Debatt ● Ragnhild Sollund og Per Jørgen Ystehede
Er Forskningsrådet tilliten verdig?
Hvis Forskningsrådet skal oppfylle sitt mandat og ha tillit i forskersamfunnet spesielt og samfunnet generelt, må de endre sin praksis. Ett viktig grep vil være å følge normal akademisk praksis for fagfellevurdering.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi har med interesse fulgt debatten i Khrono de siste årene om Norges forskningsråds (NFR) behandling av søknader. Eksemplene som har blitt trukket fram har vært forskere som har fått avslått søknader hos Forskningsrådet, men tilslag av Det Europeiske Forskningsrådet (ERC) — og spesielt har Forskningsrådets bruk av, og krav til, evaluatorer blitt diskutert.
I et nylig tilsvar på denne kritikken av Forskningsrådets praksis med evalueringspaneler skriver Simonsen og Oxley fra NFR følgende, om faglig uenighet:
«All vurdering av forskningsidéer innebærer et element av subjektivitet. (…) Forståelsen som Forskningsrådet legger til grunn er (…) at det ikke finnes noe objektivt korrekt svar på vurderingsoppgaver av denne typen (…) Derfor er det mer relevant å studere hvordan vurderingsprosessene bør legges opp for å bidra til likebehandling, heller enn å ensidig fokusere på hvor enige eller uenige ekspertene er. (…) Aksept for at faglig uenighet kan være en styrke i søknadsvurderingen, innebærer imidlertid også en aksept for at utfallet av søknadsbehandlingen i noen grad bestemmes av hvilke eksperter som vurderer søknaden. Slik må det nødvendigvis være når det dreier seg om en oppgave som ikke har ett korrekt svar.»
De lister deretter opp grep som de mener sikrer kvaliteten, blant annet: «1) Vi gir omfattende og enhetlig informasjon til ekspertene i forkant av vurderingene. Og 2) Vi bruker vurderingspaneler fremfor enkelteksperter….»
Simonsen og Oxleys svar er interessant og informativt da det avslører systemiske problemer med NFRs prosesser og behandling av prosjektsøknader. Det belyser også hvorfor NFR svikter som finansiør av fremragende forskning.
NFRs system for evaluering av søknader svikter også forskersamfunnet. Det som er spesielt bekymringsfullt er ideologien om hva som er akademisk kunnskap og kvalitet som Forskningsrådet med sin søknadsbehandling kolporterer.
Selv om «all vurdering av forskningsidéer innebærer et element av subjektivitet» følger det ikke nødvendigvis at det i) ikke finnes bedre svar både på hvordan man bør utføre vurderingsoppgaver av denne typen og hvilke søknader som er i forskningsfronten, eller ii) gjør det irrelevant å sette søkelys på kvaliteten av panelets vurdering.
Ved å avfeie de vidt forskjellige vurderinger som gis og si: «ja, men forskere blir jo ikke nødvendigvis enige om hva som er best allikevel», inntar NFR en relativistisk posisjon til akademisk kunnskapsproduksjon som er praktisk for å bevare et byråkratisk og teknokratisk system, men som ikke tjener til å fremme det de etter sigende har som formål å fremme: fremragende forskning.
Problemene med Forskningsrådets praksis blir kanskje enda bedre belyst ved å vise til et eksempel på en søknad til FRIPRO som en av oss, Sollund, nylig ikke fikk midler til.
Søknaden omhandlet finansiering av et internasjonalt prosjekt innenfor feltet grønn kriminologi om hvordan zoologiske hager og selskaper som selger troféjakt — virksomheter med felles røtter i kolonialisme og med et spesiesistisk fundament — fremmer sine påstander om at de bidrar til bevaring av truede arter, mens de samtidig bidrar til å sette i fangenskap og drepe ville dyr av truede arter.
Arbeidet begynte høsten 2024, det tok fire måneder å utarbeide søknaden, og det ble nedlagt stort arbeid og engasjement for å unngå karens, gitt Sollunds alder på 66 år. En rekke forskere og teknisk administrativ støtte fikk søknaden til gjennomlesing, og i februar mente Sollund mfl. at den var god nok til å sendes.
Syv måneder går, og når avslagsbrevet kommer er det med en evaluering med karakterene 4,4,5, og 6. Sollund er tidligere tildelt FRIPRO tre ganger, og, anså FRIPRO som rett adressat for søknaden. Som tidligere prosjekter omhandlet den et tema som ikke har noen naturlig plass innenfor Forskningsrådets øvrige programmer.
Her bryter Forskningsrådet med alle vanlige regler for fagfellevurdering i akademia (...).
Så, hvem hadde satt disse karakterene? Søknaden var vurdert av et såkalt generalistpanel. CV-ene til paneldeltagerne viste at ingen av dem har noen som helst slags dokumenterbare forutsetninger for å gi en faglig vurdering av søknaden. De kom fra andre faglige disipliner, og verken vurdering eller publikasjonslister kunne understøtte at de kjente feltet, forskningsmetodene, eller teoriene som skal anvendes.
