Bærekraft-legende mener universitetene må omstille seg, og det kjapt

I 1972 gikk Stephen Sterling inn en bokhandel i London og så boka Teaching for survival, av Mark Terry. Med undertittelen A handbook for enviromental education. 

Det endret livet og retningen for den unge mannen. 

53 år senere gjestet professor Sterling Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, under den årlige, nasjonale, nettverkssamlingen for bærekraft i høyere utdanning. Nå som en av verdens fremste eksperter på bærekraftig utdanning, og i mange år tilknyttet Plymouth University i England. 

Bærekraft

Advarer mot at studier pakkes inn i svada om bære­kraft og innovasjon

En eksistensiell trussel

Men hva er egentlig et bærekraftig universitet? Vi tar Sterling med på vandring rundt på Norges kanskje vakreste campus.

 — Noen miljøtiltak forstår jeg godt: At vi søppelsorterer hjemme, kjører elektrisk hvis vi må bruke bil — og at vi tar tog, og ikke flyr, der det er mulig. Men bærekraftige universitet lyder litt mer komplisert. Hvordan forklarer du hva det er?

Sterling smiler lurt. 

— Det er muligens frustrerende for deg som journalist, men jeg ville svart med et spørsmål: Hva er utdanning til for? I mange tiår, og lenge før det også, har utdanning vært basert på antakelsen om at vi må utdannes for en fremtid vi ennå ikke kjenner. Altså, en slags forberedelse til livet. Men — hvis den fremtiden er usikker eller på andre måter truet, så bør det påvirke det helt grunnleggende spørsmålet om hva er det vi egentlig utdanner for.

— Og fremtiden …, sier Sterling og ser opp mot de noen hundre år gamle trærne.

— Hvis vi tar et realistisk blikk på utviklingstrekkene, enten det gjelder klima, økonomi eller migrasjon, så finnes det mye som er bekymringsverdig, for å si det mildt. Det vi står overfor, er en eksistensiell trussel mot framtidens livskvalitet. Vi opplever nå mange negative effekter av det som har vært en endeløs jakt etter vekst. 

Han fortsetter:

— Sju av de planetariske grensene er allerede overskredet, noe som er godt dokumentert av Stockholm Resilience Centre ved Stockholms universitet. Den ekspansjonistiske fremtidsvisjonen vi så lenge har levd etter, er rett og slett ikke holdbar i lengden.

ntnu

NTNU er i ferd med å integrere bærekraft inn i all utdanning

Poly-krise

 — Kan det være at vi i den vestlige verden ikke tar innover oss disse problemene, fordi vi ikke har de nært innpå oss på daglig basis?

— Det er nettopp det. Når du er på et sted som dette, et helt fantastisk sted, hvor alt er på stell. Eller hvis du er i et hyggelig selskap, du har deilig mat og drikke, alt er bare helt flott — hva er det egentlig vi skal bekymre oss over? Mange av disse problemene kan virke fjerne, eller som om de skjer på et helt annet sted og ikke påvirker meg her og nå. Men hvis du følger på nyhetene, så ser du at dramatiske endringer skjer. Det er nok å ta av, sier Sterling og tar sats:

— Vi ser stadig tydeligere tegn på klimakollaps. Det er dypt bekymringsfullt, ikke minst fordi krisen henger tett sammen med en rekke andre utfordringer. Jordbrukssystemene rammes av klimaendringene, men er samtidig en viktig kilde til utslippene som driver krisen videre. Resultatet er økende helseproblemer og økonomiske vansker — som igjen bidrar til større migrasjon og de mange problemene som følger av det.

Sterling sier at alt er sammenvevd og at verden står overfor det han kaller en kompleks mega-krise.

— Eller polykrise, som det nå kalles — langt mer omfattende i dag enn bare for få år siden. 

Sterling sier at utviklingen har gått forbløffende raskt, men at problemene har vært kjent lenge. Allerede i 1972 beskrev Romaklubben dette som en «verdensproblematikk», et nett av systemiske kriser som forsterker hverandre.

klima

Opprop: Universitetene må gå foran i klimakampen

Moralsk og etisk forpliktet

— Men altså, universitetene, studiestedene — hva med dem? Jeg leser jo at du er en av verdens fremste forskere på bærekraftig utdanning. Men hva vil det si i praksis?

