De nasjonale strateger — hvor ble de av?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Denne teksten ble oprinnelig fremført under lanseringen av den nye utgaven av Rune Slagstads klassiske studie De nasjonale strateger, Litteraturhuset 3. november 2024:

Dette er «ei djupt personleg bok», var Berge Furres karakteristikk av De nasjonale strateger i Norsk Teologisk Tidsskrift, da den utkom første gang. Den var, som Furre sa i sin kritiske gjennomgang, min politisk-eksistensielle selvrefleksjon, men jeg håpet for min del også et bidrag til det norske samfunns selvrefleksjon. 

Rune Slagstad

Rune Slagstad (f. 1945) har tidligere vært professor i ulike disipliner og er nå tilknyttet Institutt for samfunnsforskning. Han har nylig gitt ut boken De nasjonale strateger i ny utgave.

Tyve år tidligere hadde Berge Furre, den gang var han SV-leder, invitert meg på en kopp kaffe. Jeg var i januar 1979 nettopp kommet tilbake fra London etter å ha sittet på British Museum i ett år fordypet i sosiologisk teori. SV hadde det siste året vært hjemsøkt av en destruktiv, ideologisk krisedebatt, anført av dem partilederen kalte «museumsvokterne». Furre ønsket at jeg skulle komme til SVs landsmøte et par måneder senere og reise en høyere ideologisk himmel for slik å parkere opposisjonen. 

Et slikt himmelsk perspektiv var noe vi, skapteologer som vi begge var, hadde sans for. Furre kom ut av skapet noen år senere da han ble professor i teologi; han burde ha blitt biskop. Selv har jeg aldri kommet helt ut av det skapet. 

Det var en lokal himmel jeg tilbød SVs landsmøte. «Sosialisme på norsk» kalte jeg den. Foredraget, som ble vel mottatt, førte det neste året til noe så uvanlig som en relativt gledesfylt ideologisk debatt, og kulminerte i et stort arrangement over flere dager i Folkets Hus med overveldende begeistring hos de vel 1000 deltakerne — bortsett fra hos 10. 

Men jeg måtte som SV-nestleder konstatere at alle 10 satt i SVs landsstyre.

1

En demokratisk-populistisk kommunitarisme, som var et bærende motiv i sosialisme på norsk, ble utdypet som en demokratisk folkelighet i De nasjonale strateger: Den demokratiske folkelighet var, hevdet jeg, den norske gave til den moderne verden. Jeg knyttet den til den perioden jeg kalte «venstrestaten» (1884-1940). 

Jens Arup Seip, min historiske sparringpartner, hadde hatt problemer med denne perioden. Hans forlegenhet røpet seg i en for ham utypisk usikkerhet i det karakteriserende. «Denne mellomepoke», som han i én sammenheng kalte den, var dominert av «borgerlige» elementer, hvor forlegenheten ble ytterligere aksentuert ved at termen «borgerlige» ble satt i anførselstegn. Seips instrumentelle fokus på det maktpolitiske spill, ernæret ikke minst av periodens parlamentariske omskiftelighet, bidro til at dypere, regimeformende og regimeomformende utviklingstrekk ble liggende i halvmørke. 

Termen «venstrestaten» er hentet fra det politiske landskap med partiet Venstre som toneangivende politisk kraft, men den rommer fremfor alt en forskyvning i kunnskapsform og dannelsestradisjon. Mens embetsmannsstaten som kunnskapsregime var forankret i det juridiske (og det teologiske) og arbeiderpartistaten i det samfunnsvitenskapelige, fikk venstrestaten et tyngdepunkt i skolefolket og den lærerpedagogiske folkedannelsestradisjon. Lærerne, som var utdannet ved periferiens dannelsesanstalter, lærerseminarene (fra 1902 lærerskolene), kom sammen med lektorene til å spille en grunnleggende, demokratiserende rolle lokalt og nasjonalt; venstrestaten ble skolefolkets storhetstid. 

Jeg gjenfortalte den demokratiske folkelighetens historie fra det romantiske gjennombrudd under embetsmannsstaten med bl.a. formannskapslovene av 1837, til folkedannelsens hegemoniske ekspansjon under venstrestaten med dens kulminasjon i Nygaardsvolds by og land-sosialisme. Et ekspansivt reformteknokrati fikk i arbeiderpartistaten etter 1945 en stadig sterkere hegemonisk posisjon, men med en vedvarende, demokratisk-populistisk opposisjon murrende til stede. Stein Rokkans studier av de politiske konfliktlinjer langs sentrum-periferi-aksen og Ottar Brox´ anti-teknokratiske perspektiv på Nord-Norge ga på 1960-tallet fornyende aktualitet til dette folkelig-demokratiske motiv, som fikk sitt mest kraftfulle politiske uttrykk i motstanden mot norsk medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994.

Jeg prøvde i De nasjonale strateger også å kaste et lys, til dels nytt lys, over embetsmannsstaten (1814-1884). Hver på sin måte hadde Jens Arup Seip og Francis Sejersted i sine analyser av embetsmannsstaten vektlagt liberalismen som dens bærende ideologi — den begrensede stat i den ene eller andre forstand. 

Rune Slagstad

Eit frykteleg langt intervju med «en av Norges mest innflytelsesrike intellektuelle»

Viktigere enn liberalismen var etter mitt syn det forhold at Frederik Stang og A.M. Schweigaard hadde fremhevet den sterke stat som noe for liberalismen i og for seg litt fremmed. Embetsmannsstaten var, som Seip hadde hevdet, en egenartet statsform, men i en annen forstand enn han forestilte seg. Professorpolitikerne forfektet en moderniseringsideologi med staten i en fremskutt, styrende posisjon: et system kjennetegnet ved markedets usynlige hånd, men først og fremst ved politikkens synlige hånd. 

Dette synspunktet er nå ytterligere, overbevisende utdypet av Marius Kjølstad, «the rising star» i norsk rettsvitenskap. Han disputerer ved Universitetet i Bergen medio november med en briljant, i mye nyfortolkende avhandling om 1800-tallets statstenkning med den for norsk jus usedvanlig filosofisk krevende tittel Politisk teleologi.

