Debatt ● Espen Gamlund
Abortdebatten er storm i et vannglass
I sum mener jeg at kritikken mot meg er både uinteressant og urimelig. I verste fall kan den etterlate et inntrykk av at jeg ikke viser tilstrekkelig respekt for kvinner som sårbar part.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mitt innlegg om abort i UiB sin spalte «UiB forklart» har skapt reaksjoner hos kjønnsforskerne Kari Jegerstedt og Kjersti Aarstein. De retter dels kritikk mot UiB og dels mot meg, og de gjør det både sammen og på egen hånd. Jeg fokuserer på kritikken som rettes mot meg her.
Litt om konteksten for mitt innlegg. Utgangspunktet for henvendelsen fra UiB var KrFU-leder Ingrid Olina Hovland sin uttalelse om at kvinner som blir voldtatt bør bære frem barnet. Kommunikasjonsavdelingen spurte om jeg kunne skrive et kort innlegg til spalten «UiB forklart», hvor jeg forklarer hva abortspørsmålet handler om.
Ettersom jeg synes vi forskere bør prioritere formidling og samfunnsdeltakelse, og jeg har faglige forutsetninger for å uttale meg om abort, sa jeg selvfølgelig ja til det.
Mine faglige forutsetninger er (i) mer enn 10 års etikkundervisning om abort — og dermed kjennskap til den vel 50 år lange moralfilosofiske diskusjonen rundt abort, (ii) jeg har skrevet om abort og etikk, og (iii) jeg har god kjennskap til debatten rundt abort i Norge for øvrig. Jeg har også lest NOU 2023:29 «Abort i Norge — Ny lov og bedre tjenester,» og fulgt diskusjonen rundt den nye abortloven som trådte i kraft 1. juni i år.
Når jeg blir utfordret på å si noe om hva abortspørsmålet handler om i lys av KrFU-lederen sitt utspill, velger jeg å fokusere på det jeg opplever som sentrale etiske avveininger i abortspørsmålet, og især avveiningen mellom hensynet til kvinnens selvbestemmelse og hensynet til vern av det ufødte liv. Det er jeg kompetent til å si noe fornuftig om.
Jeg opplever kritikken fra Jegerstedt og Aarstein som tredelt. 1. Jeg burde vektlagt de maktpolitiske sidene ved abortdebatten. 2. Problemstillingen jeg bringer opp om ansvar for graviditet er problematisk. 3. Jeg burde ha reflektert over mitt bidrag i denne spalten som en moralsk handling.
1. Mine kritikere skulle gjerne sett at jeg sa noe om de politiske sidene ved abortdebatten.
Kjernen her er at retten til selvbestemt abort er under press flere steder i verden, og vi har ingen garanti mot at denne utviklingen ikke kommer til Norge. Her er det flere ting å si.
For det første er det selvsagt helt greit å ønske at jeg vektla politiske sider ved abort, i tillegg til eller istedenfor de etiske sidene. Men det er ikke en spesielt interessant kritikk. Det blir en variant av bokanmelderen som skulle ønske seg en annen bok. Med i underkant av 500 ord til rådighet, måtte jeg gjøre noen prioriteringer. Mitt hovedanliggende var altså å kommentere på avveiningen som står sentralt i både etiske og juridiske diskusjoner av abort, mellom hensynet til kvinnens selvbestemmelse og fosterets moralske status.
Det blir en variant av bokanmelderen som skulle ønske seg en annen bok.
For det andre tar ikke Hovland til orde for at kvinners rettsvern bør svekkes i Norge. Hun fremsetter slik jeg oppfatter det en påstand om hva det er etisk riktig av kvinner å gjøre, ikke hva loven skal begrense deres rett til å gjøre. Selv om noen i KrF og KrFU vil abortloven til verks, var ikke det poenget til Hovland. For det tredje har vi nettopp fått ny abortlov i Norge som utvider kvinners rett til selvbestemt abort og styrker deres rettsvern. Samlet sett blir det, slik jeg vurderer det, dermed mindre interessant å bringe opp den maktpolitiske dimensjonen ved abort i denne sammenheng.
2. I mitt innlegg skrev jeg at det er et «interessant spørsmål er om det har moralsk betydning hvordan graviditeten oppstod.
