«Virkelighetsnære» løsninger i dagens lærerutdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En mer praktisk skole, bedre og mer virkelighetsnær praksis i lærerutdanning — flere innlegg i Khrono har pekt på at teoretisering og akademisering i høyere utdanning er feilslått, og har gått for langt. 

Hvorfor diskutere høyere utdanning og særlig lærerutdanning ved la debatten innordnes en utdatert dikotomi? Jeg har noen tanker om det, og ble stimulert av intervjuet med Peder Haug i Khrono 10. juli. 

Som erfaren utdanningsforsker er han verdt å lytte til, tenkte jeg. Overskriften på oppslaget var at studentene i lærerutdanning bør ha lengre, mer sammenhengende og virkelighetsnær praksis. 

Lærerutdanning

Vil ha lengre, mer sammen­hengende og mer virkelighets­nær praksis

Hans hovedargument, slik jeg leste oppslaget, var at utdanning der mengde, både når det gjelder fagkunnskap og praksis, skjer på bekostning av kvaliteten i utdanningen. I en mer sammen­hengende og virkelighets­nær praksis vil studentene tilegne seg elevkompetanse, noe som Haug siteres på, at er helt nødvendig for å kunne fungere som lærer. Videre at denne kompetansen er svært kompleks og i stor grad erfaringsbasert, og ikke noe studentene kan lese seg til. 

Men det å « slippe studentene løs på elevene» kan gå ut over elevenes læring, og det kan ikke risikeres at praksisopplæringen går på bekostning av elevenes utbytte. 

Studentene må ha veiledning: hele premisset han foreslår, blir som helhet tydeligvis for komplisert. Like fullt siteres Haug på at elevkompetanse er helt nødvendig for å kunne fungere som lærer, og elevmassen er bevegelig og uforutsigbar. 

lærerutdanning

Slik lærer de studentene å møte det virkelige livet

Elevkompetanse er en kunst og kan kun ikke tilegnes annet enn ved å møte barn og unge, noe praksisopplæringen sannsynligvis i liten grad lykkes med slik den er i dag. Dette er kjernen i Haugs bud. 

Haug tror at lærerutdanningen til dels har glemt at det handler om mennesker. Her er jeg enig med Haug, men så stopper det. Et ord som elevkompetanse og beskrivelse av elevene som en masse, er tekniske ord har ikke noe med forståelse av elever å gjøre.

Det framgår ikke at dagens studenter selv bringer inn relasjonserfaringer, et rikt materiale for arbeid med forforståelse; hvordan ser de på seg selv som tidligere elever, nå som studenter, hva har de erfart, lest, opplevd, sanset, følt og tenkt, og hvordan orienterer de i sin utdanning — mot seg selv, andre og verden? 

Bruken av ord som elevkunnskap, elevmassen og at å møte elever er en kunst, tar lett oppmerksomheten bort fra det studentene selv bringer inn.

Mitt innspill er at det er på høy tid å overskride det å forstå teori og praksis som dikotome størrelser i lærerutdanning. Ord som elevkunnskap setter i gang tanker om at dette er en særlig kunnskap som nås gjennom erfaring. Vi kommer til kort med teknisk språkføring, som like gjerne lukker lærere (både i høyere utdanning og i skolen) inne i en forståelse som frister dem i at det de skal er å kunne uttale seg om- og vurdere elevene. 

For studentene handler det imidlertid om å bli innviet i et mye større oppdrag; om å arbeide med å (ut)danne seg til å være, leve og forstå sin egen situasjon, og få et større repertoar i møter med andre, enn det (ideologiske) politiske begrepene om elevkunnskap, profesjonsrelevans, forskningsbasert, praksisnært, kvalitet etc. 

Alle disse ordene kommer i veien for å engasjere seg i grunnleggende faglige og personlig opplevde spørsmål om det som skjer med dem. 