— I bunn og grunn handler det om å revurdere vårt reduksjonistiske verdenssyn, som har preget vestlig kultur i mer enn 300 år.

— Den må du forklare nærmere.

— Reduksjonistisk tenkning innebærer å se på problemer som isolerte, og å tro de kan løses med enkle, mekaniske løsninger. Det fungerer greit når utfordringen er avgrenset. Men de globale problemene jeg snakker om, henger uløselig sammen. Vi trenger mer sofistikerte og helhetlige måter å forstå verden på — tilnærminger som tar inn over seg disse dynamiske sammenhengene.

— Og der mener du universiteter har en spesiell forpliktelse?

— Universitetene har et enormt potensial til å gjøre en positiv forskjell. Men de holdes fortsatt tilbake av en reduksjonistisk tradisjon, der alt deles opp i avdelinger og fagdisipliner som knapt snakker sammen — noen ganger ikke engang i samme korridor! Uten tverrfaglig og transdisiplinært samarbeid er det svært vanskelig å utvikle helhetlige og fornuftige tilnærminger til dagens utfordringer.

Sterling sier at i Plymouth, der han nå altså er professor emeritus, har det vært jobbet hardt, målrettet og lenge med denne problemstillingen. Gjennom å være med på å utvikle retningslinjer og strukturer som gjorde det mulig for ansatte og studenter å bryte ned siloene som preger de fleste universiteter, ble det skapt et nivå av sterkere samarbeid, felles utforskning og innovasjon som ellers ikke ville ha oppstått. 

Denne mer helhetlige måten å arbeide på — både i forskning og undervisning — er avgjørende for å kunne møte de kritiske og sammensatte systemiske utfordringene man står overfor, sier han.

— Dette berører det du nettopp nevnte, nemlig hvilken rolle, hensikt, funksjon og ansvar universiteter har i en verden som endrer seg raskt. Og hvilket ansvar vi har overfor studentene våre. For det er jo deres fremtid som står på spill. Jeg mener universiteter har en moralsk og etisk forpliktelse og plikt til å forberede studentene både på å håndtere og å bidra aktivt i samfunnet og de forholdene de vil møte fremover. Og jeg synes, til tross for mange bevis på betydelige og positive endringer som skjer flere steder, så går det for tregt. Altfor tregt, målt opp mot hvor raskt de miljømessige og sosiale endringene skjer.

ekspertgruppe med ny rapport om fn sine bærekraftsmål

Vil ha bærekraft inn i all utdanning. — Enorm påvirkningsmulighet

Troverdighet i spill

Bærekraft is just another word for nothing left to say, vil kanskje være å parafrasere Janis Joplin fra «Me and Bobby McGee» helt til yttergrensene og forbi. Men hvor mange festtaler med i ordet «bærekraft» i seg skal en tåle, før en spenner hanen på sin revolver?

— Hvis du leser årsrapportene til hvilket som helst universitet i verden, tror jeg ordet bærekraft står overalt.

— Oh, yes. Og store ord om temaet, og lovende tanker om hvordan man skal drive.

— Er det troverdig?

— Ja og nei. Universitetene vet at de må handle — eller i det minste se ut som de gjør det. Derfor ser vi et bredt spekter av praksiser: Noen forstår virkelig alvoret og går foran, mens andre bare tenker; «Oi, vi må ha en slags bærekraftsstrategi, ellers faller vi på rankingen», sier Sterling. 

Han sier at den vanligste responsen er å knytte bærekraft til driften av campus: Kutting av karbonutslipp, økning av biologisk mangfold, sørge for at mat- og vannkildene håndteres på en ordentlig måte. 

— Alt det er bra og prisverdig. For et universitet er det relativt lett å gjøre også, og de får i tillegg ofte en økonomisk besparelse ut av det.

Men det er noe Sterling ser mindre av: At universitetene tilpasser forskningsprogrammene sine til de globale klimaproblemene. Her er det virkelig skoen trykker, sier han. 

— Det overrasker meg også, fordi det finnes så mange virkelig viktige og dypt intellektuelt utfordrende spørsmål å ta tak i, innenfor feltet. Tross en viss framgang de siste årene, er jeg er forundret over at forskningen ikke er mer tilpasset og mer frampå.

