Debatt ● Ragnhild Sollund og Per Jørgen Ystehede
Riktig søknadsbehandling, Forskningsrådet?
Saksbehandlingsfeil kan skje i ethvert system, men her er det mye som tyder på systemiske svakheter.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi ønsker å takke områdedirektør Benedicte Løseth for svar på vår kronikk. Det er interessant å få vite mer om Forskningsrådets rutiner, for eksempel har vi ikke funnet informasjon om Forskningsrådets interne klage-habilitetsutvalg på deres nettsider.
Det er flott når ledere av offentlige institusjoner svarer og viser transparens om prosesser. Det er også fint at Forskningsrådet synes ha systemer for vurdering av habilitet som sentral del av behandlingen av søknader.
Vi merker oss at kronikkens konklusjon er: «Vår vurdering er at prosedyrene våre er godt innenfor det som forskningen på feltet holder for å være gjeldende akademisk praksis.» Løseth gjentar at det såkalte generalistpanelet var godt kvalifisert til å vurdere Sollunds søknad, vi fastholder at det ikke var tilfellet og anser det at klagen ble godtatt som en bekreftelse på dette.
At Forskningsrådets vurdering er innenfor gjeldende praksis, stemmer heller ikke med hensyn til valg av eksperter.
For å gi nok et eksempel: Tirsdag ble Sollund kontaktet av en forsker som hadde blitt forespurt av Forskningsrådet om å evaluere Sollunds søknad. Dette er en forsker som hadde vært svært godt egnet som ekspertfagfelle, da hen i mange år har forsket innenfor samme fagfelt som Sollund, og med det samme teoretiske utgangspunkt.
Uten å kommentere dette ytterligere så gjør også dette at vi dessverre ikke er veldig beroliget (...).
Problemet var bare at forskeren var skrevet inn som prosjektpartner i Sollunds søknad. Vi delte hens vurdering av at forskeren selvfølgelig måtte si nei.
Uten å kommentere dette ytterligere så gjør også dette at vi dessverre ikke er veldig beroliget, eller har fått styrket tillit til behandlingen av denne søknaden spesielt. Vi betviler også kvaliteten av Forskningsrådets system for valg av evaluatorer generelt.
Saksbehandlingsfeil kan skje i ethvert system, men her er det mye som tyder på systemiske svakheter.
For å gjenta det som var et av temaene og hovedpoengene i vår forrige kronikk.
1) Hva må til av faglig kompetanse for å ha generalistkompetanse og være en «godt kvalifisert generalist», som Løseth skriver? Vi mener Forskningsrådet feiler i vurderingen av hvordan dette skal sikres, og at det å innføre et slikt begrep i realiteten bidrar til å skjule at vedkommende nettopp ikke er en egnet fagfelle, som de såkalte generalistene som ble brukt til å vurdere Sollunds søknad.
2) Hvor godt operasjonaliserer og iverksetter Forskningsrådet faglige kvalitetsstandarder i praksis? Det er mye som tyder på at når forståelsen av hva som er god akademisk standard svikter, glipper det også i senere kvalitetssikring av søknadsbehandlingen.
Her kommer vi til kjernen av uenigheten mellom oss og områdedirektør Løseth. For å omformulere Løseths konklusjon:
Vår vurdering er at prosedyrene til Forskningsrådets FRIPRO ikke nødvendigvis sikrer at fremragende forskning skjer. Derimot skapes vilkårlighet i avgjørelser, og faglig kvalitet og standarder kan undergraves gjennom Forskningsrådets bruk av såkalte generalister som står i motsetning til fagfeller med nødvendig ekspertise for å vurdere en søknad.
Vi kan ikke se at prosedyrene er innenfor det som forskningen på feltet holder for å være god akademisk praksis, og mener dagens system ikke bør være gjeldende akademisk praksis verken hos Forskningsrådet eller andre steder.
Vi var usikre på om vi burde besvare områdedirektør Løseths kronikk.
På spill står ambisjoner om å realisere et forskningsprosjekt vi tror på, og bekymringer for å bli oppfattet som urimelige kranglefanter av systemet. Vi har også stor forståelse for utfordringene Forskningsrådet har hatt de siste årene med kutt, og håper de vil gis mer ressurser til å utføre sitt mandat.
At vi likevel svarer, er fordi vi mener at det som er enda viktigere, og det som står på spill, er spørsmål om akademiske standarder, faglighet og tillit til systemet. Vårt anliggende er ikke en kritikk av Forskningsrådet og FRIPRO som finansieringssystem eller institusjon, men en oppfordring til å forbedre systemet.
Forskere bør ikke måtte klage for å få en reell fagfellevurdering.
Før vi med denne kronikken setter strek i dette ordskiftet fra vår side, ønsker vi avslutningsvis å påpeke at konklusjonen områdedirektør Løseth trekker for utfallet av behandlingen av søknaden er et logisk falsum.
Aksept for klagen viser ikke at systemet er godt nok. Forskere bør ikke måtte klage for å få en reell fagfellevurdering.
Om det viser noe er det betydningen av å klage. Siden nåværende praksis synes å være vurdert som god nok fra Forskningsrådets side gjenstår ikke annet enn å appellere til forskersamfunnet om å følge opp.
Gjør det til en akademisk praksis ved deres institusjon ved avslag å påklage Forskningsrådets vedtak når dere mener søknader ikke har fått en reell fagfellevurdering. Dette er ikke bare Forskningsrådets, men vårt alles ansvar.