De ulike samfunnsbehov ble av Schweigaard gitt en moralsk rangering som ikke hadde markedet som øverste domstol, men forutsatte «en fra Samfundsvillien udgaaende Paavirkning». Viktigst var å fremme «Sædelighed» i betydningen det «moralske Fremskridt». Et folks kulturelle utviklingsnivå viste seg i dets evne til å «samvirke til offentlige Formaal» — «edel Communisme» var Stangs ord. 

Kapitalismen var for Stang og Schweigaard et offentlig dannelsesprosjekt, rett og slett. Kombinasjonen av en dynamisk styrende stat og et i europeisk sammenheng uvanlig bredt demokratisk sammensatt parlament la grunnen for det Norge som hundre år senere ble den skandinaviske modells venstrefløy.

Utviklingen fra embetsmannsstaten via venstrestaten til arbeiderpartistaten markerer stadier i ekspanderende statsmakt. Professorpolitikernes verk ble fullbyrdet av arbeiderbevegelsen. Den moderniseringspolitiske ring ble sluttet. 

Arbeiderpartistatens suksess som reformregime berodde også på dette: evnen til å mobilisere den sterke statstradisjon i det norske system. I Norge overtok Arbeiderpartiet systemets egen statsideologi — og radikaliserte den. Arbeiderpartiet oppga sosialiseringslinjen, i stedet ble partiet sosialisert til det norske system. På ruinene av en revolusjonær marxisme ble sosialismen under Gerhardsen omformet til en reformteknokratisk styringsideologi, forankret i det nasjonalstatlige apparat. 

Av fusjonen mellom kapitalisme og sosialisme vokste det frem en ny samfunnsformasjon: velferdskapitalismen — og et nytt styringsapparat: arbeiderpartistaten.

2

«Ingen over, ingen ved siden», fastslo Dagbladets jury (fire professorer og én redaktør) i 2021 og pekte på Gro Harlem Brundtland som «den viktigste politikeren i Norge» etter 1945 med Einar Gerhardsen på andreplass. Det burde i det minste ha vært en delt førsteplass med «Landsfaderen» og «Landsmoderen» likestilt. Hver på sin høyst ulike måte representerte Gerhardsen og Brundtland en form for transformerende lederskap.

Så vel Gerhardsen som Brundtland utøvde et egenartet ideologisk lederskap. Ingen av dem var egentlig ideologisk interessert; de ideologiske debatter holdt de avstand til. Begge utøvde sitt ideologiske lederskap på indirekte vis. De viktigste beslutningene for Aps ideologiske hamskifte til reformteknokratisk styringsideologi under Gerhardsen var ikke partilandsmøtenes programvedtak, men hans personvalg; de menn (det var stort sett bare det!) han knyttet til seg og sitt styringsapparat, i regjeringen, men ikke bare der, kom til å gi arbeiderpartistaten dens ideologi. 

Gerhardsen fulgte sømløst partiets forvandling fra revolusjonær kommunisme via en fredelig sosialistisk reformisme til den sosialdemokratiske velferdsstatens kompromiss mellom kapitalisme og sosialisme. At det kunne gå så relativt smertefritt for seg, skyldtes ikke minst Gerhardsens fabelaktige evne til å avpolitisere det ideologiske. 

Gerhardsen var dirigenten, men det var ikke sitt eget verk han dirigerte. Verket var modernisering som integrasjon: samfunnsendring gjennom reform basert på lovendring og kompromiss. Det var et gruppeverk av komponister som til dels ikke kommuniserte med hverandre, men via en dirigent som hadde et spesielt øre for hva folk helst ville ha og maktet å forlike det med sektorspesialistenes forestillinger om hva folk burde ha. 

Gerhardsen forente de to kollektiver: nasjonens kommunikasjonsfellesskap med bevegelsens kampfellesskap.

GEorg Johannesen

«Et paradis for dumme intellektuelle». No kjem forteljinga om Noregs frekkaste professor

På sitt vis utøvde også Gro Harlem Brundtland et transformerende lederskap. Med Brundltand fikk kvinnekampen sitt gjennombrudd på høyeste politiske nivå; på miljøfeltet temmet hun Aps kraftsosialisme under parolen vekst og vern; men først og fremst la hun grunnen for Arbeiderpartiets markedsteknokratiske hamskifte med overgangen til konkurransestaten.

Brundtland symboliserte mer enn noen annen det Helga Hernes har kalt «statsfeminismen»: vekst i kvinnemakt via økt statsmakt. Grunnleggende var samspillet mellom en innovativ folkelig bevegelse og statlig reguleringsmakt formidlet via en vitenskapelig reformisme som forente jus og statsvitenskap: kombinasjonen av aktivistisk feminisering nedenfra og reguleringsfeminisme ovenfra. 

Kvinneintegrasjonen har vært en suksesshistorie som føyer seg inn i de norske regimeskiftenes historie. Embetsmannsstaten ble erobret av en venstrekoalisjon med basis i bondebevegelsen, venstrestaten av en fremrykkende arbeiderbevegelse og til sist arbeiderpartistaten av kvinnebevegelsen. Den stat som vokste seg stor i arbeiderpartistatens fase, og som av den nye kvinnebevegelsen gjerne ble ansett som en patriarkalsk formynderstat, ble kvinnekampens fremste reforminstrument.

Brundtlands første store strid gjaldt vern av vassdragene Veig og Dagali og opprettelsen av landets største nasjonalpark på Hardangervidden. Det ble hennes største triumf som miljøvernminister. Konflikten omkring utbyggingen av Alta-vassdraget ble derimot en annerledes, spenningsfylt historie, symbolisert med Brundtland på den ene siden og på den andre siden industriminister, etter hvert oljeminister, Bjartmar Gjerde på den vekstindustrielle fløy. 

Norge ble ikke den miljøpolitiske avantgardenasjon som oppbruddet omkring 1970 hadde båret bud om. En årsak var at det grønne oppbruddet i tid falt sammen med Norges overgang til oljealderen med tunge politiske-industrielle krefter som ville satse mer på vekst enn på vern. Oljen gjorde at vi kunne slutte å tenke. Nasjonalt forble miljøpolitikken for Brundtland et sektorpolitisk engasjement uten formende virkning på hennes lederskap som statsminister, men som på det globale plan er en politisk reorientering knyttet til hennes navn. 

