Debatt ● Jannecke Wiers-Jenssen
Tall og realiteter i utdanningsdebattene
Diskusjoner om hvilke utdanninger som er nyttige eller ikke, er ofte mer preget av synsing og ideologi enn faktakunnskap. Jeg vil derfor løfte fram noen fakta som er relevante å ha med seg i slike diskusjoner.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Simen Velles tanker om høyere utdanning i Norge har fått mye oppmerksomhet de siste dagene. Debatten i kjølvannet av utspillene kan ses som en videreføring av debatten om «tullestudier» som Peter Frølich satte i gang tidligere i år.
Diskusjoner om hvilke utdanninger som er nyttige eller ikke, er ofte mer preget av synsing og ideologi enn faktakunnskap. Jeg vil derfor løfte fram noen fakta som er relevante å ha med seg i slike diskusjoner.
Kandidatundersøkelser:
Velle har etterlyst undersøkelser som kan si noe om hvordan det går med nyutdannede på arbeidsmarkedet. Slike undersøkelser finnes allerede. NIFUs kandidatundersøkelse har eksistert i mer enn 50 år.
Annethvert år undersøker vi, på oppdrag av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, arbeidsmarkedssituasjonen til kandidater med mastergrad et halvt år etter fullført utdanning. Resultatene for 2023 viste at i underkant av sju prosent av masterkandidater var arbeidsledige et halvt år etter fullført utdanning. Andelen ledige var høyest blant personer med realfaglig utdanning (mer enn 13 prosent), og lavest blant personer med profesjonsutdanninger som helse- og sosialfag og jus.
Om vi ser på andre former for mistilpasning i arbeidsmarkedet (overutdanning, ufrivillig deltid osv.,) ligger kandidater med humanistisk og samfunnsfaglig utdanning noe over gjennomsnittet.
Student- og kandidattallsutvikling:
Det er korrekt at tallet på studenter i høyere utdanning har økt, men utviklingen varierer med fagfelt. Eksempelvis er tallet på studenter i humanistiske fag er på samme nivå som for ti år siden, mens tallet på studenter i helse- og sosialfag og øk.adm. fag har økt (jf. Tilstandsrapport for høyere utdanning 2025). Med andre ord kan det virke som om studenter til en viss grad tar arbeidsmarkedets signaler.
Det er også verd å merke seg at selv om kandidattallene har økt, har andelen som er definert som mistilpasset i arbeidsmarkedet ikke gjort det samme. Med andre ord er det ikke slik at økte kandidattall nødvendigvis fører til at flere har problemer med å få seg jobb.
Danmark trekkes ofte fram som et land vi bør sammenligne oss med:
Der har det vært sterkt fokus på arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning de senere årene, og mange utdanninger — særlig innen humanistiske fag har blitt nedlagt. Men i hvilken grad er situasjonen i Norge sammenlignbar med Danmark?
Ledigheten blant nyutdannede i Danmark er betydelig høyere enn i Norge. I 2023 var 16 prosent av de nyutdannede arbeidsledige seks måneder etter fullført utdanning. Med andre ord mer enn dobbelt så høy som i Norge.
Det er også interessant å merke seg at Danmarks evalueringsinstitutt definerer arbeidsledighet på under ti prosent ett år etter som «lav». Ut fra dette har vi lav ledighet blant høyt utdannede i Norge — selv på fagområder noen anser som «unyttige».
Mangel på arbeidskraft er en utfordring i det norske arbeidsmarkedet:
For å si det med tidligere statsråd Ola Borten Moe: «Norge går tom for folk, før vi går tom for penger». At det er sterkt behov for noen typer kompetanse, for eksempel innen helse og teknologi, betyr ikke at arbeidslivet ikke har behov for andre typer utdanninger.
De fleste som tar høyere utdanning i Norge får brukt utdanningen sin. Hvordan vi skal få flere til å velge utdanninger (vi antar) det vil bli høy etterspørsel i framtiden er et viktig spørsmål som absolutt bør diskuteres, og ulike former for insentiver og disintensiver er en del av denne debatten.
Det er likevel verdt å merke seg at representanter for partier som ellers fremhever individuell frihet som en kjerneverdi, synes å legge mindre vekt på dette prinsippet når det gjelder valg av utdanning.
