Debatt ● Silje Fekjær
Tre kjedelige og tre interessante spørsmål om mastersyke
Vi må slutte å diskutere det vi vet svaret på, og begynner å diskutere de ekte dilemmaene.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten om den såkalte mastersyken dukker opp med jevne mellomrom. Utdanningspolitisk talsperson i FrP Simen Velle har nå kastet seg inn i diskusjonen ved å foreslå å fjerne stipendet for studenter som tar utdanninger som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme.
For 25 år siden sto jeg selv som nyutdannet med vitnemål fra en ikke alt for yrkesrettet utdanning og lurte på hva jeg skulle jobbe med. Litt ironisk ble min første jobb nettopp å finne ut av hva slags jobb folk med lange utdanninger som meg selv fikk.
Etter mange år i den samme diskusjonen må vi nå slutte å diskutere det vi vet svaret på, og begynner å diskutere de ekte dilemmaene.
Her er tre kjedelige spørsmål om mastersyke:
1. Har vi mastersyke i Norge?
Nei, det har vi ikke. Kandidater med mastergrad klarer seg stort sett bra i arbeidsmarkedet. Norge har heller ikke spesielt mange med mastergrad sammenlignet med land som ligner på oss. Det mest påfallende er at forestillingen om at vi har mastersyke, er så seiglivet at den ser ut til å overleve all empirisk tilbakevisning av begrepet.
2. Er det noen masterutdanninger som er vanskeligere å få jobb med enn andre?
Ja, det er det selvsagt. Mønstrene er påfallende like slik de var da vi undersøkte dette for 25 år siden: Har du for eksempel tatt et humanistisk eller estetisk fag, er det større risiko for å ikke få jobb eller få en jobb som ikke passer så godt med det du er utdannet som. Dette er grundig dokumentert, blant annet i den nye rapporten fra HK-dir som lanseres i et frokostmøte ved OsloMet 30. oktober.
Kandidatundersøkelser på OsloMet viser at masterutdannede fra profesjonsfag (som sykepleie, lærer og sosialfag) har et trygt arbeidsmarked i vente. I Norge betyr det relativt lite hvor du er utdannet, det er hva du er utdannet i som er viktig. I motsetning til endel andre land er det altså ikke veldig avgjørende om du har papirer fra «det riktige» eliteuniversitet. Det viktige er faget du velger.
3. Er det uansett nytteløst å vite hvilken utdanning man lettest får jobb med, siden ingen vet hva fremtiden bringer?
At ingen kan spå sikkert om fremtiden, er et selvsagt poeng. Men derfra å trekke slutningen om at vi ikke vet noen ting om hvilke yrker som trolig vil gi jobb i fremtiden, er en misforståelse. Statistisk sentralbyrå (SSB) har i mer enn 30 år publisert framskrivinger av hvilke yrker det kommer til å bli mangel på.
Leser vi bakover i deres rapporter, ser vi at raske endringer for enkeltyrker er unntaket. Gjennom 30 år har SSB truffet ganske så godt. For eksempel har de stødig forutsagt at vi kommer til å trenge flere med helsefaglig bakgrunn.
Vi slutter ikke å bruke værmeldingen selv om den ikke gir en presis spådom om morgendagen. Å satse på at i fremtiden kan hvilken som helst utdanning bli veldig attraktiv i arbeidsmarkedet, er omtrent som å gå ut uten regntøy selv om det er meldt storm. Man kan gjerne velge å gjøre det, men vi gjør ingen en tjeneste ved å late som vi ikke vet noe om fremtiden.
Så hva burde vi heller snakke om? Her er tre interessante spørsmål som jeg fremdeles grunner på:
1. I hvor stor grad skal vi advare mot å velge «ufornuftige» utdanninger?
At utdanning er noe du skal velge selv, vil nok de fleste være enige i. Samtidig vil vi gi unge som velger utdanning kunnskap om hva de velger. Punkterer vi drømmer ved å mase om arbeidsmarkedet, eller er det uansvarlig å ikke realitetsorientere de som skal gjøre viktige livsvalg?
Vi har uansett et ansvar for at saklig informasjon er tilgjengelig, og for å ikke kaste blår i øynene på folk ved å gi urealistiske forestillinger om hva som er i vente.
2. Skal arbeidslivsrelevans styre høyere utdanning?
Utdanning har en egenverdi, og den skal være basert på faglige tradisjoner. Dersom vi som tilbyr høyere utdanning stadig snur kappen etter vinden og lager trendutdanninger, risikerer vi å lage utdanninger med svakt vitenskapelig grunnlag og prioritere vekk verdifulle utdanninger med lange og solide faglige tradisjoner.
Samtidig: Når samfunnet finansierer høyere utdanning, er det jo fordi de vil at vi skal levere arbeidskraft som samfunnet trenger og gi folk en utdanning de kan bruke.
Svaret er selvsagt at vi skal gjøre begge deler: Både produsere «matnyttige» kandidater med etterspurt utdanning, og å prioritere noen faglige «perler» som er viktige i seg selv, på tross av at de ikke gir maks uttelling i arbeidsmarkedet. Men akkurat hvor mange perler vi skal ha og hva som skal til for å regnes som perle, er spørsmål jeg stadig grunner på.
3. Hvem skal styre studieplassene?
Flere aktører har innflytelse på hvilke studieplasser vi oppretter. Studentene velger utdanning og styrer dermed i stor grad hvilke studieplasser som opprettes og legges ned. Myndighetene påvirker studieporteføljen gjennom finansiering av høyere utdanning, og kan ønske å styre utviklingen ut fra det store bildet og politiske prioriteringer.
Danmark har gått langt i denne retningen, og vi ser signaler om et slikt ønske om politisk styring av studieplasser også i Norge.
De høyere utdanningsinstitusjonene svarer med ønske om at de selv bør styre studieplassene: De som driver utdanningene kjenner utdanningene best, de er i tett kontakt med arbeidslivet, og faglig autonomi tilsier at dette skal være faglige valg.
I praksis blir styringen av studieplasser selvsagt påvirket av alle disse tre aktørene: Studentene, myndighetene og universitetene og høyskolene selv. Men hvor tyngden skal ligge, er en pågående drakamp hvor svaret ikke er opplagt.
Sammenhengen mellom utdanning og arbeidsmarkedet er fortsatt en viktig samfunnsdebatt.
25 år etter at jeg fikk min første jobb med å skrive om arbeidsmarkedet for nyutdannede, er jeg fremdeles ikke lei. Men det jeg er lei av, er å diskutere spørsmål som vi for lengst har funnet svaret på.
La oss slutte med det og heller diskutere reelle dilemmaer som virkelig er noe å grunne på.