Som leder for FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål, «Brundtland-kommisjonen», bidro hun rapporten «Our Common Future» (1987) til et gjennombrudd for en global miljøpolitikk, samlet under parolen «bærekraftig utvikling». Året etter ble FNs vitenskapelige klimapanel nedsatt; det ble med sine rapporter en stadig viktigere (og stadig mindre vitenskapelig omtvistet) klimapolitisk premissleverandør, bl.a. for klimatoppmøtet i Paris i 2015. Klimapanelet har siden den gang lagt frem en rekke rapporter (den sjette i 2021-2023) om uunngåelige og irreversible klimatiske endringer som følge av global oppvarming.

Selv om man ikke trenger å dele de mest alarmistiske, apokalyptiske dystopier, er det åpenbart for de fleste at vår klode ikke utgjør et uuttømmelig reservoar av ressurser som kan tømmes grenseløst. Jens Beckert, en av de fremste tyske sosiologene, har tidligere i år utgitt boken Solgt fremtid med den høyst betimelige undertittel: «Hvorfor truer kampen mot klimaforandring med å strande?». 

Det spørsmålet bør også vi som befinner oss på verdens første klasse, skjermet for det meste, kunne stille oss. Kanskje er det Norge tyskerne har i tankene når de snakker om «Grand Hotel Abgrund»?

Gjennom 1980-tallet mistet industrisamfunnet med dets ideologiske koordinatsystem sin forklarende og mobiliserende kraft. Jeg kalte ved en anledning det nye regime for en høyrestat; da ville ringen vært sluttet: fra embetsmannsstaten (en høyrestat forut for Høyre), via venstrestaten og arbeiderpartistaten til høyrestaten. 

Det var i og for seg vakkert sagt, men galt tenkt. Konkurransestaten (1981 —) er en mer dekkende term for en regimeendring med dens egenartede dobbeltekspansjon: markedsekspansjon og statsekspansjon på én og samme tid. Med sin administrative tilnærming til det politiske ble Brundtland en administrerende direktør for det nyliberalt sosialdemokratiserte a/s Norge.

HAns Skjervheim

I ei tid der sanninga står på spel, kan filosofen frå Myrkdalen gi ei handsrekning?

En premissleverende handlingsideolog i overgangen til konkurransestaten var sosialdemokraten Tormod Hermansen, som Kåre Willoch i 1986 hadde utnevnt til departementsråd i Finansdepartementet. Fra sin posisjon som departementsråd handlet Hermansen som en moderniseringsagent med et program om å gi markedsideologien et sterkere innslag i det offentlige Norges institusjoner. 

Det sentrale reformdokument, som bar Hermansens signatur, var «En bedre organisert stat» (NOU 1989:5). Hermansen-utvalget som ble retningsgivende for de neste tiårs strukturreformer, var tungt lastet med sosialdemokrater, så som Christian Hambro, direktør i Statskonsult, selve transformatorsentralen for tilpasningen av den nye styringsideologien til norske forhold, og Anne Kari Lande Hasle, fra 1999 departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. Som departementsråd kom hun til å spille en nøkkelrolle ved helseforetaksreformen. 

«Selv om det går fort i svingene, er det nødvendig med høy styringsfart dersom vi skal gjennomføre så store omveltninger,» fortalte Lande Hasle i anledning denne reformen: «Reformarbeid er en tung byråkratisk prosess, derfor er det viktig å ha den politiske ledelsen i ryggen,» som hun megetsigende formulerte det.

Den ganske motstandsløse overgang til New Public Management ville knapt vært mulig uten ved sosialdemokratisk mellomkomst — uten et Ap som var ideologisk fristilt fra sin egen tradisjon — og sitt eget prosjekt: nemlig den egenartede sosialdemokratisk samfunnsform, en tredje samfunnsform mellom kommunisme og kapitalisme. Ap kom mer eller mindre bevisst til å gå i spissen for avviklingen av sentrale trekk ved den sosialdemokratiske samfunnsform som var vindskjev i forhold til Willoch og tidens nyliberalisme.

3

I tiden frem mot og omkring årtusenskiftet ble det klart at det politiske — uansett om statsministeren het Willoch, Brundtland, Jagland, Bondevik eller Stoltenberg — var i ferd med å miste posisjonen som samfunnets identitetsdannende sentrum. Politikkens og politikernes tilbaketrekning åpnet for nye strateger: doldisbyråkratene. Jeg illustrerer mitt synspunkt med to samfunnsfelt: energi og helse.

Overgangen til konkurransestaten på energifeltet ble innledet med den nye energiloven i 1990, da Norge ble med ett et kraftliberalistisk foregangsland. «Vi pløyer ny mark i Norge nå, og går langt foran ethvert annet land i vår tillempning av markedskonkurransen som bærende element for omsetningen av kraft,» kunne Erling Diesen, generaldirektør i Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE), fortelle i 1992. Avviklingen av det gamle reguleringsregime, etablert i venstrestaten omkring første verdenskrig, kom brått på for de fleste, også for NVE-direktøren selv. 

Markedsreformen med et «fritt kraftmarked» ble uttenkt og utredet av aktører i periferien av eller utenfor den etablerte bransjen. Og selve gjennomføringen skjedde så raskt at de færreste var klar over hva som foregikk. Kommunenes Sentralforbund, som representerte den ubetinget største del av landets kraftsystem, rakk ikke engang å uttale seg om lovforslaget før høringsfristen var utløpt.

Arkitekten bak den kraftliberale strukturreform var Tormod Hermansen fra posisjonen som finansråd. Den ideologiske nøkkelrollen spilte NHH-økonomene som Hermansen hadde brakt inn. Deres bidrag var «et helt uvurderlig bidrag», medgikk Hermansen i tilbakeblikk: «Takket være dem har Norge nå verdens mest avanserte energimarked.» 

