Debatt ● Gøril Hannås
Tre er én for lite i det norske partssamarbeidet
Skal Norge lykkes med omstilling til en kunnskapsøkonomi, må forskning og innovasjon inn i kjernen av den norske modellen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge står overfor store omstillingsbehov. Den omstillingen som skjer går for sakte, og vi taper fart innen innovasjon og teknologi, ifølge rapporter fra NHO og Nasjonalt eksportråd. Feilslått forsknings- og utviklingspolitikk forsterker utfordringene, skrev UiS-rektor Klaus Mohn. Dagens virkemidler gir ikke tilstrekkelig effekt.
Norge har færre vekstselskaper enn våre naboland, og lovende teknologibedrifter selges ofte tidlig til utlandet. Vi har sterke institusjoner, høy kompetanse og solid forskning, men får ikke nok igjen i form av innovasjon, produktivitet og verdiskapende eksport.
Skal vi nå regjeringens mål om å øke eksporten med 50 prosent i nye, kunnskapsbaserte vekstnæringer innen 2030 og ta nye internasjonale posisjoner, må vi bygge verdikjeder basert på forskning.
Dette er ikke bare en næringspolitisk utfordring. Her må næringslivet, statlige myndigheter, forskningsmiljøer og hovedorganisasjonene i arbeidslivet spille på lag for å finne løsninger.
Universitets- og høgskolerådet (UHR) organiserer UH-sektoren i Norge, og hadde for litt siden et møte i sin strategiske enhet for innovasjon. Abelia (foreningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i NHO) og eksportrådet var invitert inn, og var svært tydelige i sitt felles budskap:
Norge trenger et landslag i innovasjon for å lykkes med omstilling og konkurransekraft.
Skal vi få til dette, må vi tenke nytt.
Vi må til og med våge å tenke nytt om den norske modellen.
Den norske arbeidslivsmodellen med trepartssamarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet, har vært en av våre største styrker for å forme det norske velferdssamfunnet. Den har sikret høy tillit, små forskjeller og et arbeidsliv preget av samarbeid, fremfor konflikt.
Men modellen ble institusjonalisert under utviklingen av en industriell økonomi på 1960-tallet. Den passer ikke nødvendigvis for en framvoksende kunnskapsøkonomi i 2025 der innovasjonstakten, kunnskapsintensive vekstnæringer, og muliggjørende teknologier er avgjørende for å sikre neste generasjoners velferdsstat.
Skal Norge lykkes med denne omstillingen må forskningsaktørene utgjøre en strategisk del av partssamarbeidet framover.
Det er et paradoks at de som utvikler store deler av den nye kunnskapen, ikke sitter ved bordet når fremtidens rammevilkår diskuteres.
Universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter leverer på samfunnsoppdraget sitt, men har ingen fast plass i de nasjonale samarbeidsstrukturene som former innovasjonspolitikken. Det er et paradoks at de som utvikler store deler av den nye kunnskapen, ikke sitter ved bordet når fremtidens rammevilkår diskuteres.
Det finnes i dag flere samarbeidsarenaer mellom staten og partene i arbeidslivet. De handler imidlertid først og fremst om kompetanse og arbeidslivsrelevans, og ikke om forskning og innovasjon.
Nylig foreslo Kompetansereformutvalget i den offentlige utredningen «Felles ansvar, felles gevinst» at UH-sektoren ikke lenger skulle være representert i regjeringens Kompetansepolitiske råd.
Dette er den eneste formelle møteplassen mellom de fire aktørene. Intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet, Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet om arbeidslivsrelevans har vært av liten nytte.
Regjeringens nye satsinger på KI-sentre og kvanteteknologi er svært viktige, men kun midlertidige samskapingsarenaer. De er prosjektbaserte, og har ikke representasjon fra hovedorganisasjonene.
Kunnskapsalliansen samler ni sentrale aktører fra kunnskapssektoren, og etterlyser et tverrpolitisk forlik om forskning og innovasjon. De peker videre på behovet for økte investeringer og bedre rammevilkår for å sikre Norges fremtidige konkurransekraft.
Uten en strukturert samarbeidsarena mellom kunnskapssektoren, arbeidslivets parter og myndighetene, risikerer vi at gode intensjoner om samarbeid forblir nettopp det — intensjoner.
Overgang til mer kunnskapsøkonomi vil kreve nye verdikjeder som er godt påkoblet forsknings- og utviklingsmiljøer. Tettere samarbeid vil være avgjørende for mer kommersialisering av forskning, som kan styrke internasjonal konkurransekraft og inngang til nye markeder.
Danmark har tatt et tydelig grep for å styrke koblingen mellom forskning og næringsutvikling. Gjennom en nasjonal task force har den danske regjeringen lagt grunnlaget for et markant løft i kunnskapsbasert innovasjon og entreprenørskap. Målet er klart: innovasjon skal være normen for dansk forskning, ikke unntaket.
Et firepartssamarbeid kan være det strukturelle grepet som gjør oss i stand til å bygge nettopp et landslag for forskning, innovasjon og konkurransekraft.
Danmark satser på hele verdikjeden — fra forskning til kommersialisering og skalering. De vil gi forskningsmiljøene en tydelig rolle som motor for innovasjon, i tett samarbeid med næringslivet.
Norge har mye å lære av denne tilnærmingen dersom vi skal lykkes med å bygge nye kunnskapsintensive vekstnæringer og styrke vår internasjonale konkurransekraft.
De fleste er enige om behovet for mer og bedre samarbeid. Men skal vi gå fra festtaler om samarbeid til å faktisk få til noe som får betydning, må vi tenke radikalt nytt.
Forslaget er enkelt: Et firepartssamarbeid som inkluderer universitets- og høgskolesektoren som en strategisk aktør i den nasjonale innovasjons- og kompetansepolitikken.
Vi har allerede strukturer som kan videreutvikles med et klart mandat: å utvikle en nasjonal innovasjonsstrategi som forener kompetanse, forskning og næringsutvikling, og som forplikter alle parter til å bidra på sine premisser i et langsiktig perspektiv.
Vi har nok av gode intensjoner og utredninger. Et firepartssamarbeid kan være det strukturelle grepet som gjør oss i stand til å bygge nettopp et landslag for forskning, innovasjon og konkurransekraft.