Miljø

Utslippene fra flyreisene til ansatte ved UiO økte i fjor

Bryte mønstre

Sterling har jobbet nettopp med denne problematikken gjennom mange år ved Plymouth-universitetet, hvor han nå har gått av med pensjon.

— Vi etablerte Sustainable Earth Institute (SEI), hvor vi jobber tverrfaglig og har en helhetlig tilnærming til forskning, utdanning, innovasjon og kunnskapsutveksling. Finansieringen er ikke enormt stor, men vi får inn penger fra eksterne, motiverte finansieringskilder som vil at dette arbeidet skal gjøres. Senteret har spilt en avgjørende rolle i å drive fram tverrfaglige prosjekter — i tett samspill med andre.

Sterling viser blant til NurSus-prosjektet, som et av de mest vellykkede prosjektene. Det utviklet undervisningsmateriell om bærekraft for sykepleierstudenter, og prosjektet vokste etter hvert til å bli et internasjonalt EU-samarbeid.

— Arbeidet vårt har også resultert i etableringen av universitetets bærekraftshub. Her har SEI fått sitt hjem, samtidig som huben fungerer som et samlingspunkt for tverrfaglige programmer, kurs og arrangementer med bærekraft som tema.

Han mener at det er undervisningen som utgjør det svakeste punktet ved mange universiteter. Læreplanene endres sjelden først — ofte på grunn av akademisk motstand. 

— Forskere ser faget sitt som en del av egen identitet, og i stedet for å oppfatte bærekraft som noe berikende og intellektuelt utfordrende, ser de det ofte som en trussel som kan utvanne deres faglige tyngde.

Bærekraft-ambassadører

— Kan det være at et universitet er som en supertanker? Det trenger mange kilometer på å stoppe, og enda flere for å snu?

— Ha-ha. Slik har jeg ikke tenkt på det før. Men ja. Den vanlige tilnærmingen er at alle universitet gjerne vil ha ildsjeler som er opptatt av disse trendene, det som peker framover — folk som har en spesiell entusiasme for sitt fag. Hvis jeg styrte et universitet, ville jeg jobbe hardt for å identifisere disse, samle de som naturlige allierte, uavhengig av hvilken faggruppe de tilhører. Folk som ønsker å være med på noe som er større enn bare deres egen krok av universitetet. Og alle universiteter har slike folk, både blant ansatte og studenter. Og de gjør det de kan innenfor sin lille boks, men føler seg ofte isolerte. 

— Og hva skal man gjøre da?

— En tilnærming som er blitt mer og mer vanlig, er at man utnevner bærekraft-ambassadører. En eller flere i hvert fakultet og institutt, og bringe disse sammen. Og hver av disse ambassadørene støttes forhåpentligvis av et sentralt team. Hos oss har vi et eget bærekraftshus, der vi samler disse ulike ambassadørene, som er et sted som kan brukes av både studenter og ansatte, og som er hjemmet til Sustainable Earth Institute. En nøytral, trygg plass for folk fra ulike fagområder å møte, noe som har psykologisk stor betydning. Hvis du alltid skulle ha møttes for eksempel i biologi- eller fysikkbygget, kan folk tenke «hvorfor er det disse som driver med dette?», og så får du dette smålige, akademiske spillet som så ofte foregår. Men da hadde i det minste denne akademiske rivaliseringen kommet tydeligere til overflaten. Dette er et mønster som må brytes ned. 

Bærekraftuniversitetet

— Hvordan har de øvrige universitetskollegene og studentene ved Plymouth tatt imot arbeidet som gjøres på instituttet?

— Det tok tid, men etter hvert endret kulturen seg. I dag er bærekraft blitt en del av selve identiteten til Plymouth — universitetet profilerer seg nå som The Sustainable University.

Og hva skjer da, når du opparbeider deg som en troverdig aktør på feltet, spør Sterling. Han svarer selv: 

— Du tiltrekker deg studenter som er genuint interessert i bærekraft, og engasjerte ansatte som kommer fordi de kjenner til omdømmet og hva det står for. Og dét lover i alle fall godt for framtida, om vi ikke kan si det samme om miljøutfordringene.