Blant dem Hermansen kunne takke, var også Eivind Reiten. Reitens rolle overfor sitt eget Senterparti-miljø var en parallell til Hermansens overfor sitt Ap-miljø. Det var statsråd Reiten som la frem forslaget til energilov basert på NHH-utredningene: «At det nettopp var senterpartimannen, økonomen og Hydro-direktøren Eivind Reiten som var olje- og energiminister i Syse-regjeringen, var antakelig i seg selv en nødvendig forutsetning for at loven gikk gjennom. Senterpartimannen Reiten var nødvendig for å få Senterpartiet med på reformen. Økonomen Reiten var nødvendig for kontakten og samforstanden med det økonom-miljøet som for øvrig sto bak reformforslaget. 

Hydros Energidirektør Reiten hadde selv fungert som en spydspiss for å løsne opp gamle lojalitetsbånd i elforsyningen ved å selge kraft til Hamar-regionen Energiverk og andre. Noen spurte seg også om ikke Hydros energidirektør var inhabil i behandlingen av en sak som dette,» påpeker Lars Thue, energifeltets fremste historiker, idet han la til: «Fraværet av en bred offentlig debatt på begynnelsen av 1990-tallet var slående. Det var nesten provoserende å se hvordan et regime som var utviklet gjennom endeløse stortingsdebatter, utredninger og lokalt engasjement gjennom flere tiår, raskt ble skjøvet til side.»

ACER, EUs byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndighetene, ble opprettet i 2009 for å realisere et felles energimarked. Stortinget ga sin tilslutning til EUs energimarked i 2018, og Norge fikk derved observatørstatus i ACERs styrende organer uten stemmerett. Reguleringsmyndigheten for energi (RME), som er den nasjonale myndigheten for regulering av kraftmarkedet og nettsystemet i Norge, og skal påse at norsk energipolitikk er samstemt med EUs forordninger, er et uavhengig forvaltningsorgan. Det er formelt sett en del av NVE, men kan ikke instrueres av NVE (eller av regjeringen). Det er et arrangement i samsvar med EU som et konstitusjonelt system for begrensning av det representative demokrati. 

Omleggingen av energipolitikken på 1990-tallet kan instruktivt sammenholdes med den oljepolitiske kurs et par tiår tidligere. Borten-regjeringen hadde vært imot opprettingen av Statoil; den mente at en hadde et tilstrekkelig politisk instrument i det halvstatlige Norsk Hydro. 

Debatt ● Rune Slagstad

Det liberalt uavhengige universitet er under angrep, nå også i Norge

Men arbeiderpartistatens siste nasjonale strateger hadde større ambisjoner. Bak opprettingen av Statoil som et helstatlig oljeselskap i 1972 stod i første rekke Finn Lied med Forsvarets Forskningsinstitutt som strategisk base, industriminister i Brattelis regjering 1971-72, og hans statssekretær Arve Johnsen — og bak disse igjen selvfølgelig Jens Chr. Hauge, Statoils første styreformann. «Søk stillingen som administrerende direktør i Statoil,» sa Finn Lied til Arve Johnsen — EF-striden var avgjort, regjeringen Bratteli avgått og søknadsfristen utløpt. Noen uker senere var Arve Johnsen ansatt — av Jens Chr. Hauge. 

Statoil var som selskap en innovasjon, en egenartet konstruksjon i sosialdemokratisk samfunnsånd — en ny type samfunnsaktør, en mellomting mellom et operativt oljeselskap og et politisk instrument for fornorskning. Dets forretningsmessige målsetting var innfelt i et nett av politiske forpliktelser: nasjonal industriutvikling, sysselsetting, regionale hensyn m.v. Det strategiske motiv bak Statoil var å skape en nasjonsbyggende aktør som kompenserte for landets tradisjonelt ganske svake industri- og finansborgerskap. Dette perspektivet passet ikke Willoch, som assistert av sin høyre hånd Terje Osmundsen innledet «vingeklippingen» av Statoil i tråd med den nyliberale ideologi.

Stoltenberg I tiltrådte i mars 2000 på et moderniseringspolitisk program med helseforetaksreformen som én sentral sak. Helseforetaksreformen var et direkte resultat av Hermansen-utvalgets med dets foreslåtte selskapsform: som statsforetak. Omformingen av sykehusene til helseforetak, styrt med basis i regnskapsloven, var Arbeiderpartiets verk: først kjørt gjennom i ekspressfart i Aps organer (2000), deretter på regjeringsnivå, og effektuert av Stoltenberg I med støtte fra Høyre og Frp (2001). 

«Dette er den største endringen mellom forvaltningsnivåer som er gjennomført i Norge,» fremholdt Jens Stoltenberg i Min historie (2016): «Så store reformer blir vanligvis utredet i mange år i mange runder av offentlige utvalg. Alle grupper av ansatte, pasienter og lokalpolitikere tas med på råd. Det tar mange år.» Tore Tønne, Stoltenbergs helseminister, kom fra stillingen som konsernsjef i Røkke-firmaet Norway Seafoods med bakgrunn bl.a. fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, og det var der Stoltenberg som nærings- og energiminister var kommet i kontakt med ham og i ham så en omstillingsekspert. Han hadde reformert distriktspolitikken ved å nedlegge samtlige fylkeskommunale næringskontorer. 

Stoltenberg ga Tønne frie tøyler i utformingen av den nye sykehuspolitikken — i stort tempo. Tønne, som også var «gammel byråkrat», «visste om vi gjorde det på den vanlige måten, ville det sannsynligvis aldri bli gjennomført», og Stoltenberg la til: «Motkreftene ville organisere seg og bli for sterke. I stedet fikk han dette gjennom på noen måneder.»

 «Helsetjenesten er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring,» konstaterte jeg i 2012 i «Helsefeltets strateger» i Tidsskrift for Den norske legeforening: «Byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater. I dagens Helse-Norge drives den mest betydningsfulle helsepolitikk med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt.» 

Et sentralt eksempel var fusjonen av Oslo Universitetssykehus med nedleggelse av Ullevål sykehus. Jeg fulgte denne prosessen nært gjennom en årrekke, dokumentert i Spillet om Ullevål sykehus — et doldisbyråkratisk lærestykke (2019). Ullevål-tomten som er regulert for sykehusformål, skal nå legges ut til eiendomsspekulanter av typen Ivar Tollefsen, hvis datter nylig ble sendt til Sveits med x antall milliarder i reisekassen. 

