Debatt albert didriksen

Vi burde visst mer om pandemien nå

De strenge juridiske rammene for medisinsk og helsefaglig forskning har stått i veien for mye kunnskap vi kunne hatt om koronapandemien.

Det burde vært åpnet mer opp for eksperimentering i forskningen på koronaen, i følge masterstudent Albert Didriksen, som mener helseforskningsloven må revideres i forbindelse med unntakstilstander.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

KORONAFORSKNING| «Vi iverksatte store pakker med inngripende tiltak, uten å vite sikkert på forhånd hvilke av dem som virker». Slik beskriver direktør for FHI, Camilla Stoltenberg, Norges første møte med koronaviruset. At beslutningstakernes kunnskapsgrunnlag var tynt i starten av den største pandemien som har berørt Norge siden spanskesyken, er ikke rart. Som flere (eksempel 1, 2, 3, 4) har påpekt, er det verre at man fortsatt vet lite om riktig reaksjon i liknende situasjoner.

Til tross for at den nå har vart i 16 måneder her til lands, har koronapandemien lært oss lite. Mye av grunnen er de strenge juridiske rammene for medisinsk og helsefaglig forskning. Helseforskningsloven er ment å fremme etisk forsvarlig forskning på dette feltet. Dessverre er retningslinjene såpass stramme, at det setter en stopper for forskning som ville vært etisk riktig å gjennomføre.

Utfordringen kan illustreres med et eksempel fra mai 2020. Da landets skoleelever kunne innta klasserommene igjen, ønsket Folkehelseinstituttet å undersøke den smittevernsmessige effekten av stengte skoler. Dette kunne vært gjort med et randomisert eksperiment, som i dette tilfellet ville betydd å dele elever inn i to grupper basert på loddtrekning: En gruppe som fikk gå tilbake på skolen 11. mai, og en kontrollgruppe som måtte klare seg med hjemmeundervisning i fire uker til. Siden elevene fordeles tilfeldig, er hvorvidt de møter opp på fysisk undervisning den eneste forskjellen mellom gruppene. Ulik grad av smitte kan derfor tilskrives dette, og man får en solid indikasjon på hvilken effekt stengte skoler har i kampen mot pandemier.

Til tross for at den nå har vart i 16 måneder her til lands, har koronapandemien lært oss lite.

Albert Didriksen, masterstudent

Det er tre grunner til at regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REM), som selv støtter seg på nevnte helseforskningslov, avslo prosjektet. For det første skal hensynet til deltakerne gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. Altså er ikke samfunnsnytten av forskningen i seg selv nok til å legitimere et eksperiment, hvis det utsetter forskningsobjektene for en for stor risiko. For det andre ville eksperimentet vært utført på barn, noe som ifølge retningslinjene fordrer spesielt stor forsiktighet. For det tredje, så er det en generell regel at forskningsdeltakerne skal samtykke til deltakelse i eksperimenter.

Argumentene bygger på en –i forbindelse med pandemien, feilaktig – antakelse om at kun mennesker direkte involvert i eksperiment forskes på. Ved første øyekast virker det riktignok på sin plass å ta spesielle hensyn til disse. De «ofrer» seg tross alt for vitenskapen, noe vi alle nyter godt av. Derfor fremstår det rimelig å avstå fra forskning om objektene utsettes for en stor risiko de ikke kan eller ønsker å gi samtykke, til tross for at samfunnsnytten ville vært positiv.

Men det er ikke kun deltakere i eksperimenter som forskes på. Under pandemien har vi alle blitt undersøkt. De etiske retningslinjene har imidlertid gjort forskningen dårligere. Siden det ikke har vært mulig å dele befolkningen i tilfeldige grupper, har man aldri kunnet gjort ekte eksperimenter. Man ender heller opp med svakere forskning. Større tiltakspakker har blitt innført for å bekjempe pandemien. Endringen i smittenivå har blitt koblet til tiltakspakken, men med mindre sikkerhet – i fravær av kontrollgruppe kan man ikke utelukke alternative forklaringen.

At antall smittede går ned, kan f.eks. også skyldes at befolkningen generelt blir flinkere på smittevern med tiden, at kulturen for å teste seg endres, og så videre. Og enda viktigere: Siden alle måtte få hele tiltakspakken, lærte helsemyndighetene ikke noe om effekten av enkelttiltak. Man vet f.eks. cirka effekten av å stenge ned både idretten, skoler, treningssentre og større arrangementer, men ikke hvilken av disse som bidrar mest i kampen mot pandemien. Det vi har lært av siste års forskning, er derfor at det er tilstrekkelig å stenge ned alt sammen for å bremse smittespredning – men ikke hvilke som er nødvendige tiltak.

Som nevnt virker det ved første øyekast etisk riktig å unngå eksperimenter på mennesker. Når to grupper blir behandler ulikt, får den ene gruppen nødvendigvis dårligere behandling enn det man på det tidspunktet antar er den beste. F.eks. må noen holde seg til hjemmeundervisning, til tross for antakelsen om at det er trygt i klasserommet. Med å aldri eksperimentere, unngås dette – alle mennesker behandles til enhver tid på måten som på det gjeldende tidspunkt antas å være best. Prisen er imidlertid stor.

I mangel på eksperimentering utvikles ikke kunnskapsgrunnlaget. Hva man «antar å være best» blir aldri ordentlig godt, siden man ikke får undersøkt enkelttiltaks effekter nærmere. Om f.eks. stenging av skolen egentlig er av liten betydning for smittevern, vil det likevel måtte innføres ved høye smittenivåer, siden vår beste kunnskap er at det inngår i en totalpakke som får ned smitten. Det fremstår kanskje uetisk å teste antatt suboptimale løsninger på en kontrollgruppe med mennesker. Men det er verre å alltid behandle alle basert på suboptimal informasjon, fordi man ikke er villig til å eksperimentere.

Det vi har lært av siste års forskning, er derfor at det er tilstrekkelig å stenge ned alt sammen for å bremse smittespredning – men ikke hvilke som er nødvendige tiltak.

Albert Didriksen, masterstudent

En innvending mot å myke opp reglene, er at det åpner opp for en svært autoritær praksis. Vi mennesker nyter generelt godt av å vite at vi ikke blir eksperimentert på, og at vi slipper å frykte at vi kan bli forsøkskaniner for myndighetene. Kravet om samtykke sikrer mennesket autonomi og frihet. I forbindelse med en pandemi faller imidlertid slike argumenter bort. Vi aksepterer allerede at det er nødvendig med en unntakstilstand for å bekjempe viruset. Og prisen av manglende eksperimenter er nettopp mindre frihet og autonomi – det tynne kunnskapsgrunnlaget gjør potensielt at elever må på hjemmeskole igjen, uten samtykke, til tross for at vi ikke vet hvor godt stengte skoler funker.

I frykt for å havne i en kontrollgruppe, aksepterer vi dårligere forskning, og følgelig dårligere politikk over tid, både for oss selv, og senere generasjoner som opplever pandemier. Det virker ikke etisk forsvarlig. Helseforskningsloven må revideres i forbindelse med unntakstilstander.

Powered by Labrador CMS