Debatt ● Rikke Gürgens Gjærum
Kanarifuglen i gruven
Desinformasjon, hybride trusler, sårbar infrastruktur, og ikke minst klimaendringer og geopolitiske spenninger. Utfordringer treffer oss i nord først, men vil treffe andre etter hvert. Da kan våre erfaringer være gode å ha.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I januar 1996 kjørte jeg nordover. Jeg satte kursen mot Tromsø for å bli klassestyrer i 2A på Hamna skole. Som allmennlærer og adjunkt med opprykk i drama/teater var Rikke, 23 år, optimistisk og klar for lærergjerningen.
Mye har skjedd siden den tid. Det har vært en bratt læringskurve, men ikke minst et veiskille i min forståelse av Norge som nasjon, innsikt i betydningen av estetiske læringsformer for de unge og utdanning som kraft.
I dag, 30 år senere, er jeg professor og prorektor for utdanning ved UiT Norges arktiske universitet. Vi er et universitet som lever med Arktis som virkelighet.
Som Oslojente vet jeg godt at virkeligheten ser forskjellig ut fra Holberg plass og fra russergrensen, det kommer simpelthen an på hvor du hvor du ser fra.
I nordområdestrategien skriver regjeringen: «Nordområdene er en viktig del av norsk identitet». Men alt for ofte viser det nasjonale ordskiftet at dette ikke er riktig. Det er synd, for både demografiske forskyvninger, konsekvensene av sikkerhetspolitikken i hverdagen som jamming og manipulering, og ikke minst klimaendringene merkes først og mest i nord, men handler i neste runde om hele Norge.
Vi erfarer sentralisering, fraflytting, en aldrende befolkning, økt innvandring og nye inkluderingsbehov. «Nord-Norge har lenge hatt en skjør befolkningsbalanse. Utflytting til Sør-Norge har presset tallene ned, mens innvandring fra utlandet har dempet nedgangen. /.../ Etter noen år flytter de fleste innvandrerne videre sørover», skriver Telemarksforskning.
Men samtidig vet vi at universiteter er sentrale motorer for samfunnsutviklingen. De er nærmest honningkrukker med sentrifugaleffekt, for UiT har en avgjørende betydning for forskning, innovasjon og kompetansebygging i hele Nord-Norge.
For eksempel blir hele 67 prosent av doktorgradskandidatene fra UiT værende i landsdelen i flere år etter endt grad. UH-sektoren har ansvar for lokal kompetansebygging, utdanning som treffer regionale behov, og forskning som gir innsikt i endringene.
For UiT sitt vedkommende er den ambulerende fleksible lærerutdanningen, utviklet i tett dialog med vertskommunene våre, et godt eksempel på hvordan vi kan makte å gi bærekraftig utdanning utenfor lærerutdanningens hovedcampus i Tromsø. Slik gir vi samfunnet en forutsigbar utdanningsrullering mellom tre regioner i en tid med et krevende rekutteringsgrunnlag.
For institusjoner lenger sør i landet kan det være nyttig å forstå utfordringene i nord. Kanskje er vi kanarifuglen i gruven? Utfordringer som først treffer oss, vil også treffe andre etter hvert. Da kan våre erfaringer være gode å ha.
Vi erfarer desinformasjon som undergraver tillit, hybride trusler og sårbar infrastruktur, og ikke minst klimaendringer og geopolitiske spenninger. Derfor må universitetene og høgskolene være en del av totalberedskapen, ikke bare som kunnskapsprodusenter, men som samfunnsaktører med evne til å skape dialog, analysere, formidle, forsone og utdanne til beredskap.
UiT har lang erfaring med Barentssamarbeidet, grensestudier og tett kontakt med russiske institusjoner. Etter angrepet på Ukraina 24. februar i 2022 har dette endret seg, men behovet for kunnskap om Russland er jo viktigere enn noen gang.
Vi trenger sårt flere med russisk språk- og kulturkompetanse, men også geopolitisk innsikt og evne til å analysere og forstå de komplekse problemer verden står i med krig, store maktforskyvninger og hardt politisk spill.
Men mange studenter i dag tror jo ikke at russisk er et fornuftig studievalg nå, så her bør Kunnskapsdepartementet vurdere å bruke Lånekassen som virkemiddel ved å omgjøre lån til stipend for russiskstudenter.
For dette er en del av vår akademiske beredskap: å kunne leve med en nabo vi ikke alltid forstår, men som vi må forholde oss til. For vi kan ikke endre kartet, men vi kan endre vår måte å tenke på, og her spiller hele skoleverket en essensiell rolle. Og læreren står i en særstilling.
Norges eldste lærerutdanning finnes også i nord. Den ble etablert som landes første offentlige lærerseminar på Trondenes i Harstad, i 1826. Den syvende februar neste år er det derfor en høytidelig åpning av jubileumsåret i Harstad. Dette er ikke et nordnorsk jubileum, men et nasjonalt, og derfor inviteres alle til fagkonferansen «Lærere bygger samfunn» i Tromsø den 12. februar for å lytte til fortiden og drøfte fremtiden.