Den tilbakevendende kritikken av helseforetaksreformen ikke minst fra legehold avfeide Stoltenberg i 2016 med én setning: «I dag er det knapt noen som mener at vi skal gå tilbake.» Åtte år senere er det nok åpenbart for både den ene og den andre: Med helseforetaksreformen har det offentlige helsevesen blitt underminert innenfra, idet et ekspanderende styringsbyråkrati har svekket helsevesenets bærende, medisinsk-faglig kompetanse. 

Fusjonen av det byråkratiske og det kommersielle bærer bud om et markedsteknokratisk styringssystem som knapt kan kalles sosialdemokratisk.

Riksrevisjonen, som i årenes løp hadde flere skarpe, kritiske anførsler til OUS-fusjonen, uten at byråkratene i Helse Sør-Øst og deres politikere tok notis av dem, kom nylig med en meget skarp kritikk av den politisk ustyrte innføringen av Helseplattformen i Helse Midt-Norge i regi av det styrende direktørsjikt. Også i dette tilfellet var den massive, medisinsk-faglige opposisjonen blitt neglisjert. 

Allerede i Gerhardsens velmaktsdager hadde den frittalende, sosialdemokratiske lektorpolitikeren Trygve Bull ropt et varsko mot de selvbevisste, pågående direktørteknokratene som «full av indre sikkerhet både når det gjelder å erkjenne målene og å forstå midlene» ville reformere uforstyrret av Stortingets kontroll og den politiske offentlighet. 

Siden den gang har vi nærmest opplevd en direktørrevolusjon; med det ekspanderende sjikt av foretaksdirektører har vi fått det jeg har kalt en «foretaksadel». Adelen ble, som kjent, formelt avskaffet i 1821. 

Vi skal lære av Riksrevisjonens kritikk, kunne den vennlig smilende Jan Chr. Vestre forsikre, som virket ganske uforstyrret av (og kanskje også ukjent med?), at megaprosjektets oppstart fant sted den gang sjefen hans, Jonas Gahr Støre, var helseminister, for øvrig i tråd med Støres ganske kritikkløse beundring for stordrift på helsefeltet.

4

Den sosialdemokratiske, statsregulerte velferdskapitalismen i de skandinaviske land (i Norge og Sverige, til dels også i Danmark) innebar realiseringen av en ny samfunnsform forskjellig fra så vel vestlig kapitalisme som østlig sosialisme. Dette har ikke alltid vært påaktet av omverdenen — heller ikke på skandinavisk hold. 

Jeg nevner eksempelvis Princeton-statsviteren Jan-Werner Müller, kjent bl.a. for innsiktsfulle studier av både populisme og Carl Schmitt. I Contesting Democracy (2011), om de politiske ideene som formet det 20. århundre, gjør Müller således det sosialdemokratiske Skandinavia (for Müller identisk med Sverige) til «a special case», når det gjelder å forstå europeisk etterkrigsperioden (riktignok med et lite forbehold også for Storbritannia): «the Western European post-war settlement was the work, if anything, of moderate conservative forces, primarily Christian Democracy. If one had to choose one movement in ideas and party politics that has created the political world in which Europeans still live today, the answer has to be Christian Democracy.» 

Müllers synspunkt er sikkert treffende med henblikk på sentrale deler av det europeiske kontinent (så som Tyskland og Frankrike), men illustrerer samtidig en fjernhet til den skandinaviske etterkrigsperioden. Denne mangelen hos Müller beror på en mangelfull refleksjon også på skandinavisk hold over den sosialdemokratiske samfunnsformens egenart. Jeg kan her nevne mitt foredrag om «Sosialisme på norsk» hvis konkluderende perspektiv var «en tredje vei mellom stalinisme og sosialdemokrati». Det ga i for seg mening i konteksten der og da, men skygget for større, langt viktigere perspektiv: skandinavisk sosialdemokrati som en egenartet realisering av en tredje vei.

Hans Magnus Enzensberger, en av etterkrigseuropas viktigste intellektuelle stemmer, formet i den kritiske tradisjonen etter Frankfurter-filosofen Theodor W. Adorno, hadde derimot et blikk for den norske (og skandinaviske) egenart, essayistisk utformet i Norsk utakt (1984). 

Enzensberger var vel fortrolig med Norge etter å ha bodd her i en årrekke fra slutten av 1950-tallet med sin første kone Dagrun og deres datter Tanaquil, som etter hvert slo seg ned som økobonde ved Vangsmjøsa i Valdres. Han hadde med et egenartet skråblikk på verden, også på Norge — beslektet med Vinjes «tvisyn». 

Anki Gerhardsen

— Folk er ikkje redde for nett-trolla. Dei er redde for sanksjonar frå sine eigne.

Norge var ifølge Enzensberger «usamtidighetens land»: på én og samme tid «Europas største folkemuseum» og «et kjempemessig fremtidslaboratorium»: «Et drag av kunstighet og førtidspensjonering driver over vannene. Norge, dette extravaganza i Europas periferi, mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradis på jord, men et egensindighetens monument og en murrende idyll.» Han grep intuitivt et vesentlig trekk ved det Rolf Jacobsen kalte «Annerledeslandet»: «Se mot nord/Oftere/Det er langt dette landet/Det meste er nord.» I Enzensbergers antologi med moderne poesi var det kun ett norsk bidrag: Rolf Jacobsen.

Enzensberger hadde erfart en folkelighet som hadde tatt en annen retning i Norge enn i Tyskland — norsk folkelighet var en opplyst folkelighet. I sin tyske versjon avtegnet derimot folkeligheten en katastrofal historie fra Herder til Hitler — en folkelighet mobilisert til diktaturets forherligelse. Klokken har i Norge, som Enzensberger påpekte, «alltid gått annerledes enn på kontinentet». Enzensberger var fascinert av det anarkistiske element i det norske, og tilsvarende skeptisk til det uniformerende Brüssel-maskineriet.