En søknad innen en spesialisert del av kriminologien ble vurdert av en anglikansk prest og førsteamanuensis i rettsvitenskap som fordyper seg i eksorsisme, en jurist med spesialisering innen internasjonal offentlig rett, en professor i regionale arbeidsmarkedsanalyser, en professor i strafferett, spesialisert i barn og personer med funksjonshemningers rettigheter, og avslutningsvis en professor i menneskerettigheter.
Panelene er altså generalister som har som oppgave å vurdere hva som er banebrytende forskning innenfor forskningsfelt hvor de ikke har noen form for formell kompetanse.
NFRs definisjon av generalistkompetanse og spørsmålet panelet må besvare er om:
«You have a general knowledge of the main subject of the proposal (or at least one of the main subjects if there are several). You are qualified to evaluate the proposal).»
Det er bemerkelsesverdig at operasjonaliseringen medfører at en generalist verken kreves å ha samme fagbakgrunn, publisert innen feltet eller forsket på temaet som skal evalueres.
Her bryter Forskningsrådet med alle vanlige regler for fagfellevurdering i akademia, enten det gjelder evaluering av vitenskapelige artikler, søknader om forskningsfinansiering fra andre nordiske finansiører og manus for akademiske forlag. Heller ikke utenlandske forskningsråd Sollund har vært fagfelle for, har invitert henne uten at hun har hatt ekspertise til å vurdere søknadene.
Hvis vitenskapelige tidsskrifter begynte å sende artikler ut til fagfeller uten kunnskap verken om fag, tema, metode, teori eller felt, ville ingen i forskersamfunnet lenger ha tillit til kvaliteten av de artiklene som produseres av vitenskapelige ansatte.
Når man sier ja eller nei til å være fagfelle, bør man si nei hvis man ikke innehar den nødvendige ekspertise. Det burde være en akademisk æressak. Forskningsrådet ser ut til i praksis å ha et system hvor de inviterer hvem som helst med en akademisk posisjon til å, ut fra en vurdering av egen professoral tyngde, være selvbestaltede eksperter innenfor fag og felt de ikke er utdannet til og aldri har forsket på.
Å trekke fram ett eksempel, som Sollunds søknad, kan fort avfeies som anekdotisk. Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS) har kartlagt hva som har skjedd med prosjektsøknader til NFR mellom 2005 og 2025. Undersøkelsen bekrefter mye av kritikken reist mot NFRs system for evaluering.
Når man sier ja eller nei til å være fagfelle, bør man si nei hvis man ikke innehar den nødvendige ekspertise. Det burde være en akademisk æressak.
Her finner en blant annet 2 ERC-prosjekter og en rekke prosjekter som har blitt finansiert av andre nordiske finansiører. Alle er avslått av Forskningsrådet. I tillegg finnes søknader som er sendt inn mer eller mindre uendret som fikk tilslag på andre forsøk, som Sollunds forrige FRIPRO-prosjekt. Med innføringen av karenstid er dette ikke lenger mulig dersom en er uheldig å bli plassert i et panel med feil «generalister.»
FRIPROs praksis med karenstid som straff for forskere som har fått dårlige karakterer, er svært spesielt innenfor offentlig forvaltning, og bidrar til både å avskrekke og hindre forskere fra å søke.
Det fører til at unge søkere ikke får fulgt sine karriereønsker som forskere, og eldre søkere aldersdiskrimineres fordi man ikke har tid til å vente. Da er Det europeiske forskningsrådet, neste instans.
Ganske mange forskere har, som debatten i Khrono har vist, fått dårlige karakterer og karenstid av Forskningsrådet, men tildeles høythengende midler av ERC. Det bekrefter inntrykket av at søknadsbehandlingen er svært vilkårlig, delvis basert på KI, og at FRIPRO ikke er norske forskeres tillit verdig, fordi de fleste paneler ikke har noen kontakt med fagfeltet forskeren har kommet fra, i motsetning til f.eks. Sverige der forskere og panel nomineres fra egne fagmiljøer.
Antall søknader har etter innføringen av karenstid medført at antall søknader har blitt redusert, men vi tviler på at kvaliteten på søknadene, gitt dagens evalueringsform, har bedret seg.
I skjønnet av utvelgelse av paneler, er det viktig at tilliten i forskersamfunnet opprettholdes. Dette er spesielt viktig, i og med Norges Forskningsråds viktige rolle som forskningsfinansiør i Norge, og spesielt med tanke på FRIPROs betydning for fri, fremragende grunnforskning.
Hvis Forskningsrådet skal oppfylle sitt mandat og ha tillit i forskersamfunnet spesielt og samfunnet generelt, må de endre sin praksis og ett viktig grep vil være å følge normal akademisk praksis for fagfellevurdering.
Påskrift: Forhåpentligvis er det dette Forskningsrådet tar innover seg, når de 31.10., et par uker etter at denne kronikken ble skrevet, sier at de tar vår klage på saksbehandlingen til følge, og gir søknaden en ny behandling. Vi anbefaler alle forskere som utsettes for Forskningsrådets vilkårlige saksbehandling å klage, dersom det er åpenbart at akademisk skikk for fagfellevurdering ikke følges.