For la det være sagt: Lærere bygger samfunn. Skolen er demokratiets førstelinje. Lærere må ha kritisk kompetanse til å møte desinformasjon, evne til å veilede barn og unge i kildekritikk og samfunnsforståelse.
Vi kan ikke endre kartet, men vi kan endre vår måte å tenke på, og her spiller hele skoleverket en essensiell rolle. Og læreren står i en særstilling.
De trenger en sterk støtte fra i universitets- og høgskolesektoren gjennom forskning, innovasjon, metodeutvikling og ikke minst etter- og videreutdanning. For lærerne er kanskje samfunnets viktigste arkitekter.
Når vi i det offentlige ordskiftet snakker om dem som bygger samfunnet, tenker vi kanskje ofte på politikere, ingeniører eller fagarbeidere. Men den virkelige samfunnsbyggeren står nok ikke på en byggeplass eller i et styrerom. Hun står i et klasserom og former fremtiden. En dag av gangen, gjennom et helt arbeidsliv.
Læreren er ikke bare en formidler av kunnskap, hun er en fasilitator, en arkitekt, en brobygger for verdier og drømmer.
Jeg er selv lærer, og jeg vet at i klasserommet legges grunnmuren for demokratiet. Det er her barn, unge og studenter lærer å stille spørsmål, å tenke kritisk, og forhåpentligvis etter hvert forstår forskjellen på faktabasert kunnskap og subjektive anekdotiske oppfatninger. Det er jo en kjernekompetanse i vår tid.
For vi lever i en digitalisert og iscenesatt tid der algoritmer og manipulasjon fører til at desinformasjon, mobbing og trolling sprer seg raskere enn sannhet. Derfor er læreren en vokter av et opplyst samfunn. Læreren gir unge mennesker verktøy til å navigere i et komplekst samfunn, til å delta og ikke minst til å ta medborgeransvar.
Men læreren bygger mer enn kunnskap. Hun bygger fellesskap. Hun ser barnet som strever og mestrer. Hun skaper rom for dialog og forsoning, mellom kulturer, mellom minoriteter og majoritetssamfunnet. Hun arbeider for respekt og toleranse. Hun skal jo gi alle barn, uansett hvor de kommer fra, en sjanse til å lykkes.
Det er vel det man kan kalle likeverd i praksis? Det er samfunnsbygging på sitt mest menneskelige.
Vi må huske at læreren kan tenne gnisten i oss og gi oss fremtidstro. Jeg håper det er flere enn meg som kan huske tilbake på den «ene læreren» som virkelig betydde noe når hverdagen var vanskelig. For lærere kan spore an til mot, til kreativitet, til nysgjerrighet, og til å våge å drømme og gripe mulighetene i livet.
Jeg tenker at uten den gode læreren med en vifte at ulike former for kreativ metodikk så stopper innovasjonen. Uten læreren stopper demokratiet. Uten læreren stopper håpet. For når vi investerer i læreren, investerer vi i alt vi ønsker for fremtiden: kunnskap, rettferdighet, trygghet og vekst.
En slik lærer er Ine Mariel Solbakken. Hun bruker drama og fortellerkunst for å si til alle de som har en vond hemmelighet – «si det videre!» For hun tror at hvis man kan fortelle barn at: «det ikke skal være sånn – og så fortelle alle de barna som ikke har det sånn - hvordan det kan være å ha det sånn – så kan vi i felleskap skape det motet som trengs for å få barn til å si ifra».
Ine Mariel er et eksempel på kunnskapsberedskap i praksis. Gjennom egne erfaringer, utdannelse, forskning, dramaturgi og et narrativ pakket inn eventyrformat så treffer hun de unge og gir dem motstandskraft. Hun dro fra nord til Oslo for å studere, flyttet hjem, studerte videre og bygger nå samfunn.
Jeg dro fra Oslo i 1996 og kjørte nordover. Jeg tenker nå at i nord er læreren kanskje den viktigste aktøren i lokalsamfunnet, og derfor en nøkkelperson i totalberedskapen for å bygge motstandskraft.
Beredskap handler jo om å være forberedt til innsats for å håndtere uønskede hendelser. Men akademisk beredskap handler om mye mer enn beredskapsplaner. Det handler om å utdanne mennesker som kan tenke kritisk, selvstendig, kreativt og nytt, handle klokt og bygge tillit.
Derfor må universitets- og høgskolesektoren være en aktiv medspiller i å sikre demokratiet, lokalt, nasjonalt og globalt. Vi har bare en klode. Verden henger jo sammen og vi kan jo ikke bare klippe naboer ut av kartet.
Kronikken er basert på forfatterens innlegg under Universitets- og høgskolerådets konferanse, 18/11-25.