Tittelen «utakt» lar seg interessant nok ikke oversette til tysk. Norsk utakt, som inngår Ach Europa!, Enzensbergers studie av den europeiske periferi, er i den tyske utgaven blitt til «Norwegische Anachronismen», og i den løpende teksten er «utakt» erstattet med «nicht im Schritt halten». Derved illustreres på sitt og vis det taktfaste Tysklands kapitulasjon overfor den norske utakt: det litt tilbakeliggende Norge beskrives med en undertone av et klassisk tema: fordelen ved å være tilbakeliggende. 

Som samfunnsmodell er «Norge» knapt noen eksportartikkel, snarere «en forsøksordning under ekstreme, ikke-kopierbare betingelser», idet Enzensberger la til med en advarsel, som ingenlunde har mistet sin aktualitet: «Ingen vet hva som vil komme ut av dette eventyret — om landets innbyggere er politisk, psykisk og moralsk voksne nok. Allerede nå lever de, om de vet det eller ei, på intravenøse drypp fra oljevirksomheten.»

Filosofer som historikere har hatt problemer med helt å få grep om det egenartede ved det norske samfunn, ikke minst det jeg vil kalle det norsk samfunns normative infrastruktur. Mens filosofene, med referanse til bl.a. Schweigaards anti-filosofiske ungdomserklæringer, gjerne har sett Norge som et filosofisk-normativt ødeland frem til den filosofiske ekspansjon under Arne Næss på 1950-tallet, har historikerne for sin del først og fremst sett embetsmenn som manøvrerte for å befeste sine privilegerte posisjoner. 

Filosofene har ikke skjønt at filosofien og dens normative tematikk så å si vandret inn i institusjonene, at filosofien i den forstand ble institusjonalisert som «tenkende institusjoner» (Mary Douglas). Historikerne har på sin side hatt vansker med å forstå institusjonenes filosofi. 

Mitt synspunkt kan presiseres slik: Norge har vært begunstiget med langt mer betydelige samfunnsinstitusjoner enn samfunnsteoretikere. Teoretikerne om det norsk system har ikke vært på høyde med dette systemet. Landet har i de senere tiår vært utsatt for rastløse, historieløse, institusjonsfremmede reformister som har ha undergravd systemet innenfra. Nå er vi i den nærmest paradoksale situasjon at systemet ikke lenger er på høyde med seg selv.

Det har, med rette, vært sagt om De nasjonale strateger at det er et idealistisk verk fordi det har vektlagt idéenes betydning. Dette perspektivet, som Hans Fredrik Dahl har kalt «den idéhistoriske vending», er gjerne blitt møtt med en viss skepsis blant de lokale historikerne, for så vidt også hos Jens Arup Seip, som for øvrig har vært meget produktiv for mitt prosjekt. Om Stang hevdet Seip at han var lite affisert av idéer — den «manglende sans for idéer», «den svake idé-bundethet som karakteriserer hans politiske tenkning». Det var Seips synspunkt i Et regime foran undergangen (1945), hans kanskje viktigste verk. 

Men det forholder seg snarere motsatt, hevder jeg i De nasjonale strateger: «Stangs virke i det offentlige var rammet inn av teori, av idéer om stat og samfunn. Det er en sammenheng mellom den misvisende fremstilling av Stang som ideolog, den utilstrekkelige identifisering av Stang som nasjonal strateg og den mangelfulle analyse av statens plass i embetsmannsstaten som moderniseringsregime.» 

En lignende fremmedhet over idéenes historiske betydning viste seg i den umiddelbare mottakelsen av De nasjonale strateger hos noen av de lokale historikerne, slik det er dokumentert i Kunnskapsregimer (1999), redigert av Erik Rudeng, som samlet debattbidrag fra det første året etter utgivelsen. 

De nasjonale strateger var ifølge Trond Nordby en rapport fra «Runes verden»: «Slagstads bok handler om dem hans selv, innenfor sitt normative univers, føler mest for og imot. Satt på spissen stilles vi overfor en Slagstadlunden — en privat æresgravlund der Frederik Sang er tildelt den mest ruvende bautaen. Her er det også avsatt plass til den ukjente pedagogs grav: Erling Kristvik.» Jeg har hentet frem igjen Volda-pedagogen Erling Kristvik, den intellektuelle inkarnasjonen av «vestlandslæraren», som hadde vært søkt stuet bort på det vestlandske mørkeloft av arbeiderpartistatens pedagoger. 

Fredrik Thue fortsetter i samme sporet: med min rehabilitering av Kristvik har jeg ifølge Thue vært utsatt for «et ideologisk impulskjøp» — et synspunkt for øvrig helt i tråd med etterkrigspedagogikkens nedlatende desavuering. (Norge er heldigvis mer enn Oslo 2.) De nasjonale strateger var ifølge Even Lange av «en skarp kritiker» — det var Trond Nordby Lange her hadde i tankene — kalt «hodeløs»: «Det er jeg ikke enig i. Etter min mening er det heller slik at for mye av den foregår i hodet — eller mer presist i Rune Slagstads hode.»

Boklansering

Slagstad og Messel lanserte 800 sider med profesjonshistorier

Kritikken av min idéorientering er rettet mot en idealisme jeg ikke bare vedkjenner meg — jeg identifiserer meg med den. De nasjonale strateger representerer en form for det som i den anglo-amerikanske verden kalles «intellectual history»; jeg foretrekker heller betegnelsen «politisk idéhistorie» i betydningen «de faktisk virksomme idéers verden». 

Dette er et perspektiv i tråd med det økonomiteoretikeren Friedrich Hayek i sin tid kalte «second-hand dealers in ideas». Jan-Werner Müller, som viser til Hayeks term, kaller dem «in-between-figures»: «statesmen-philosophers, public lawyers, constitutional advisers, the curious and at first sight contradictory phenomenon of ‘bureaucrats with visions’, philosophers close to political parties and movements». Disse ligner til forveksling mine «strateger», «handlingsideologer» og «dannelsesagenter»; med disse forstår jeg skapende samfunnsprodusenter som er bærere av politisk virksom ideologi — handlende subjekter med en ambisjon: å omforme idéer til institusjonelle realiteter.

