Debatt ● Siv-Elisabeth Skjelbred, Elisabeth Hovdhaugen, Andreas Fidjeland og Aslaug Louise Slette
Studiestøtten – stabilitet eller styring?
Å bruke studiestøtten som politisk styringsverktøy truer et av de mest grunnleggende samfunnsoppdragene til Lånekassen: å sikre like muligheter til utdanning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nylig formidlet Simen Velle (FrP) et forslag om å kutte i stipendet for «ulønnsomme studier». Sayna Etminan har kalt forslaget «intellektuell fattigdom» og Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) har anklaget Velle for ikke å skjønne hvordan kunnskap og forskning fungerer.
Velle føyer seg inn i rekken av politikere som ønsker å endre studiestøtteordningen for å oppnå politiske mål. Bare i år brukes den til å lokke til bosetting i distriktene, og som insentiv til å få studentene til å fullføre studiene.
Vi mener at bruken av studiestøtten som politisk styringsverktøy truer et av de mest grunnleggende samfunnsoppdragene til Lånekassen: å sikre like muligheter til utdanning.
Studiestøttens viktigste oppgave har vært å sørge for at økonomi ikke avgjør hvem som får ta høyere utdanning. Når støtteordningen i økende grad brukes til å styre fremtidige, nåværende og tidligere studenters valg, beveger vi oss bort fra dette idealet. Vi risikerer at studiestøtten forsterker forskjeller, i stedet for å bidra til å utjevne dem, som er hensikten.
Funn fra NIFUs Forskningsrådsfinansierte prosjekt DISHEd underbygger denne frykten: I en forskningsartikkel vi har skrevet og sendt inn til et tidsskrift, finner vi at prestasjonsbetinget stipend, slik som krav om gjennomføring av studiepoeng, førte til mindre stipend og mer lån for studenter med lavere sosioøkonomisk bakgrunn, mens de som kommer fra mer ressurssterke familier får mer i stipend og mindre i lån.
Den politiske optimismen rundt studiestøtten som effektivt styringsverktøy er bygget på sviktende forutsetninger. Økonomiske insentiver virker bare dersom de er kjent og forstås.
Her viser forskningen vår at kunnskapen om de nåværende betingelsene i støtteordningen allerede er mangelfulle. I rapporten «Hva hindrer studentene fra å fullføre» viser vi at kun én av tre studenter som er bak normert studieprogresjon forstår hvordan det å ta færre studiepoeng påvirker studielånet.
Det som står på spill, er ikke bare økonomiske detaljer, men selve prinsippet om lik mulighet til utdanning for alle.
Som del av DISHEd har vi også gjennomført forskningsintervjuer med studenter som mottar studiestøtte. Her ser vi at de først og fremst har en «her og nå»-bevissthet, som handler om å ha nok penger til mat og husleie. Utover dette er studentene opptatt av å studere – ikke hvorvidt det å fullføre på normert tid er økonomisk lønnsomt.
I stedet for stadig nye justeringer og betingelser, bør vi verne om at studiestøtteordningen fortsatt er basert på forutsigbarhet og likebehandling.
Hvis alle politiske partier skal endre på innretningen av studiestøtten for å oppnå sine politiske mål, hvorav enkelte av disse målene har til dels lite med høyere utdanning å gjøre, kan det bli usikkert og risikabelt å begi seg ut på et studieløp for morgendagens ungdom. Man kan ikke være sikker på hvilke regler som til enhver tid kommer til å være gjeldende.
All forskning, også vår egen, tilsier at komplekse løsninger og uforutsigbarhet vil gå utover de minst informerte, mest usikre og minst ressurssterke studentene.
Det som står på spill, er ikke bare økonomiske detaljer, men selve prinsippet om lik mulighet til utdanning for alle.