En kvinne som bevisst unnlater prevensjon og tar abort, anses av mange som ansvarlig for sin graviditet på en måte som gjør abort mer problematisk. En kvinne som blir gravid etter voldtekt, er derimot uten ansvar, og de fleste vil mene at abort da er etisk forsvarlig.» Jegerstedt og Aarstein hevder at jeg med denne formuleringen sier at kvinner som ønsker abort, kan deles i to kategorier: de som er ofre for voldtekt og de som bevisst unnlater prevensjon.
Min formulering her må forstås i lys av Hovlands uttalelse og kritikken av den. Når hun hevder at kvinner som er utsatt for voldtekt ikke bør ta abort, legger hun implisitt til grunn at det ikke spiller noen etisk rolle hvordan graviditeten oppstod. Om graviditeten er frivillig eller ufrivillig, resultat av ubeskyttet sex eller voldtekt, har ingenting å si for om abort er etisk forsvarlig. Hensynet til fosteret veier for henne alltid tyngst.
Jeg forsøkte å vise at kritikken mot henne, i hvert fall delvis, tyder på at mange anerkjenner at det har etisk betydning hvordan en graviditet oppstår. Jeg setter det derfor på spissen, nettopp for å få frem det poenget. Kvinner som ønsker abort kan selvsagt ikke deles i to kategorier, og jeg er ikke ute etter å mistenkeliggjøre kvinner og deres motivasjon for å ønske abort.
Her synes jeg de leser meg vrangvillig. Spørsmålet om ansvar for graviditet er for øvrig grundig diskutert i den moralfilosofiske debatten rundt abort. Jeg er derfor ikke den eneste som synes dette er en faglig interessant problemstilling.
3. Mine kritikere etterlyser at jeg reflekterer over de normative premissene for det jeg sier, at jeg tenker gjennom måten abortspørsmålet problematiseres på, samt mitt eget innlegg om abort som en moralsk handling.
Jeg må innrømme at jeg sliter med å få tak på hva denne kritikken går ut på. Jeg er heller ikke alene om dette. Én tolkning er at jeg burde ha en slags metarefleksjon over mitt eget innlegg i selve innlegget. Det skulle tilsi at jeg reflekterer over mulige begrensninger eller mangler ved det jeg sier, og tar forbehold om at andre måtte være uenig med meg. Kanskje burde jeg også tipset om andre som jobber med abortspørsmålet, og som burde lyttes til. Men dette er alle urimelige forventninger i denne sammenheng.
For det første er det selvinnlysende at det jeg sier om abortspørsmålet ikke er uttømmende for alt som kan og bør sies om dette temaet. For det andre er det like selvinnlysende at ikke alle vil være enige i alt jeg sier. Jeg er enig i at vi bør ha en diskusjon om hvordan vi snakker om sensitive og kontroversielle etiske og politiske spørsmål. Dette bruker jeg faktisk en god del tid på i min egen etikkundervisning.
I sum mener jeg at kritikken mot meg er både uinteressant og urimelig. I verste fall kan den etterlate et inntrykk av at jeg ikke viser tilstrekkelig respekt for kvinner som sårbar part.
Men det er ganske langt unna sannheten. Jeg tilhører for eksempel dem som mener at den nye abortloven, som utvider kvinners rett til selvbestemt abort til utgangen av uke 18, representerer en etisk forbedring. Det innebærer blant annet at kvinner slipper å møte i nemnd for å forklare om sin situasjon for å få innvilget abort. Jeg er selvsagt også helt uenig med Hovland om at kvinner ikke bør ta abort etter en voldtekt.
Ingenting av det jeg sier er spesielt kontroversielt eller problematisk, selv om det selvsagt kan problematiseres.
Men abort handler ikke bare om kvinner og deres rett til selvbestemmelse. Det handler også om vern av det ufødte liv. Derfor bør en utførlig etisk fremstilling av abortspørsmålet reflektere begge disse hensynene. Det har jeg etter beste evne forsøkt å gjøre.
Jeg registrerer for øvrig at Aarstein sin første kommentar på mitt innlegg på Facebook var at «dette er et utrolig pinlig utspill» Hvis det er noe som er pinlig, så er det den kommentaren. Mitt innlegg er saklig og nøkternt. Ingenting av det jeg sier er spesielt kontroversielt eller problematisk, selv om det selvsagt kan problematiseres.
Men måten vi problematiserer det andre sier, er også av betydning. Vi bør gjøre det med saklighet og respekt for meningsmotstandere.