Jeg trodde lenge, og det trodde også Cappelen Damm, at jeg skulle skrive noe som jeg kalte «Sosialdemokratiets vekst og fall». Ved nærmere ettertanke har jeg funnet ut at dette fenomenet har jeg strengt tatt beskrevet på én og to ganger, og dessuten et etter hvert ganske utterpet tema. 

Jeg er mer fascinert av et annet prosjekt som jeg vil kalle Norge — et filosofisk portrett. Det vil passe godt inn i min venstre hånd med dens fem fingre: 

1. «Med kunnskap skal landet bygges»; arven fra professorpolitikerne, som inntil nylig har preget det norske system: den vitenskapelig forankrede reformisme. Det er en påminnelse om at det trengs en respekt for fagkunnskapens relative autonomi. 

2. «Med lov skal landet bygges». Det gjelder den rettslige normativitet og anerkjennelsen av den uopphevbare spenning mellom rettighetsjus og styringsjus, mellom det rettsliberale og det styringsteknokratiske. 

3. Den demokratiske folkelighet — i nyere sosiologisk retorikk: den demokratiske kommunitarisme. Den viser til tilhørigheten til det større fellesskap. På midten av 1800-tallet snakket man i Norge om et «folkehjem», men det var de svenske koloniherrene som noen tiår senere stakk av gårde med «folkhemmet», som ble Tage Erlanders sosialdemokratiske merkevare. For «folkehjemmet» kunne ikke brukes i et land som var splittet i «hjem» og «heim». Til gjengjeld ble det «nasjonen» som ga vår samlende, kommunitaristiske identitet. 

4. Samfunnet har et sentrum i det politiske, i den demokratisk organiserte stat. Da jeg for noen år siden redigerte en dobbeltutgivelse med Hannah Arendt og Carl Schmitt, var det for via disse to å bidra til en renessanse for det politiske, som de representerer på hvert sitt vis: den aristoteliske politikk som striden for det gode samfunn (Arendt), den machiavelliske politikk som den strategiske kamp om makt (Schmitt). 

5. Evnen til å inngå kompromiss har vært karakteristisk for det norske system i dets beste faser. Kompromisset har på mange måter tradisjonelt i politisk teori ikke hatt en særlig påaktet status. Det å inngå et kompromiss har gjerne blitt oppfattet som det å kompromisse: gå på akkord med sine prinsipper. Ifølge Georg Simmel, en av sosiologiens klassikere, er derimot kompromisset «en av menneskehetens største oppfinnelser». 

Simmel var for viss på kampens uunngåelige tilstedeværelse i samfunnslivet til å ville vurdere kompromisset ut fra den endelige forsoning. Kompromisset forutsetter en gjensidighet mellom de berørte parter i den forstand at en anerkjenner en viss gyldighet ved de(n) andres posisjon, uten å oppgi sin egen: «Kompromisset gjennom alternativ — det å bytte er et spesialtilfelle av det samme — betyr den prinsipielle, om enn bare delvis realiserte, mulighet til å unngå kampen eller å sette en slutt for den, før den blir avgjort gjennom subjektenes rene og blotte kraft.»

5

Det ideologiske klimaskiftet som ha funnet sted de siste par generasjonene, kan illustreres med to knipper av årstall: 1968—1979—1989 versus 2001 — 2008 — 2016. 1968 symboliserte gjennombruddet for en antiautoritær, kulturradikal liberalisme. 

1979 var året da Margaret Thatchers britiske regjering som den første i Europa iverksatte et nyliberalt dereguleringsprogram. 1989 brakte Berlin-murens fall, østblokkens sammenbrudd og derved markedskapitalismens grenseløse ekspansjon. Året markerte ikke bare slutten på etterkrigstiden, men innebar, om vi skal tro den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama og hans internasjonale bestselger The End of History (1992), det logiske «sluttpunktet i menneskehetens ideologiske utvikling» med universaliseringen av liberalt demokrati og markedskapitalistisk økonomi. 

Fukuyama hadde satt ord på en utbredt forestilling ved utgangen av det 20. århundre med markedsliberalismens globale triumf, delt av elitens handlingsideologer til venstre som til høyre. Å gå imot globaliseringen var ifølge Tony Blair, leder for New Labour, som å gå imot de vekslende årstider. Sjefen for US Federal Reserve Alan Greenspan sa det på sin måte i 2007: Det spiller knapt noen rolle hvem som neste år vil bli amerikansk president — «the world is governed by market forces». For disse nyliberale globalistene var markedskapitalisme og demokrati synonymer; de drømte om et grenseløst, demokratisk verdensmarked.

Thomas Hylland Eriksen

— Internjustisen kan være nådeløs. Jeg er så gammel at jeg kan si hva jeg vil

I 2001 med angrepet 9/11 på Twin Towers i New York «vendte historien hjem fra ferie», som det har vært sagt. 2008 brakte finanskapitalens (forbigående) sammenbrudd på Wall Street — og ikke bare der. Via en populistisk protestbølge ble Donald Trump i 2016 løftet inn i Det hvite hus. Om to dager kan det samme skje igjen.

Jeg bringer avslutningsvis inn to teoretikere som på høyst ulikt vis har reflektert over politikkens gjenkomst post 2016. Den ene er den unge, belgiske idéhistorikeren Anton Jäger. Tiår med antipolitikk og avpolitiserende økonomisme er blitt avløst politiske opprør, så som «de gule vestene» i Frankrike eller «Black-Lives-Matter-protestene» i USA. 

Disse er karakterisert ved intens politisering i øyeblikket, men med liten varighet og uten organisering og institusjonell varighet. Jäger kaller denne nye bølgen for hyperpolitikk som en slående kontrast til «massepolitikkens periode» fra 1918 til 1989. Den var preget av politikk som «sterk og langsom boring i tykke planker» (Max Weber), høy grad av organisering med formende ledelse, med «the glorious age» etter 1945 som høydepunkt. 

