Å vite hva man vil ha kan være en god start

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortingsrepresentantene Kjerstin Wøyen Funderud og Kjersti Bjørnstad fra Senterpartiet, hevder i svar til meg av 05.06.25 at de ønsker en yrkesrettet erfaringsbasert helsefagutdanning på bachelor- og masternivå som en motsetning til en akademisert sykepleierutdanning. Den skal heller ikke være forskriftsfestet slik sykepleier- og spesialsykepleierutdanningene, er. De misforstår begge erfaringskunnskapens plass i sykepleie.

Debatt ● Kjerstin Wøyen Funderud og Kjersti Bjørnstad

Hvorfor denne skepsisen til fordypning i fagskolesøylen?

Erfaring er en viktig kunnskapskilde og erfaringsbasert kunnskap er en hjørnestein i å yte kunnskapsbasert sykepleietjeneste. Florence Nightingale understreket betydningen av observasjon som grunnlag for erfaring og læring samtidig som hun advarte mot å ikke lære av erfaringen: «En sykepleierske har gitt som begrunnelse for å gjøre det samme som hennes forgjenger ødela sin egen og pasientens helse på, «at forgjengeren alltid hadde gjort det»».

Observasjon er et godt grunnlag for erfaring som kunnskapskilde, men den er aldri tilstrekkelig, for der virkningen av et tiltak ikke kan observeres umiddelbart etter handling, er ikke erfaringen tilstrekkelig som kunnskapskilde. Den må settes sammen med teoretiske og vitenskapelige kunnskapskilder for å gi en kunnskapsbasert praksis.

Sykepleie er en fagtradisjon sprunget ut av praksiserfaringer. De har ikke alltid vært korrekt. I 1926 lærte sykepleierelever at pasienter skulle ha ro og langt sengeleie etter en operasjon. I 2025 lærer sykepleiestudenter at pasienter skal mobiliseres tidlig etter en operasjon for å unngå sengeleiets komplikasjoner. Dette skyldes forskning og gransking av egen fagtradisjon. Det som holder mål beholder vi, det som ikke har høy nok standard forandrer eller forkaster vi.

Debatt ● Jan-Thore Lockertsen

Fagskoledebatten: Men vi har jo allerede en erfaringsbasert utdanning i helsefag. Den heter sykepleie.

Å arbeide med erfaringer er av så stor betydning i bachelor i sykepleie, at det er tatt inn som læringsutbytte i vitenskapsteori og forskningsmetode: «kan formidle synspunkter og dele erfaringer med andre innenfor fagområdet og gjennom dette bidra til utviklingen av god praksis». Det som gjør dette til et viktig læringsutbytte, er at det peker på at faget sykepleie ikke er statisk og at kunnskapen fra skolen utvikler seg til noe mer enn det skolen har undervist i, i møtet med praksis. Men hvordan kan vi sykepleiere lære av andres erfaringer om den ikke artikuleres i det skrevne ord og formidles?

Det hevdes at sykepleierutdanningen er akademisert. Ordet finnes egentlig ikke på norsk og benyttes ofte med en negativ undertone, men er det egentlig så negativt at sykepleiere erverver seg akademiske ferdigheter? Etikk, kommunikasjon, arbeide i flerprofesjonelt team, samt kildekritikk og kildebruk for å kunne nyttiggjøre seg forskning? Den akademiseringsprosessen som skjer i sykepleie er praksisrelevant og styrker praksis. For det er jo akkurat de akademiske ferdighetene som er av betydning for det forhold jeg nevnte tidligere. Vårt fag utvikles i praksis. Vårt arbeid er alltid i et flerfaglig fellesskap. Vårt praksisfellesskap gjør at vi deler med og benytter andres kvalitetssikrete kunnskaper, da må vi forventes å kunne lese den og vurdere den for å styrke pasientsikkerheten.

En av de gruppene vi ofte deler praksisfellesskap med, er helsefagarbeidere. Denne faggruppen er kommet inn gjennom hjelpepleierutdanningen som kom i 1963. Ettersom utdanningen var pleie for å avhjelpe sykepleiermangelen delte den deler av vårt fagstoff. I 1972 ble det bestemt at denne utdanningen som en assistentstilling skulle være videregående skole. Jeg kan ikke se at helsefagarbeider har noe eget fagstoff som tilsier noe annet enn grunnleggende sykepleie innenfor sykepleiens mange områder.

Debatt ● Kathrine Tveiterås og Gunbjørg Svineng

Å få flere gutter til å velge helsefag vil bidra til å løse mangelen på helsepersonell

Å ønske å heve en utdanning til en bachelor- og en masterutdanning uten å vite hva den skal være, eller hva den skal inneholde, fremstår som et lite gjennomtenkt opplegg. At den skal bygge på erfaring fordi sykepleie er blitt for akademisert, gir lite innhold, for erfaring er reflekterte opplevelser, og akademiseringen er det som gir grunnlag for å systematisere og dele erfaringskunnskapen og den undring den vekker.

Før man starter et arbeid med å utforme en utdanning må det være visshet om hva slags behov en slik utdanning skal fylle. Helsefagarbeider er en utdanning i grunnleggende sykepleie. Å skulle videreutvikle den til en bachelor- og en masterutdanning uten å vite hva den skal være bare at den ikke skal være en sykepleierutdanning, virker å være mangel på en fremtidsrettet strategi all den tid dens funksjon vil være sykepleie. Som gutt så jeg på TV der André Bjerke lærte bort sjakk. Der sa han: ‘en dårlig plan er bedre enn ingen plan’. Og her er det ingen plan.

Oppsummert: Jeg finner ingen plan for hva en bachelor- og mastergrad i helsefagarbeid skal være. Hvilket behov skal den dekke? Hvilket kunnskapshull skal den fylle? Hva skal helsefagarbeidere utføre som ikke alt utføres av sykepleiere og spesialsykepleiere? Om det er for å dekke inn mangel på sykepleiere, vil ikke det være mot sin hensikt med to utdanninger som skal konkurrere om den samme arbeidskraft og utføre den samme praksis? Dette er spørsmål som fortsatt er ubesvart.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om det er et stortingsflertall som støtter denne linjen, betyr ikke det nødvendigvis at det er den beste løsningen. Flertallet kan ta feil, og i dette tilfellet virker det som om de har oversett viktige aspekter ved sykepleierutdanningen og behovet for en klar og gjennomtenkt plan. Å basere en så viktig beslutning på et flertall alene, uten grundig vurdering av konsekvensene, er rett og slett uansvarlig.

Debatt ● Jens Christian Thysted

Men grads­betegnelsene våre får dere aldri!