Romantisk komedie om klima

Selv er jeg delt i min vurdering av denne filmen. Innimellom klarer den å kombinere sine tre temaer på fine måter. Andre ganger blir disse elementene for fjerne fra hverandre og jeg blir sittende igjen med en viss frustrasjon over at de i for liten grad går opp i en høyere enhet. Noen scener og noen sammenbindinger redder likevel filmen over i kategorien severdig.

Kort fortalt tar den utgangspunkt i to menn, Albert og Bruno (Pio Marmaï og Jonathan Cohen), som begge lever litt på siden av det sosialt aksepterte, blant annet fordi de ikke alltid holder seg på rett side av loven i pengespørsmål. Det handler om småsaker, som å stjele småting på jobben for å selge til andre eller å  låne penger uten å betale tilbake. På ett tidspunkt slår de seg sammen med en gruppe klimaaktivister som stadig setter i verk spenstige aksjoner i Paris.

Motivasjonen er i begynnelsen mest å få tilgang til arrangementer med gratis mat og alkohol, etter hvert å innynde seg hos gruppas vakre lederskikkelse Valentine (Noémie Verlant), og enda litt senere å delta aktivt og til og med ledende i gruppas aksjoner. 

Fakta

Et utfordrende år

• Premiere: 24.11.2023
• Originaltittel: Une année difficile
• Skuespillere: Pio Marmaï, Jonathan Cohen, Mathieu Amalric, Noémie Merlant
• Sjanger: Komedie
• Regi: Olivier Nakache, Éric Toledano
• Manus: Olivier Nakache, Éric Toledano
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense : 9 år
• Språk: Fransk

Regissørene Olivier Nakache og Éric Toledano kunne valgt å bruke denne anledningen til å lage ren og skjær klimahumor — å tulle med det alvorsfylte temaet. Slikt er nok vanskelig, men vi hadde jammen hatt behov for mer humor på dette området. Nesten hver gang vi hører eller leser om klima er det så tungsinnet nesten tar oss. Ikke rart, vil mange si, det er nemlig nødvendig å ta klimaspørsmålet på alvor. Men antagelig ville alvoret fint klart å forsvare sin posisjon om vi også kunne ledd iblant.

Filmskaperne kunne også ha valgt en mer alvorlig vinkling ved å sette søkelys på paradokser, motsigelser og tabber enten i miljøene av klimaaktivister eller klimafornektere. Her kan vi anta at det kan ligge mye stoff som kunne fungert som anslag til en morsom, og kanskje til og med lærerik, filmfortelling.

I stedet velger de en tredje vei; å lage en relativt tradisjonell og forutsigbar komedie som av og til låner temaer om klima for å krydre fortellingen. Det valget er det i for seg ikke noe galt med, men jeg tar meg stadig i å se klimaspørsmålet mer som staffasje enn som kreativ kraft i filmen. Det sosiale miljøet av klimaforkjempere som vi blir kjent med i filmen opptrer mest som «et sted» å plassere fortellingen i, enn et miljø vi blir kjent med. De alle fleste i miljøet er kun statister — både i filmen og som karakterer i et politisk miljø som er satt sammen på grunnlag av sterke ønsker om samfunnsendring. Dermed, jeg savner et tydeligere grep fra filmskaperne som kunne hevet filmen over et helt greit middels nivå.

Samtidig er det ikke min oppgave å be om en annen film enn den som foreligger. Vurdert på sine egne premisser er Et utfordrende år en småmorsom komedie som bringer en rekke små og noen litt større forviklinger i en episodisk form.

Filmen er relativt ufokusert i den første delen, men vokser etter hvert, og den siste halvdelen har mange gode scener, inkludert en aksjon mot Bank de France  som er kreativt og morsomt fortalt. Det er også underholdende å se hvordan Albert og Bruno møtes første gang, i begynnelsen av filmen. Her fungerer Black Friday og en klimaaksjon mot nettopp Black Friday som oppspill til situasjonen der to sosiale nesten-tapere blir venner.

Den personlige overgangen Albert og Bruno går gjennom fra å være klimafornektere og svært lite samfunnsbevisste til klimaaktivister av nest råeste slaget er sterkt underfortalt. Dette premisset må vi bare godta, der vi sitter i kinostolen. Det er det til en viss grad mulig å gjøre, gitt den sjarmen Marmaï og Cohen tilfører sine karakterer. Men det er lite stoff om den psykologiske endringen en slik overgang nødvendigvis krever.

Hvordan det romantiske elementet kommer inn i fortellingen får det være opp til publikum å sjekke ut selv. Når det skjer, er det akkurat så hyggelig og rosenrødt som vi er vant til at romantiske komedier gjerne forteller om slikt. Og vi liker jo slike elementer, mange av oss.