Jäger gir imidlertid med sin essayistiske analyse foreløpig ikke så mye mer enn et anslag til en historiefilosofisk samtidsdiagnose. Det samme har jeg tidligere sagt om hans 50 år eldre, belgiske kollega Chantal Mouffe og hennes pamflett For A Left Populism (2018). Jäger og Mouffe reflekterer en magerhet ved den aktuelle, venstreradikale samtidsdiagnose.

Langt mer inngående er den amerikanske idéhistorikeren Quinn Slobodians analyse av de globale strateger i Globalists (2018). Den dokumenterer en høyreradikal politisering med betydelig institusjonelt formende kraft. I denne nyliberalismen tror man ikke på selvregulerende markeder, er ikke demokrati og kapitalisme synonymer og menneskene er ikke motivert av økonomisk rasjonalitet alene. 

Disse «libertarianerne» tenker «institusjonelt»: poenget er ikke å frigjøre markedene, men å innkapsle demokratiet av hensyn til den kapitalistiske markedsøkonomien. Med Globalists og oppfølgeren Crack-Up Capitalism (2023) tegner Slobodian bildet av en institusjonelt orientert liberalisme hvor politikken ikke har abdisert til fordel for markedet.

Jeg avrunder med et par bemerkninger om Slobodian, som jeg har presentert mer utførlig i etterordet «Fra embetsmannsstaten til konkurransestaten» i nyutgaven av De nasjonale strateger. Sentralt i Slobodians fortelling står Mont Pelerin Society, etablert i 1947 med blant annet Friedrich Hayek som en viktig ideolog, og med Trygve Hoff, redaktør av det liberalistiske tidsskriftet «Farmand» som en av medstifterne. Et trekk ved denne gruppen er vekten den legger på «thinking in orders»: tenke i ordninger. 

Prosjektet er en politisk-rettslig innramming av verdensøkonomien med sikte på å forsvare kapitalismen mot et ekspanderende demokrati. Slobodian følger utviklingen fra Mont Pelerin Society til den vest-tyske ordoliberalismen med den sosiale markedsøkonomien under de vest-tyske kristendemokratene Konrad Adenhauer og Ludwig Erhard. Et ideologisk sentrum ifølge Slobodian er «Genève-skolen» under Wilhelm Röpke, som var rådgiver for de vest-tyske kristendemokratene og for øvrig en varm forsvarer av det sørafrikanske apartheidsystemet. Å begrense den nasjonaldemokratiske selvråderetten og dens eksesser var ifølge Röpke «en av vår tids mest påtrengende behov». 

På dette hold hadde man liten sans for å løfte den nasjonale suvereniteten opp på et høyere politisk og geografisk nivå, som i EU-prosjektet, slik bl.a. Jürgen Habermas i senere år har vært en fremtredende Kant-inspirert representant for. Genève-skolens ambisjon var å reformulere den nasjonale ordoliberalismen på globalt nivå som ordoglobalisme. Viktige milepæler var reguleringen av verdenshandelen via opprettelsen av GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) i 1947, revidert i 1995 ved etableringen av WTO (World Trade Organization), som ifølge Slobodian ble «a crowning victory of the neoliberal project». 

Slobodian påpeker det symbolske i at WTO i 1995 flyttet inn i den bygningen som tidligere hadde vært hovedkvarteret til ILO (International Labour Organization) etter at GATT i 1977 hadde overtatt og omdøpt den til Centre William Rappard, etter den sveitsiske nyliberaleren som hadde vært vertskap for det første møtet til Mont Pelerin Society i 1947. 

Ordoglobalismens ambisjon er ifølge Slobodian å skape en institusjonell orden som gir «en komplett beskyttelse av kapitalens rettigheter». I en nasjonalstatlig organisert verden spiller overnasjonale institusjoner som EU-domstolen og WTO en nøkkelrolle med deres myndighet til å overstyre nasjonal lovgivning som rokker ved kapitalens globale rettigheter.

Slobodians analyse gjelder forholdet mellom nasjonalstatene og det han kaller «soner»: enklaver som nærmest er skåret ut av nasjonen og befridd fra vanlig regulering og beskatning. «Perforering» er Slobodians metafor for å beskrive hvordan kapitalismen borer hull i de nasjonalstatlige territorier og skaper unntakssoner med egne lover og regler, ofte skjermet mot demokratisk innsyn. 

Stein Ringen

— Det akademiske livet i Norge er formidabelt

Gjennom lekkasjen i 2016 av «Panama-papirene», som avslørte hvordan ulike elitegrupper via advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama hadde kjøpt seg hemmelighold, er vi etter hvert blitt kjent med i det minste én form for soner: skatteparadisene. Sonen, i det små eller i det store, angir en modell for en ny statskonstruksjon. Sone-spøkelset og den ledsagende trussel om kapitalflukt har ifølge Slobodian en dobbeltfunksjon: på den ene side «to blackmail out of existence the remains of the social state in Western Europe and North America», og på den andre side tjene som utstillingsvindu for en høyreradikal utopi — en kapitalisme uten demokrati.

I Crack-Up Capitalism med undertittelen «Market Radicals and the Dream of a World Without Democracy» går Slobodian et skritt videre med sin politisk-økonomisk samtidsanalyse. Den åpner med å introdusere Peter Thiel som slo seg opp på PayPal og tidlige investeringer i Facebook. Thiel hører sammen med en annen Silicon Valley-milliardær, Tesla-gründeren Elon Musk, til Donald Trumps nærmeste ideologiske omland. 

«Jeg tror ikke lenger at frihet er forenlig med demokrati,» bekjenner Thiel. Stephen Moore, en av Trumps sentrale økonomiske rådgivere, sier det på sin måte: «Capitalism is a lot more important than democracy. I’m not even a big believer in democracy.»

I mellomkrigstiden analyserte den spanske filosofen Ortega y Gasset i Massenes opprør den fascistiske og kommunistiske trussel mot demokratiet. På 1990-tallet foregrep den amerikanske samfunnskritikeren Christopher Lasch i Elitenes opprør den aktuelle undergraving av demokratiet. 

Også i Norge gjør nå som kjent eliten, de rikeste av de rike, noen av dem, opprør mot det velferdsstatlig demokrati og flytter til det mindre sosialdemokratiske og mer skattevennlige Sveits.