Debatt ● Jarle Løwe Sørensen
Universitetene skal ikke bli beredskapsmotorer — men de må heller ikke stå på sidelinjen
Universiteter og høgskoler må kunne bidra til samfunnets beredskap uten å gi fra seg forskningens frihet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I kronikken «Gjør vi universitetene til beredskapsmotorer, svekker vi både forskning og sikkerhet» advarer Ole Andreas Engen og Kenneth Pettersen Gould ved Universitetet i Stavanger mot at UH-sektoren «foldes inn i totalberedskapens maskineri». Det er en viktig bekymring.
Jeg er enig i advarselen, men mener debatten trenger flere nyanser. Vi må diskutere hvordan universiteter og høgskoler kan bidra til samfunnets beredskap, uten å gi fra seg forskningens frihet.
Kronikkforfatterne har gode poenger når de skriver at «universitetenes rolle er ikke å samordne sektorer, lede krisehåndtering eller inngå i kommandolinjer». Universitetene skal ikke bli operative aktører i krisehåndteringen, og forskningsfriheten må ikke vannes ut av nye forventninger om taktisk eller operasjonelt ansvar.
Samtidig mener jeg at diskusjonen bør romme et bredere perspektiv: Som statlige institusjoner er universitetene også en del av totalberedskapen. Det betyr ikke at vi skal ta over operative oppgaver, men at vi bør se nærmere på hvilke støttefunksjoner UH-sektoren allerede er godt rustet til å bidra med.
Forfatterne uttrykker bekymring for at universitetene kan svekkes «på de områdene der de er mest samfunnskritiske» dersom de trekkes inn i beredskapsarbeid. Jeg er enig i at dette er en reell fare dersom rollen forstås feil.
Men UH-sektoren besitter en bred kompetanse som kan styrke beredskapen, uten å true forskningens uavhengighet:
- Vi har forskningsbasert ekspertise om risiko, sikkerhet, teknologi, krisekommunikasjon, helse og psykososiale behov.
- Mange ansatte har praktisk bakgrunn fra nødetater, forsvar, helse og beredskap.
- Vi utdanner profesjonsstudenter som i ekstraordinære situasjoner kan bidra frivillig, strukturert og innenfor klare rammer.
Dette er ikke «beredskapsmotorer» — det er kunnskapsressurser.
Universiteter og høgskoler sitter på betydelige fasiliteter: bygninger, idrettshaller, storkjøkken og studentboliger. I mange land inngår slike ressurser i krisehåndtering på en måte som ikke truer forskningens eget rom. Det er legitimt å spørre om ikke også vår infrastruktur kan brukes smartere i kriser, uten at vi mister vår identitet som frie kunnskapsinstitusjoner.
Jeg er derfor ikke enig i at det er en motsetning mellom å verne forskningens uavhengighet og samtidig bidra til totalberedskapen. Det handler om hvordan universitetene bidrar, ikke om hvorvidt de gjør det.
Til slutt: Totalberedskap forutsetter at samfunnets ressurser kjenner hverandre og kan støtte hverandre når det virkelig gjelder. Det er ingen grunn til at UH-sektoren skal stå på sidelinjen i den samtalen.
