Debatt ● Helene Ingierd
Vi må unngå ansvarsvakuum i internasjonalt forskningssamarbeid
Hvor går grensene for forskningsetiske vurderinger? Og, hvilket ansvar har institusjonene for å sikre etisk forsvarlig samarbeid?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I disse dager pågår det diskusjoner knyttet til ansvarlig internasjonalt samarbeid ved norske universiteter, som hos de fleste europeiske universitetene. Med den israelske krigføringen på Gaza, er det særlig samarbeid med israelske institusjoner som diskuteres.
Situasjonen løfter to spørsmål: Hvor går grensene for forskningsetiske vurderinger? Og, hvilket ansvar har institusjonene for å sikre etisk forsvarlig samarbeid?
Først om det forskningsetiske samfunnsansvaret. Forskningsetiske normer defineres bredt i nasjonale og internasjonale retningslinjer. Det er bakteppet for at jeg allerede i 2023 uttalte at mange av vurderingene knyttet til internasjonalt samarbeid er forskningsetiske, og at forskningsinstitusjonene har et selvstendig ansvar for å gjøre slike vurderinger.
Kort sagt omfatter forskningsetikk også forskningens rolle i samfunnet. Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi fastslår dette tydelig:
«Forskningen må ikke være innrettet slik at den kommer i konflikt med demokratisk utvikling eller internasjonale konvensjoner som skal trygge fred. Forskningen må ikke bryte med de rettighetene som er nedfelt i anerkjente internasjonale konvensjoner om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter. Der vitenskapelig og teknologisk utvikling kan misbrukes til å svekke individenes selvbestemmelse, menneskeverd og demokratiske rettigheter, skal forskere bidra til at slik misbruk av forskningen unngås. Forskere har et selvstendig ansvar for å minimere risiko for uheldige virkninger på mennesker, samfunn og natur, for ansvarlig bruk av samfunnets ressurser og for at forskningen direkte eller indirekte kan komme samfunnet til gode (p. 1, NENT, 2024)»
Også europeiske retningslinjer for forskningsintegritet understreker respekt og ansvarlighet for bredere samfunnsmessige konsekvenser av forskningen som grunnleggende prinsipper.
Å avgjøre hvorvidt et konkret forskningssamarbeid er i strid med slike prinsipper og retningslinjer, kan være krevende.
Da Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) gjorde en forskningsetisk vurdering av petroleumsforskning for drøye ti år siden, var det nettopp de forskningsetiske normene knyttet til samfunnsansvar som var sentrale. Spørsmålene var knyttet til samarbeid med oljeindustrien (daværende Statoil) og risikoen for at forskningssamarbeidet bidro til ødeleggende virkninger på natur og samfunn, og dermed var i strid med målsettinger om bærekraft og etterlevelse av føre var-prinsippet.
NENT etterlyste den gang universitetenes refleksjoner rundt deres rolle som kunnskapsprodusenter i samfunnet. Komiteen pekte på behovet for å gjøre selvstendige forskningsetiske vurderinger, uavhengig av politiske føringer.
I et slikt spill oppfylles ikke samfunnsansvaret.
I motsatt fall, ville det være en klar risiko for ansvarsvakuum, der universitetene peker på styresmaktene når de gjør sine prioriteringer, mens politiske beslutningstakere peker på universitetenes institusjonelle autonomi. I et slikt spill oppfylles ikke samfunnsansvaret.
Avslag eller terminering av et gitt forskningssamarbeid kan ha store konsekvenser for de berørte forskerne, gripe inn i den akademiske friheten og hindre viktig kunnskapsutvikling. Derfor bør terskelen være høy for å si nei til samarbeid.
Men når det er koblinger mellom et gitt forskningsprosjekt og svekkelse av « … individenes selvbestemmelse, menneskeverd og demokratiske rettigheter» kan det være grunn til å definere prosjektet som risikofylt.
Et eksempel som er omtalt i Le Monde er et forskningsprosjekt ved en israelsk bedrift, som fikk finansiering fra EU. Formålet med prosjektet var i utgangspunktet utvikling av sektorer som sikkerhet, bygg og anlegg, samt underholdning. I dag er selskapets fly — nå under navnet Xtend Defense — sentrale i det militære apparatet som Israel har tatt i bruk i Gaza.
Dette understreker betydningen av å gjøre løpende vurderinger, spesielt når samarbeidet i utgangspunktet defineres med en viss risiko.
Eksempelet viser samtidig at slike vurderinger er krevende, blant annet fordi det ofte er behov for inngående kunnskap om landkontekst. Dessuten vil risikovurderinger alltid være beheftet med verdivurderinger, knyttet til hva som utgjør akseptabel risiko og hvilke verdier som står på spill.
Derfor bør man søke bredest mulig forankring og størst mulig åpenhet.
Det kan også være høyst uklart hvem som faktisk har ansvaret. Igjen kan det oppstå et ansvarsvakuum: Forskningsinstitusjonene kan peke på forskerne og understreke betydningen av akademisk frihet. Forskerne kan på sin side peke på institusjonene, som må vurdere hvorvidt det er ansvarlig å inngå en kontrakt når de eventuelt skal signere den.
Så til det andre spørsmålet, om institusjonell autonomi og ansvar.
Forskningsinstitusjonene har et tydelig og rettslig ansvar for forskningsetikk. Dette er hjemlet i forskningsetikkloven fra 2017. Loven slår fast at all forskning i Norge skal følge anerkjente forskningsetiske normer, gitt gjennom forskningsetiske retningslinjer, og at forskningsinstitusjonene har et ansvar for det forskningsetiske arbeidet.
Forskningsinstitusjonene har et tydelig og rettslig ansvar for forskningsetikk.
Denne forståelsen reflekteres også i den nye helseforskningsloven, der institusjonene har fått et klarere ansvar for å vurdere om deres prosjekter oppfyller de rettslige kravene for medisinsk og helsefaglig forskning.
På samme måte fremhever en veileder fra De nasjonale forskningsetiske komiteene institusjonenes ansvar.
De nasjonale forskningsetiske komiteene understreker betydningen av å bygge en god kultur, og å ha systemer for å ivareta forskningsetiske spørsmål og saker, også utover uredelighetssaker. Dette inkluderer saker som handler om internasjonalt samarbeid.
Å håndtere forskningsetiske spørsmål om samarbeid, uten pålegg eller innblanding fra politisk ledelse, er utøvelse av institusjonell autonomi i praksis. Ofte vil dette innebære å yte støtte til forskere når de skal gjøre sine vurderinger — på samme måte som institusjonene må støtte forskere om de trenger bistand i andre forskningsetiske vurderinger.
Generelt må institusjonene legge til rette for god dialog, basert på respekt for forskerens frihet og kompetanse.
Det finnes etter hvert flere gode verktøy som gir støtte i dette arbeidet, i tillegg til forskningsetiske retningslinjer. NENT har utarbeidet en ny veiledning om internasjonalt samarbeid som snart blir gjort tilgjengelig. Slike ressurser skal gjøre det enklere for forskere og institusjoner å ta det nødvendige ansvaret og fremme forsvarlig samarbeid i en mer usikker og kompleks verden.
