Hjerter, fødsler, kaffe og rampelyset

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Arbeidet mitt handler om kvinner med medfødt hjertesykdom og hva som skjer når de får barn. Det dreier seg ikke bare om selve fødselen, men hele løpet fra hvorvidt de blir gravide, deretter svangerskap til fødsel — og til hvordan det går med den nyfødte etterpå.

FAKTA

Marit Sandberg

• Har levert avhandlingen «Childbearing in women with congenital heart disease. A nationwide cohort study from Norway 1994-2014» for ph.d.-graden.
• Disputerte ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, 21. mars 2025.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Det var litt tilfeldig, egentlig. Jeg er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og jobbet på Kvinneklinikken i Bergen. Det er en forskningsgruppe knyttet til sykehuset som jobber med medfødte hjertefeil, og de ville se nærmere på nettopp dette temaet. Da trengte de en fødselslege, og noen hadde fanget opp at jeg var interessert i å forske. Så da ble jeg kontaktet.

— I begynnelsen gjorde det meg litt bekymret: jeg hadde jo ikke jobbet fram disse forskningsplanene selv — var jeg nok motivert, hadde jeg det som behøvdes i en slik jobb, ville det bli interessant? Men ting blir fort interessant når man går i gang, og så kommer man på egne forskningsspørsmål og spor å følge, så jeg følte snart eierskap til prosjektet og la bekymringene bort.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Det er et epidemiologisk prosjekt hvor jeg brukte eksisterende registerdata. Jeg innhentet informasjon om alle kvinner i reproduktiv alder, 15—55 år, og lette fram de med medfødt hjertefeil. Jeg fant 6000 kvinner med hjertefeil, som jeg kunne sammenlikne mot over en million som ikke har hjertefeil.

— Akkurat når det gjelder medfødte hjertefeil, er det ganske komplekst å hente ut riktige data — en hjertefeil er en diagnose man har hele livet, men i løpet av et langt liv er det også risiko for feilregistreringer. Jeg pleier å si at norske helseregistre er en gullgruve, og det er sant, men det er mye gråstein å rydde opp i for å få det riktigst mulig.

— Hva finner du?

— Jeg finner generelt at det går veldig fint med disse kvinnene, heldigvis. De aller fleste har ukompliserte svangerskap og fødsler. Men, sammenliknet med kvinner uten hjertefeil har de økt risiko både for sykdommer i svangerskapet og intervensjoner i fødsel.

— Hvorfor er dette et viktig tema?

— Det er viktig fordi det er en pasientgruppe som er i endring — medfødt hjertefeil er noe annet i dag enn for noen tiår siden. Det er to grunner til det. For det første oppdager vi flere milde hjertefeil grunnet bedre ultralydteknologi. Før trodde man kanskje bare at de var i litt dårlig form, nå kan vi finne at de har en hjertefeil.

Det andre er at grunnet medisinske fremskritt overlever mange flere med alvorlig hjertefeil barndommen. De vokser opp og er ved så god helse at de ønsker seg barn. Men hvordan påvirker milde og alvorlige hjertefeilen svangerskap, fødsel og den nyfødte? Der er fremdeles mye vi ikke vet.

— Ble du overrasket over noe?

— I den siste delen av prosjektet ble jeg overrasket over funnene hos kvinner med mild hjertefeil. Disse hjertefeilene pleier ikke påvirke den fysiske formen og burde ikke ha mye å si for svangerskap og fødsel. Men jeg fant høyere forekomst av igangsatte fødsler og keisersnitt hos disse kvinnene, og at dette var økende i forhold til hos friske kvinner.

— Det fikk meg til å lure på hvorfor dette skjedde. Her trengs det mer forskning, altså, men jeg mistenker at leger tror dette er farligere enn det er. For å være på den sikre siden, senkes kanskje terskelen for å gå inn med tiltak under fødselen.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Begynnelsen. Jeg er gynekolog og fødselslege, og er vant til at oppgavene blir kastet på meg. Det kommer en pasient, så går man videre til neste — det er ikke noe man bestemmer selv. Så det var en enorm overgang å sitte helt alene på et kontor og bestemme dagene selv.

— I begynnelsen var det fullstendig frustrerende. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne, jeg følte meg ineffektiv, og det virket som at tiden rant mellom fingrene mine. Jeg lengtet tilbake til kolleger og oppgaver jeg mestret, og gikk tilbake til sykehuset én dag i uken.

— Hvordan snudde det for deg?

— Det var nok en modningsgreie. Og det var også ting i begynnelsen som ikke var helt klart, som datasettet jeg skulle jobbe med. Og kontorene rundt meg var tomme i begynnelsen også. Heldigvis kom flere stipendiater tilbake fra mammaperm etter hvert, og jeg hadde endelig noen å drikke kaffe med. Kaffe er viktig, det skal man ikke undervurdere. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Jeg tror ikke jeg angret, men jg var småfortvilet i starten. Jeg følte at dagene gikk, og i ettertid har jeg tenkt at jeg sikkert bare kunne tatt ferie det første halve året. Men dette var mest i begynnelsen, for tempoet steg absolutt etter hvert. Alle mine tre artikler ble publisert det siste året.

— Da ble det travelt, ja?

— Ja, jeg føler at alt skjedde siste året. Også på andre felter, som formidlingsarenaen. Jeg har alltid vært glad i å undervise — uten at jeg egentlig har noen pedagogisk bakgrunn, ut over ett år som engelsklærer i Kina da jeg var 19. Så da naboen fortalte om sine erfaringer med Forsker Grand Prix, ble jeg nysgjerrig på det og tenkte: Hvorfor ikke? Veilederen min foreslo også at jeg deltok, så ble det slik. Og så vant jeg Forsker Grand Prix i Bergen i fjor.

— Du leverer på scenen! 

— Ja, performancedelen av doktorgradsarbeidet er i boks, kan man si. Og dagen før disputasen min vant jeg også en ny formidlingskonkurranse: 3 Minutes Thesis. For å kunne delta i den, er det en forutsetning at man fremdeles er stipendiat, og det gikk jo akkurat bra. Festen fortsatte helt inn på disputasdagen. Etter å ha bestått disputasen, avsluttet jeg med å fremføre en sang jeg hadde laget om prosjektet og ph.d.-livet. Da fikk jeg stående applaus. Senere endte jeg faktisk med å bli nordisk mester i 3 Minutes Thesis.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå er jeg tilbake på fødeavdelingen igjen, og det er også veldig kjekt, men jeg har lyst til å fortsette mer med forskningen. Jeg har skrevet tre artikler om kvinner, men nå lurer jeg på hvordan det går mennene med medfødt hjertefeil? Blir de fedre på lik linje med andre? Og hvordan går det med barna deres? Det vil jeg finne ut mer av, og holder på med en artikkel. Utover det er forskningsfremtiden usikker, men det kort tid siden disputasen, så jeg må lande litt først.

— Jeg har sett hvor mye mer fleksibelt et forskerliv er enn å jobbe i klinikken. Så jeg må si at det har vært ekstremt deilig å kunne styre livet mer selv. Sånn som andre folk lever, med fleksitid. Ta en fjelltur midt på dagen når været er fint, for eksempel, jeg bor jo i Bergen. Det har det vært fint å ha rom for i hverdagen.