forutsetningene ved å være urealistisk. Å si: Nå skal jeg skrive et kapittel på tre uker, og så har du ikke kommet noen vei — det må du være ærlig om. Jeg setter det på tapskontoen: Hva gjorde jeg feil? Hva kunne jeg gjort annerledes? Ikke straff deg selv. Bare fortsett.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Om jeg hadde visst det jeg vet i dag, så er det ikke sikkert jeg hadde gjort det. Men underveis bet jeg tennene sammen. Jeg hadde ikke regnet med at det skulle ta 14 år. Alle avhandlinger er jo forskjellige, alle prosesser er forskjellige. Det er jo umulig å forutse. Og så skjer jo livet innimellom — det hører med. Men, jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp. Jeg hadde som mantra: Didn’t come this far to quit! Det er det du må si til deg selv: go on — just for spite. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Så langt har jeg ikke tenkt! Akkurat nå er jeg veldig opptatt av å formidle den. Jeg har blitt intervjua en del, og jeg har fått en del henvendelser. Jeg håper at andre vil bruke — eller forbedre — avhandlingen min i videre studier av samisk historie. For det trengs.