Debatt ● Kariin Sundsback

Vi kan lære mye av lærerutdanningen i Nederland

Hva skal vi som undervisere bidra med hvis ikke slike tema aktivt dras inn i undervisningen? Grunnleggende må vi spørre: hvordan vi støtter våre studenter i å utvikle sin forståelse ved å lese, skrive, handle og oppdage sammenhenger de befinner seg i institusjonelt, personlig og sosialt? 

Det er kjent fra forskning at lærere, i sitt språk om elevene, har lett for å tillegge elevene egenskaper. Ved å karakterisere elever som flinke, late, ivrige etc. skjules det som skjer i samhandlingen mellom mennesker. Gjennom å tilskrive elevene egenskaper gjennom språket, skygges det for å forstå bidragene studentene selv har i en aktiv samhandling, det kroppslige, sanselige og dynamiske og i stedet beskrive en passiv og statisk egenskap ved personen, såkalte egenskapsbegreper. 

En kontrast til en tilskrivning av egenskaper på elevene, er å undersøke sitt eget bidrag i kommunikasjon med elevene. Studentene i lærerutdanning trenger å arbeide med teorier om erkjennelse, om opplevd virkelighet og finne ut hva de tar for gitt og har fått overlevert. 

Et første (og grunnleggende ledd) er å ta opp med studentene at de er del av en felles sosial verden, som de både selv er formet av- og bidrar til videre forming via sine valg, forståelse, situasjoner og tenkning etc. Det er like relevante tema i praksisskolen som på campus. De to kontekstene skal heller ikke reduseres til hverandre, og det er forskjell på fagdidaktikk i høyere utdanning og i fagdidaktikk skolen.

Det mest sentrale for dagens studenter i lærerutdanning og høyere utdanning er at utdanningen tilbyr dem undervisning der de kan bli klar over sin egen tenkning og dvele over forutsetningene studentene har for å arbeide faglig. 

Jeg håper at gruppearbeider som hva som er «den gode læreren» er lagt til side i lærerutdanning og at studentene slipper å spille elever i ulike undervisningsopplegg, som de som underviser dem forteller at de skal bruke i skolen. Vekk med oppskrifter og standardsvar, som dessverre etter alle årene med New Public Management har festet seg i språket og kroppen, både hos undervisere og studenter. 

En lengre og mer sammenhengende praksisperioden kan ikke bøte på en grunnleggende instrumentell logikk. 

Debatt ● Gro Marte Strand og Karen Birgitte Dille

Det er pedagogikk som er limet i lærerutdanninga

Bruddet med tenkningen om «løsningen» kan imidlertid skje ved at studentene selv tilbys og innvies i de store muligheter som finnes til å skape kunnskap ved å kommunisere, lese, skrive og handle, og utvikle en analytisk så vel som kroppslige intuitive være- og handlemåter gjennom sitt utdanningsløp. 

Studentene vil kunne oppdage sin egen orientering mot kunnskap, sine etiske perspektiver, kjenne gleden ved å forankre sin forståelse i den levde kroppen og kjenne seg hjemmehørende i en dialektikk mellom egen subjektivitet, den felles intersubjektiviteten i den sosiale verdenen. 

Lærerutdanninga

Lærerutdanning i krise: Mindre undervisning, og undervisere som sliter

De vil finne ut hvordan de kan å trekke distinksjoner og avgrensinger mellom det de tror på og vil, basert på kroppens språk og fornemmelser, i kombinasjon med analyser og kritisk tenkning. 

En innstilling til kunnskap er noe undervisning både på campus og i praksisskolen kan preges av. I løpet av lærerutdanningen trenger studenten å få et visst grep om sin egen (kroppslige) respons på ulike elever, sine undervisere og praksisveiledere. 

Det er vår mest grunnleggende oppgave i høyre utdanning er å innvie i forståelser, kunnskapskulturer og analyser av det stoffet de selv bringer inn om det som skjer i dem og med dem i den sosiale virkeligheten, enten det er på campus eller i praksisskolen.

Debatt ● Peder Haug

Etter å ha følgt yrket på avstand som utdannar og forskar gjennom 50 år, ville eg i dag ikkje ha valt å verte lærar