Debatt ● Peter Fredrik Fusdahl
Tilfeldigheter i forskningsfinansieringen skjuler et systemproblem
Isolert sett handler forskningsaktørene i Norge rasjonelt. Samlet sett skaper de imidlertid et system uten felles målsetting.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Min forskning på forskningsfinansiering viser at problemet ikke først og fremst ligger hos vurderingspanelene eller enkeltpersonene i Forskningsrådet. Politikerne, finansieringsorganene og forskerne gjør i stor grad det de er satt til å gjøre.
Utfordringen er at de arbeider etter ulike mål og måles på forskjellige kriterier: Politikerne på synlige satsinger innenfor en valgperiode; Forskningsrådet på kvaliteten i administrative prosesser, og forskerne på vitenskapelige publikasjoner og meritter.
Isolert sett er kanskje disse logikkene rasjonelle — sett fra egne ståsteder.
Samlet sett skaper de imidlertid et system uten felles målsetting, noe som forklarer hvorfor vurderingene av finansieringssøknadene ofte fremstår tilfeldige og suboptimale, slik forrige ukes Khrono-artikkel om forskningsfinansiering beskriver.
Når forskningsfinansieringen fungerer uten en felles målplattform, får det flere konsekvenser.
For forskerne betyr det at store deler av arbeidstiden går med til søknadsarbeid som avgjøres av forhold de selv ikke kan kontrollere. Prosjekter med høy samfunnsnytte kan falle gjennom fordi vurderingen avhenger mer av komiteens sammensetning enn av prosjektets innhold. Tryggere og mindre nyskapende prosjekter prioriteres, noe som over tid svekker innovasjon, forsterker etablerte forskningsideer og skaper «hvite flekker» i forskningen.
Trendstudier som ser på innovasjon og nyskaping i forskning viser nettopp denne trenden på tvers av disipliner. Samtidig oppleves prosessen som lite rettferdig, og legitimiteten til systemet svekkes.
For samfunnet betyr dette at betydelige ressurser risikerer å bli brukt på forskning som ikke gir svar på de mest presserende utfordringene. Min avhandling ser spesielt på demensforskningen som, til tross for, at de medisinske kostnader i Norge er større enn kreft og hjerte/lungesykdommer til sammen bare får en brøkdel av forskningsmidlene til kreft.
Status for samfunnet og folkehelsen er at, fremdeles etter 40 år, vi ikke har kommet nærmere noen behandling eller kur.
Khrono-artikkelen synliggjør symptomet: tilfeldige og uforutsigbare tildelinger.
Min forskning viser at årsaken ligger dypere, i mangelen på en strukturert og meningsfull dialog mellom de tre aktørene.
Politikerne velger sine egne satsingsområder for forskning, Forskningsrådet fordeler årlige forskningsmidler kostnadseffektivt, og forskerne utfører arbeidet de får forskningsmidler for. Men det finnes ingen arena hvor disse partene møtes for å formulere felles mål og diskutere hvordan virkemidler og prioriteringer skal henge sammen.
Resultatet er et fragmentert system som skaper tilfeldigheter, selv når alle aktørene utfører sine roller på en korrekt måte og kan rapportere gode administrative måltall.
Det finnes mulige grep som kan redusere problemet. Vi kan lære noe fra porteføljeforvaltning i finansmarkedene. En «barbell»-strategi, hvor størstedelen av forskningsmidlene sikrer kontinuitet til etablerte forskningsideer og forskningsmiljøer mens en mindre andel, for eksempel 20 prosent, bevisst settes av til de mest kontroversielle søknadene.
Det kan bidra til å skape balanse mellom forutsigbarhet og nyskaping fra nye forskertalenter og «utenfor-boksen» forskningsideer. En slik ordning kan redusere betydningen av utilsiktet paneldynamikk og personlige preferanser, og samtidig gi rom for ideer som ellers ville blitt valgt bort. Men dette må ses som en delvis respons på symptomet, ikke som en løsning på den bakenforliggende utfordringen.
Den egentlige nøkkelen er å etablere en felles forståelse og målplattform for norsk forskning.
Dersom politikerne, finansieringsorganene og forskerne sammen kan synliggjøre hva forskningen skal bidra til og måles på — så kan mye av dagens uforutsigbarhet reduseres — uten at partenes uavhengighet reduseres.
Uten en slik dialog vil vi fortsette å se at midler fordeles på måter som fremstår inkonsekvente, at viktige samfunnsbehov ikke møtes, og at tilliten til systemet svekkes. Khrono skrev i januar 2023 hvordan forsknings- og høyere utdanningsminister ønsket å gjennomføre en «ekstrem oppussing» av universitets- og høgskolesektoren.
Hvis ingen endring skjer, vil forskere fortsatt bruke uforholdsmessig mye tid på uklare finansieringssøknader, nyskapende ideer vil ha lavere sjanse for å bli finansiert, og samfunnet vil fortsette å investere milliarder i forskning uten å få svar på de utfordringene vi står overfor.
Khrono har bidratt til å løfte fram en viktig debatt. Det neste steget bør være å diskutere hvordan vi kan etablere en reell felles målstruktur for forskningen i Norge.
